I Norge preges sykdomsbildet av kroniske sykdommer som diabetes, kols, hjerte- og karsykdom, kreft, muskel-, skjelett- og psykiske plager og lidelser (Folkehelseinstituttet, 2021a, 2021b; Øverland et al., 2018). Overvekt og fedme, søvnvansker, ensomhet og mangel på sosial støtte er også sentrale utfordringer som øker risiko for dårlig helse og livskvalitet. Antallet personer som er 67 år eller eldre er mer enn doblet de siste 50 år, og forventes å øke fra dagens drøye 900 000 til 1,4 millioner i 2050. Dette skjer parallelt med at antallet 0–19-åringer synker. I år 2075 vil Norge bestå av 1,5 ganger så mange eldre som unge under 20 år. Innvandring til Norge har allerede stor betydning for det samlede befolkningstallet og vil få større betydning for eldrebefolkningen framover (Aalandslid, 2024). Den demografiske utviklingen gjør at vi får flere eldre. Bedre behandling gjør at mange lever lengre med kroniske sykdommer.
De fire viktigste risikofaktorene for sykdommene som dominerer utfordringsbildet er felles: usunt kosthold, fysisk inaktivitet, tobakk og risikofylt alkoholbruk. Personer med psykiske lidelser har i større grad ugunstige levevaner og økt sykelighet og dødelighet av somatiske sykdommer (Mykletun et al., 2009). Samtidig er somatisk sykdom, kroniske tilstander, smerter og søvnproblemer viktige risikofaktor for utvikling av psykiske helseproblemer. Et økende antall personer har sammensatte helseutfordringer, det vil si mer enn en fysisk eller psykisk helseplage. Derfor må vi ha en mer helhetlig tilnærming til dem helse- og omsorgstjenesten skal hjelpe.
Dagens helseutfordringer kan forebygges og mestres ved hjelp av støtte til endring av levevaner, styrking av sosiale nettverk og satsing på tiltak som fremmer sunne levevaner i befolkningen. For eksempel kan fysisk aktivitet bidra til bedring i fysisk og psykisk helse, at vi kan stå lenger i arbeid, at vi kan være selvhjulpne lengst mulig og til å redusere behovet for helse- og omsorgstjenester (Helse- og omsorgsdepartementet, 2020).
Strategi for å øke helsekompetanse i befolkningen (regjeringen.no) vektlegger at helsepersonell må ha kunnskap om og praktiske ferdigheter i å bygge helsekompetanse for brukere og pårørende (Helse- og omsorgsdepartementet, 2019). Hvordan helse- og omsorgstjenestene organiseres kan også påvirke den enkeltes helsekompetanse og mulighetene brukere har til å finne frem til riktige tilbud.
Forprosjektrapporten om læring og mestring i helse- og omsorgstjenesten avdekket utfordringer og forbedringsområder for læring og mestringsvirksomheten i kommuner og helseforetak – og for samhandlingen mellom dem. Rapporten påviser store variasjoner i tilgjengelighet, organisering og målgrupper, samt innhold og kvalitet av tilbud både i helseforetak og kommuner. Lærings- og mestringsvirksomhet [1] synes ikke tilstrekkelig integrert i arbeidet med pasientforløp.
Kunnskapen om at sykdomsutviklingen i den norske befolkningen i økende grad var knyttet til levevaner og helseatferd, og god dokumentasjon for at endring av levevaner var effektivt i forebygging og behandling av en rekke sykdommer var viktige årsaker til innføring av taksten grønn resept i 2003. Målet var å bidra til at fastlegene i større grad skulle motivere og vektlegge levevaner i forebygging og behandling og at pasienter med økt risiko for eller allerede etablert sykdom skulle få bedre hjelp og støtte til endring av levevaner.
Det var imidlertid mangel på tilbud i kommunen som legene kunne henvise pasienter til for hjelp til endring av levevaner, noe legene også etterlyste (Bringedal et al., 2006). Over statsbudsjettet ble det fra 2023 bevilget midler til utprøving av oppfølgingsmodeller i kommuner. Dette utviklingsarbeidet resulterte i anbefaling om å opprette kommunale lavterskeltilbud for endring av levevaner (fysisk aktivitet, kosthold og tobakk).
I Samhandlingsreformen (Helse- og omsorgsdepartementet, 2008) ble behovet for kommunale lavterskeltilbud ytterligere vektlagt, og det var et mål at alle kommuner skulle etablere et slikt tilbud, som fikk et felles nasjonalt navn: frisklivssentral. I kjølvannet av samhandlingsreformen har stadig flere kommuner etablert frisklivssentraler.
Alle kommuner har innbyggere med behov for helsetjenester som gir støtte til endring av levevaner og mestring av helseutfordringer og sykdom. Endringsprosesser tar tid, og å gi støtte til endring av levevaner krever ofte kompetanse og erfaring utover det helsepersonell får i sin grunnutdanning. Spesialisthelsetjenesten har mulighet til å få startet en prosess, men brukerne trenger også kommunale tilbud som kan gi kunnskapsbasert oppfølging over noe tid. Fastleger og andre kommunale helse- og omsorgstjenester har begrenset kapasitet til å gjøre dette.
[1] Lærings- og mestringsvirksomhet i helse- og omsorgstjenesten omfatter individuell og gruppebasert informasjon, veiledning, opplæring, undervisning, ferdighetstrening og erfaringsdeling, og foregår både i den løpende kontakten brukere, pasienter og pårørende har med helsepersonell, og gjennom egne tilbud og likepersonsarbeid. Virksomheten er tverrfaglig, skal være kunnskapsbasert, rette oppmerksomhet mot den enkeltes ressurser og understøtte brukerens egen læringsprosess. Dette pedagogiske arbeidet har betydning for pasientsikkerheten og skal inngå i helhetlige forløp i alle helse- og omsorgstjenester av god kvalitet. Lærings- og mestringsvirksomhet omfatter også arbeid med levevaner, og tilbudet i kommunale frisklivssentraler er en del av lærings- og mestringsvirksomheten i de kommunale helse- og omsorgstjenestene (Helse- og omsorgsdepartementet, 2024a).