4. Ernæring, fysisk aktivitet og søvn

Over-, under- eller feilernæring er ikke uvanlig hos pasienter med psykiske lidelser og/eller rusmiddelproblemer.

Alle som har behov for det, bør få tilbud om individuelt tilpasset kostveiledning basert på ernæringsstatus.

Utredning

1. Hva spiste og drakk du i går? Er dette typisk for kostholdet ditt, hva er eventuelt annerledes?
2. Vekt og høyde måles, helst også livvidde (se artikkel om vekt, BMI og måling av midjen på helsenorge.no).
3. Eventuelle blodprøver for å måle om det foreligger under- eller feilernæring, som jern- og mineralstatus, vitaminer, proteiner og elektrolytter.

Kartlegg matlyst (økt eller redusert) og eventuelle utfordringer knyttet til spising – som munnsårhet, tannhelseproblemer eller fordøyelsesproblemer.

Vær oppmerksom på risiko for reernæringssyndrom hos pasienter med spiseforstyrrelser, alkohol- eller rusmisbruk samt hos eldre og personer med ensidig kosthold. Ved risiko for reernæringssyndrom, se anbefalinger i Veileder i endokrinologi (endokrinologi.no).

Vurder behovet for grundigere utredning.

Utredning av kosthold og ernæringsstatus (BMI), og iverksettelse av grunnleggende ernæringstiltak, utføres vanligvis av lege eller sykepleier.

Tiltak

Det bør legges til rette for et godt og tilpasset kostholdstilbud ved institusjoner.

Alle som har behov for det, bør få tilbud om individuelt tilpasset kostveiledning basert på Helsedirektoratets kostråd og eventuelt målrettet ernæringsbehandling (spesialkost, næringsdrikker, tilskudd m.m.)

Pasienter med rusmiddelproblemer er utsatt for dårlig tannhelse og kan ha behov for konsistenstilpasset mat.

Klinisk ernæringsfysiolog bør konsulteres dersom det er usikkerhet knyttet til utredning eller tiltak.

Se oversikt over tiltak når matinntaket blir for lite.

For veiledning i endring av levevaner anbefales samtalemetoden motiverende intervju (MI).

For pasienter med spiseforstyrrelser gjelder egne anbefalinger.

Ved risiko for reernæringssyndrom, se anbefalinger i Veileder i endokrinologi (endokrinologi.no).

Utover oppfølging ved fastlege eller behandlingsinstitusjon, anbefales informasjon om og eventuelt henvisning til frisklivssentraler og andre lokale tilbud samt helsenorge.no/baredu.

Fysisk aktivitet bør være en integrert del av den ordinære behandlingen. Pasienter bør få veiledning og tilbud om tilpasset fysisk aktivitet.

Utredning

1. Kartlegg antall dager per uke pasienten vanligvis er i en type fysisk aktivitet som gjør at pasienten blir varm og andpusten.
2. Kartlegg forhold som påvirker mulighetene for trening (funksjonsevne, praktiske og sosiale forhold).
3. Beregn eventuelt maksimalt oksygenopptak/utholdenhet.

Bruk eventuelt kondiskalkulator (ntnu.no). Kondiskalkulatoren gir en vurdering av utholdenhet, men vil ikke være en reell erstatning for en objektiv test. Det anbefales at det vises klinisk skjønn i vurdering av testresultat og videre oppfølging.

Tiltak

Fysisk aktivitet bør være en integrert del av den ordinære behandlingen.

Ved døgninnleggelse bør det tilrettelegges både for mindre stillesitting, og for regelmessig fysisk aktivitet og trening.

Ved poliklinisk behandling bør pasienter få veiledning i og motiveres til tilpasset fysisk aktivitet. Gjennomføring av tiltak som skal bidra til varig endring av levevaner bør skje i samarbeid med kommunen.

Treningen bør tilrettelegges slik at pasienten får mulighet til å øke og opprettholde kondisjon og utholdenhet til over minimumsnivå – alder, kjønn og funksjonsnivå tatt i betraktning. Tilpasset motivasjonsarbeid er ofte nødvendig. Treningsterapeuter eller annet helsepersonell med relevant kompetanse bør samarbeide med pasienten om utforming og gjennomføring av treningen. Noen vil ha behov for støtte over tid. For veiledning i endring av levevaner anbefales samtalemetoden motiverende intervju (MI).

Minimumstiltak:

Samarbeid med pasienten om å finne aktiviteter han/hun er motivert for og har mulighet for å videreføre.

Aktiviteten bør foregå minimum 150 minutter per uke for voksne og 300 minutter per uke for barn/unge, og ha et intensitetsnivå som gjør at man blir svett og andpusten. Det vil forbedre kondisjon og utholdenhet. Økt aktivitet vil gi større helsegevinst. Eksempler: gå/jogge, ball- og lekaktiviteter, dans, sykling, ski og svømming, gjerne kombinert med styrketrening. Se også:

• kondisjonstrening og utholdenhet (helsenorge.no)
• aktivitetshåndboken
• COOP/WONCA – kan brukes for å kartlegge fysisk funksjon (oslo-universitetssykehus.no, PDF)

Intensiv trening:

Høy aktivitet gir høyere helsegevinst. Aktiviteten må tilpasses. For motiverte pasienter kan intervalltrening med økter 2–3 ganger per uke gjennom 8–12 uker ha god effekt.

Intervalltreningsøkter kan gjennomføres etter 4x4 prinsippet, dvs. 4 intervalldrag med 4 minutters varighet (ntnu.no). Intensiteten i intervalldragene bør være 85–95 prosent av makspuls. Følelsen av å være «godt andpusten, men ikke stiv» er en god intensitetsbeskrivelse for de fleste.

Mellom intervalldragene gjennomføres 3 minutters aktive pauser tilsvarende oppvarmingsfarten. Etter 3 minutter skal man være klar til å starte et nytt intervalldrag. 5 minutters oppvarming og nedtrapping gjennomføres før og etter intervalltreningen.

Individuell intervalltrening bør fortrinnsvis gjennomføres gående eller løpende med minimum 5 prosent motbakke på tredemølle, men intervalltrening kan også gjennomføres i motbakke utendørs, på sykkel eller ved ulike sosiale ball- og lekaktiviteter.

Videre oppfølging

• Det bør etterstrebes å finne fram til en aktivitet som pasienten er motivert for. Føring av treningsdagbok eller bruk av apper, skritteller eller pulsklokke kan øke motivasjonen.
• Fysisk aktivitet/trening bør inngå i behandlingsplan og individuell plan. Den som har behandlingsansvaret har ansvar for å følge opp.
• Hos personer med psykiske lidelser og/eller rusmiddelproblemer som har høy risiko for hjerte- og karsykdom, bør det gjøres en vurdering av den fysiske utholdenheten minst en gang i året.
• Utover oppfølging ved fastlege eller behandlingsinstitusjon anbefales informasjon om og ev. henvisning til frisklivssentraler og andre lokale tilbud som aktiv på dagtid (aktivpådagtid.no) og treningskontakt.

Treningsinspirasjon og -programmer

• BareDu – hjelp til å endre helsevaner og livsstil (helsenorge.no)
• Få bedre kondisjon og utholdenhet (helsenorge.no)
• 7 ukers treningsprogram (ntnu.no)
• Treningsklinikken ved St. Olavs Hospital (stolav.no)
• Vi er skapt for bevegelse (ous.no)

Alle bør få veiledning og hjelp til å bedre sine søvnvaner ved søvnvansker.

Utredning

1. Sover du vanligvis godt? Har du problemer med innsovning, tidlig oppvåkning eller våkenhet i løpet av natten?
2. Hvordan er døgnrytmen din? Gjør døgnrytmen din det vanskelig for deg å fungere i hverdagen?
3. Har du et godt sted å sove?
4. Ønsker du veiledning for bedre søvn?

Vurder utredning med søvndagbok (helse-bergen.no).

Det bør utredes om søvnvanskene kan forklares av en komorbid psykisk lidelse eller rusmiddelbruk, eller om det er forårsaket av en organisk tilstand.

Vurder screening for søvnapne for pasienter som snorker eller har pustestopp, og ved betydelig overvekt.

Tiltak

Alle med søvnvansker bør få gode råd for bedre søvn (helse-bergen.no). Det bør særlig etterstrebes å oppnå en stabil døgnrytme, ved at pasienten står opp til samme tid hver dag og unngår å sove på dagtid.

Se behandlingsprogram inkludert utredning, behandling og oppfølging for ulike søvnvansker hos Nasjonal kompetansetjeneste for søvnsykdommer (helse-bergen.no).

Legemidler skal som hovedregel ikke være førstevalg ved søvnvansker (insomni). Ikke-medikamentell behandling har bedre og mer varig effekt (fhi.no). Ved noen spesifikke insomni-tilstander kan legemidler være indisert. Legemidler kan også være aktuelt i forbindelse med søvnvansker ved avrusning.

Se også veiledning/kurs for gode søvnvaner ved Frisklivssentralen.