4. Sykdommer og tilstander
Praktiske råd og verktøy for helsepersonell, helsefagstudenter og andre fagpersoner som skal veilede i individuelt tilpasset fysisk aktivitet. Reviderte råd med utgangspunkt i aktivitetshåndboken publiseres fortløpende.
Fastlegen har det medisinsk-faglige ansvaret for pasienter på sin liste. Det inkluderer bruk av fysisk aktivitet i forebygging og behandling. Kommunale virksomheter som yter helse- og omsorgstjenester skal legge til rette for, og bør motivere til, daglig fysisk aktivitet for tjenestemottakere med demens.
Personer med demens bør tilbys allsidig fysisk aktivitet. Gjennom tilrettelegging og veiledning bør de så langt som mulig følge de nasjonale rådene om fysisk aktivitet og tid i ro for sin aldersgruppe. Dette inkluderer fysisk aktivitet gjennom daglige gjøremål og aktive pauser som avbryter tid i ro.
Vurder om:
- hjemmeboende personer med demens har behov for dagaktivitetstilbud som omfatter fysisk aktivitet
- personer som har redusert orienteringsevne kan ha nytte av lokaliseringsteknologi, slik at de på en trygg måte selvstendig kan være fysisk aktive utendørs
Målet er at personer med demens har en så god funksjon og livskvalitet som mulig.
Vurdering og individuelt tilpasset fysisk aktivitet
Tilrettelegging, veiledning og råd om fysisk aktivitet og redusert stillesitting til personer med demens tilpasses den enkelte, og bygger på en individuell, helhetlig og tverrfaglig vurdering som inkluderer:
- helsetilstand, inkludert ernæringsstatus og smerter
- grad av demens og kognitiv funksjon
- fysisk, psykisk og sosial funksjon, inkludert fallrisiko
- komorbiditet
- tidligere fysisk aktivitetsnivå
- motivasjon
- preferanser vedrørende aktiviteter
- kulturell bakgrunn
- eventuelle hjelpebehov
Vegring mot bevegelse, passivitet og manglende evne til å ta initiativ er vanlig ved demens, men det kan også være tegn på smerte. Smerter bør derfor kartlegges og eventuelt behandles. Vær oppmerksom på at legemidler kan gi bivirkninger som kan påvirke evnen til å være fysisk aktiv, for eksempel øke døsighet, apati, inaktivitet og falltendens.
De fleste kommuner har tverrfaglige team med kompetanse om demens, gjerne kalt hukommelsesteam eller demensteam, som eventuelt kan bistå i kartlegging av og tilrettelegging for fysisk aktivitet for personer med demens.
Samarbeid med pårørende og andre som kjenner personen godt, kan være avgjørende for gjennomføring og måloppnåelse vedrørende funksjon og livskvalitet, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 tredje ledd (lovdata.no).
Samtaler om og veiledning til fysisk aktivitet
Snakk med brukere og pasienter om fysisk aktivitet, og tilby veiledning eller henvisning til videre oppfølging for personer med demens som ikke er tilstrekkelig fysisk aktive, dersom dette er formålstjenlig. Vurder behovet for å involvere pårørende og ev. andre tjenesteytere etter samtykke/lovgrunnlag, jf pasient- og brukerrettighetsloven (lovdata.no) for at personen skal kunne være tilstrekkelig fysisk aktiv i hverdagen. Dokumenter samtale og ev. oppfølging i pasientjournal.
Funksjonstester og målinger
For å evaluere grad av fysisk aktivitet hos personer med demens, kan bevegelsesmålere benyttes. Det gir en bedre vurdering enn for eksempel spørreskjema, siden det kan være vanskelig for personer med kognitiv svikt å fastslå og rapportere hvor aktive de faktisk er.
| Fysisk aktivtetsnivå | Bevegelsesmålere:
|
| Fysisk form og funksjon | |
| Sykdomsspesifikke mål |
En godt tilrettelagt testsituasjon og lett forståelige instruksjoner er avgjørende for korrekt testresultat.
Tilrettelegging og gjennomføring av fysisk aktivitet
Personer med demens er ofte avhengige av bistand for å få nok daglig fysisk aktivitet. Det kan være avgjørende for aktivitetsnivået at ansatte i helse- og omsorgstjenesten tar initiativ til og organiserer trening inne og ute, i egen regi eller i samarbeid med andre aktører.
- Legg til rette for aktivitet gjennom daglige gjøremål og aktive pauser som avbryter stillesitting
- Velg gjerne aktiviteter som involverer store muskelgrupper og som er enkle å utføre
- Fysisk aktivitet inne eller ute i nærheten av hjemmet, for eksempel sammen med pårørende, en aktivitetsvenn (nasjonalforeningen.no) eller aktivitetskontakt/støttekontakt (helsenorge.no), eller i gruppe, kan være en god løsning.
- Samarbeid gjerne med aktuelle lokale aktører/aktivitetstilbud om å tilby tilrettelagte aktiviteter for målgruppen.
- Kombiner gjerne allsidig fysisk aktivitet og kognitiv stimulering og/eller spesifikk trening med fokus på motorisk innlæring
- Bruk av musikk, sansehager og lignende kan stimulere til bevegelse
- Vær oppmerksom på at passivitet og manglende evne til å ta initiativ kan være tegn på smerte og at smertenivået hos personer med demens kan være vanskelig å fastslå pga. atypiske symptomer (Plooij, Scherder, & Eggermont, 2012).
- Vær oppmerksom på at dårlig balanse med økt risiko for fall er vanlig ved demens. Målrettet trening med vekt på balanse, styrke, kondisjon kan redusere falltendens og bedre eller opprettholde fysisk funksjon.
Informasjon, aktuelle tilbud og selvhjelpsmateriell
Informasjon:
- Informasjon til pasienter og pårørende – fysisk aktivitet ved demens
- Informasjon om demens (helsenorge.no)
- Kommunale frisklivssentraler tilbyr bla. helsesamtaler, individuell og gruppebasert støtte til fysisk aktivitet. De kan også gi råd om tilrettelegging og organisering for daglig fysisk aktivitet til ansatte i andre helse- og omsorgstjenester. De har ofte oversikt over kommunale tilbud.
- Veiledning til helsepersonell og pårørende i omsorgsboliger og institusjon (PDF, helsenorge.no)
- Generell informasjon om fysisk aktivitet til eldre personer over 65 år (helsenorge.no)
- Fysisk aktivitet – temaside
- Aldring og helse.no
- Dagaktivitetstilbud for personer med demens jfr. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 7 (lovdata.no)
Aktuelle tilbud:
- Aktivitetsvenn for personer med demens (nasjonalforeningen.no)
- Aktivitetskontakt/Fritidskontakt gjennom Kommunal støttekontaktordning (helsenorge.no)
Verktøy og selvhjelpsmateriell:
Personer med demens har samme behov for og utbytte av fysisk aktivitet som andre, men det er ofte nødvendig med individuell tilrettelegging gjennom hele sykdomsforløpet. Fysisk aktivitet gir en rekke helsegevinster og positive fysiologiske effekter sammenlignet med det å sitte eller ligge stille. Å gå fra å være fullstendig inaktiv til å trene litt, har sannsynligvis størst effekt (Physical Activity Guidelines Advisory Committee Scientific Report, 2018).
Fysisk aktivitet virker inn på hjernens struktur og funksjon (Erickson et al. 2012). Fysisk aktivitet og trening kan redusere risiko for kognitiv svikt og demens, og utsette utviklingen av demens. (Livingston et al., 2020; Physical Activity Guidelines Advisory Committee Scientific Report, 2018). Trening kan bedre kognitiv funksjon også etter at kognitiv svikt er påvist (Physical Activity Guidelines Advisory Committee Scientific Report, 2018). Fysisk aktivitet kan bidra til å forbedre og stabilisere funksjonsreduksjon ved etablert demens (Intlekofer & Cotman, 2013; Livingston et al., 2020).
Både utholdenhets- og styrketrening har positiv effekt på kognitiv funksjon (Angevaren et al., 2008; Forbes et al., 2015; Nagamatsu et al., 2012; Physical Activity Guidelines Advisory Committee Scientific Report, 2018).
Kombinerte fysiske aktiviteter, som aerob trening, styrketrening og balansetrening, kan sammen med kognitiv trening forbedre hukommelsen og eksekutive funksjoner (planlegging og organisasjon) hos eldre med mild kognitiv svikt (Physical Activity Guidelines Advisory Committee Scientific Report, 2018; Teixeira et al., 2012, Karssemeijer et al., 2017; Suzuki et al., 2012). Trening i et virtuelt miljø kan ha positiv effekt på kognitiv funksjon, samt gjøre trening mer tilgjengelig og motiverende (Anderson-Hanley et al., 2012).
Fysisk aktivitet og trening kan ha positiv effekt på nevropsykiatriske symptomer ved demens, og blant annet redusere depressive symptomer, uro og rastløshet, samt gi bedre nattesøvn (Thuné-Boyle et al., 2012). Et vanlig symptom ved demens er apati og å miste evnen til å ta initiativ til fysisk aktivitet. Fysisk aktivitet og trening har vist seg å kunne minske apati (Telenius et al. 2015). Med motivasjon og tilrettelegging, kan personer med demens opprettholde aktivitetsnivå, delta på regelmessig trening og gjennomføre rehabilitering etter akutte hendelser (Groot et al., 2016; Seitz et al., 2016; Sondell et al., 2018).
Nedsatt balanse med økt risiko for fall, er vanlig ved demens. Regelmessig fysisk aktivitet og trening kan bedre evnen til å utføre daglige aktiviteter hos eldre med demens (Bossers et al., 2016; Forbes et al., 2015; Toots et al., 2016). Målrettet trening med vekt på balanse, styrke og kondisjon, kan redusere falltendens og bedre eller opprettholde fysisk funksjon (Cezar et al., 2021; de Souto Barreto et al., 2021; Lam et al., 2018). Beboere på sykehjem med demens kan ha god effekt av styrke- og balansetrening (Telenius et al., 2015).
Oppgavespesifikk trening kan ha god effekt på gange og være lettere å overføre til daglige aktiviteter (Brach et al., 2013).
Kommunen skal etablere rutiner som søker å sikre at brukere av pleie- og omsorgstjenester får tilfredsstilt grunnleggende behov, herunder fysisk aktivitet, jf forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene § 3, helse- og omsorgstjenesteloven § 3-3 og forskrift om en verdig eldreomsorg (verdighetsgarantien) (lovdata.no).
En systematisk gjennomgåelse av treningsprogrammer for demens kunne ikke knytte noen alvorlige hendelser til treningsintervensjonene (Forbes et al., 2015).
Det er ut fra kunnskapsgrunnlaget ikke mulig å gi sykdomsspesifikke anbefalinger om type trening, intensitet, varighet og frekvens (Forbes et al., 2015). De generelle anbefalingene om fysisk aktivitet for voksne og eldre, anbefales derfor til personer med demens.
Referanser
Anderson-Hanley, C., Arciero, P. J., Brickman, A. M., Nimon, J. P., Okuma, N., Westen, S. C., . . . Zimmerman, E. A. (2012). Exergaming and older adult cognition: a cluster randomized clinical trial. Am J Prev Med, 42(2), 109-119.
Angevaren, M., Aufdemkampe, G., Verhaar, H. J., Aleman, A., & Vanhees, L. (2008). Physical activity and enhanced fitness to improve cognitive function in older people without known cognitive impairment. Cochrane Database Syst Rev, (3), Cd005381.
Bossers, W. J., van der Woude, L. H., Boersma, F., Hortobágyi, T., Scherder, E. J., & van Heuvelen, M. J. (2016). Comparison of Effect of Two Exercise Programs on Activities of Daily Living in Individuals with Dementia: A 9-Week Randomized, Controlled Trial. J Am Geriatr Soc, 64(6), 1258-1266.
Brach, J. S., Van Swearingen, J. M., Perera, S., Wert, D. M., & Studenski, S. (2013). Motor learning versus standard walking exercise in older adults with subclinical gait dysfunction: a randomized clinical trial. J Am Geriatr Soc, 61(11), 1879-1886.
Cezar, N. O. C., Ansai, J. H., Oliveira, M. P. B., da Silva, D. C. P., Gomes, W. L., Barreiros, B. A., . . . de Andrade, L. P. (2021). Feasibility of improving strength and functioning and decreasing the risk of falls in older adults with Alzheimer's dementia: a randomized controlled home-based exercise trial. Arch Gerontol Geriatr, 96, 104476.
de Souto Barreto, P., Maltais, M., Rosendahl, E., Vellas, B., Bourdel-Marchasson, I., Lamb, S. E., . . . Rolland, Y. (2021). Exercise Effects on Falls, Fractures, Hospitalizations, and Mortality in Older Adults With Dementia: An Individual-Level Patient Data Meta-analysis. J Gerontol A Biol Sci Med Sci, 76(9), e203-e212.
Erickson, K. I., Miller, D. L., & Roecklein, K. A. (2012). The aging hippocampus: interactions between exercise, depression, and BDNF. Neuroscientist, 18(1), 82-97.
Forbes, D., Forbes, S. C., Blake, C. M., Thiessen, E. J., & Forbes, S. (2015). Exercise programs for people with dementia. Cochrane Database Syst Rev, (4), Cd006489.
Groot, C., Hooghiemstra, A. M., Raijmakers, P. G., van Berckel, B. N., Scheltens, P., Scherder, E. J., . . . Ossenkoppele, R. (2016). The effect of physical activity on cognitive function in patients with dementia: A meta-analysis of randomized control trials. Ageing Res Rev, 25, 13-23.
Intlekofer, K. A., & Cotman, C. W. (2013). Exercise counteracts declining hippocampal function in aging and Alzheimer's disease. Neurobiol Dis, 57, 47-55.
Karssemeijer, E. G. A., Aaronson, J. A., Bossers, W. J., Smits, T., Olde Rikkert, M. G. M., & Kessels, R. P. C. (2017). Positive effects of combined cognitive and physical exercise training on cognitive function in older adults with mild cognitive impairment or dementia: A meta-analysis. Ageing Res Rev, 40, 75-83.
Lam, F. M., Huang, M. Z., Liao, L. R., Chung, R. C., Kwok, T. C., & Pang, M. Y. (2018). Physical exercise improves strength, balance, mobility, and endurance in people with cognitive impairment and dementia: a systematic review. J Physiother, 64(1), 4-15.
Livingston, G., Huntley, J., Sommerlad, A., Ames, D., Ballard, C., Banerjee, S., . . . Mukadam, N. (2020). Dementia prevention, intervention, and care: 2020 report of the <em>Lancet</em> Commission. The Lancet, 396(10248), 413-446.
Forskrift om fastlegeordning i kommunene. (2012). Hentet fra https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2012-08-29-842
Nagamatsu, L. S., Handy, T. C., Hsu, C. L., Voss, M., & Liu-Ambrose, T. (2012). Resistance training promotes cognitive and functional brain plasticity in seniors with probable mild cognitive impairment. Arch Intern Med, 172(8), 666-668.
Physical Activity Guidelines Advisory Committee Scientific Report. (2018). (Part F. Chapter 3. Brain Health). Washington, DC: U.S.: D. o. H. a. H. Services. Hentet fra https://health.gov/sites/default/files/2019-09/09_F-3_Brain_Health.pdf
Plooij, B., Scherder, E. J., & Eggermont, L. H. (2012). Physical inactivity in aging and dementia: a review of its relationship to pain. J Clin Nurs, 21(21-22), 3002-3008.
Seitz, D. P., Gill, S. S., Austin, P. C., Bell, C. M., Anderson, G. M., Gruneir, A., & Rochon, P. A. (2016). Rehabilitation of Older Adults with Dementia After Hip Fracture. J Am Geriatr Soc, 64(1), 47-54.
Sondell, A., Rosendahl, E., Sommar, J. N., Littbrand, H., Lundin-Olsson, L., & Lindelöf, N. (2018). Motivation to participate in high-intensity functional exercise compared with a social activity in older people with dementia in nursing homes. PLoS One, 13(11), e0206899.
Suzuki, T., Shimada, H., Makizako, H., Doi, T., Yoshida, D., Tsutsumimoto, K., . . . Park, H. (2012). Effects of multicomponent exercise on cognitive function in older adults with amnestic mild cognitive impairment: a randomized controlled trial. BMC Neurol, 12, 128.
Teixeira, C. V., Gobbi, L. T., Corazza, D. I., Stella, F., Costa, J. L., & Gobbi, S. (2012). Non-pharmacological interventions on cognitive functions in older people with mild cognitive impairment (MCI). Arch Gerontol Geriatr, 54(1), 175-180.
Telenius, E. W., Engedal, K., & Bergland, A. (2015). Effect of a high-intensity exercise program on physical function and mental health in nursing home residents with dementia: an assessor blinded randomized controlled trial. PLoS One, 10(5), e0126102.
Thuné-Boyle, I. C., Iliffe, S., Cerga-Pashoja, A., Lowery, D., & Warner, J. (2012). The effect of exercise on behavioral and psychological symptoms of dementia: towards a research agenda. Int Psychogeriatr, 24(7), 1046-1057.
Toots, A., Littbrand, H., Lindelöf, N., Wiklund, R., Holmberg, H., Nordström, P., . . . Rosendahl, E. (2016). Effects of a High-Intensity Functional Exercise Program on Dependence in Activities of Daily Living and Balance in Older Adults with Dementia. J Am Geriatr Soc, 64(1), 55-64.
- Personer med kols bør oppfordres behandlende lege og annet helsepersonell til fysisk aktivitet og trening og trygges på at økt opplevelse av tungpust som følge av trening og fysisk aktivitet er normalt.
- Råd og veiledning bør inkludere informasjon om nytten av fysisk aktivitet gjennom daglige gjøremål og aktive pauser som avbryter stillesitting.
- Råd, veiledning og fysisk aktivitet bør tilpasses individuelt på bakgrunn av pasientens mål, kapasitet og ressurser.
- Før oppstart av organisert trening bør fysisk funksjon og muskelstyrke kartlegges. Undersøk samtidig opplevd anstrengelse og grad av tungpust.
- Trening av utholdenhet, styrke og bevegelighet bør gjennomføres med minst tre økter i uka der to av øktene er veiledet, gjerne i gruppe, og en økt er egentrening.
- Personer med kols i ustabil fase eller med uavklart komorbiditet, utredes for dette før trening igangsettes. Se egen anbefaling om differensialdiagnoser og komorbide tilstander.
For veiledning og oppfølging av fysisk aktivitet, henvis personer med kols til fysioterapeut eller frisklivssentraler med fysioterapeut.
Informasjon og kartlegging
- Informer pasienten om at fysisk aktivitet og trening sammen med røykeslutt er de viktigste behandlingstiltakene ved kols, se egen anbefaling om ikke-farmakologiske tiltak.
- Under trening og fysisk aktivitet kan leppepustteknikk gjøre pustearbeidet lettere, se egen anbefaling om pusteteknikker og sekretmobilisering.
- Kartlegg fysisk aktivitetsnivå og oppfordre pasienten til å øke sitt daglige fysisk aktivtetsnivå i tråd med Helsedirektoratets råd om fysisk aktivitet, se Nasjonale faglige råd for fysisk aktivitet i forebygging og behandling (helsedirektoratet.no).
- Orienter pasienten om at trening er viktig i alle stadier av kolssykdom, også ved avklarte komorbide tilstander (se utvidet anbefaling). Trening bidrar til at daglige funksjoner vil kunne opprettholdes.
- Informer pasienten om viktigheten av tilstrekkelig mat og næringsinntak når treningsmengden eller aktivitetsnivået øker. Henvis til klinisk ernæringsfysiolog ved behov.
Samtale om fysisk aktivitet
Motiverende intervju (samtale) har vist seg å være effektivt for å motivere til økt fysisk aktivitet. Kompletter samtalen med informasjon om blant annet egnede oppfølgingstilbud og ulike verktøy og hjelpemidler. Bevisstgjør pasienten om hvordan fysisk aktivitet kan gi varige endringer.
Funksjonstester og målinger
For individuell tilpasning av fysisk aktivitet og trening, gjennomfør testing av fysisk kapasitet og muskelstyrke før oppstart og deretter regelmessig, for eksempel årlig hos pasienter med stabilt sykdomsforløp eller halvårlig hos pasienter med mange forverringer av sykdommen. Test også ved avslutning av en treningsperiode eller etter gjennomført deltakelse på lungerehabilitering.
Velg tester basert på pasientens funksjon og mulighet til gjennomføring, tilgjengelig utstyr og areal.
En godt tilrettelagt testsituasjon og lett forståelige instruksjoner er avgjørende for korrekt testresultat. Benytt standardiserte testprotokoller. Se eksempler på aktuelle funksjonstester og målinger under:
| Funksjonsområde | Funksjonstest og kommentarer rettet mot pasienter med kols |
| Utholdenhet Felles for disse gangtestene er at pasientens puls, oksygenmetning (SpO2) med pulsoksymeter og tungpust på Borg CR10 skala (lhl.no), blir registrert før og etter test | 6-minutters gangtest en valid og reliabel submaksimal utholdenhetstest som evaluerer fysisk kapasitet, prognose og effekt av behandling hos pasienter med lungesykdommer (Holland et al., 2014). Testen gjennomføres i henhold til ERS/ATS sin gjeldende standard (Holland et al., 2014). Minste kliniske viktige endring (MCID) på 6MWT er 30 meter (Evans et al., 2019). |
| Incremental shuttle walk test (ISWT) er en valid og reliabel test som vurderer fysisk kapasitet hos pasienter med kols (Singh et al., 2014). Testen gjennomføres etter standardiserte lydsignaler over en strekning på 10 meter. MCID på ISWT er mellom 35 og 36,1 meter (Evans et al., 2019). | |
| Endurance shuttle walk test (ESWT) er en utholdenhetstest med konstant standardisert hastighet som fastsettes på bakgrunn av ISWT. Pasientene går mellom to kjegler som ved ISWT, og med en hastighet på 85 % av den maksimalt oppnådde hastigheten ved ISWT. MCID er mellom 174 – 279 sekunder (Zatloukal et al., 2019). | |
| Trappetest innebærer at pasienten går/løper 18 trappetrinn opp og ned tre ganger og tiden (sekund) brukt registreres. Se prosedyre her (med. uio.no). MCID på trappetest for personer med kols er ikke fastsatt. | |
| Cardiopulmonal maksimal arbeidsbelastningstest (CPET) er en utvidet sykkel- eller tredemølletest, også kalt ergospirometri, blir ansett som gullstandard og gjennomføres oftest i spesialisthelsetjenesten. CPET måler maksimalt eller submaksimalt oksygenopptak, hjertefrekvens, minuttventilasjon og skåring av selvopplevd anstrengelse (Radtke et al., 2019). Testen kartlegger fysisk kapasitet og differensierer mellom pulmonale og kardiale årsaker til tungpust. | |
| Muskulær utholdenhet | 30 sekunders reise og sette seg test (30STST). Det benyttes en stol uten armlener. Pasienten reiser og setter seg fra sittende stilling så mange ganger som mulig i løpet av 30 sekunder. Hensikten med testen er å vurdere utholdenhet og funksjonell muskelstyrke i underekstremitetene (Tveter et al., 2014). Se prosedyre her (PDF, uio.no). MCID på 30STST for personer med kols er ikke fastsatt. |
| Styrke | En repetisjon meksimun (1RM) er det meste en person klarer å løfte eller flytte en gang i en bestemt øvelse og er vist å være en trygg testmetode ved kols (Kaelin et al., 1999). Benmuskulatur, spesielt m. quadriceps, er den muskelgruppen som er av størst interesse å teste. |
| Balanse | Testes dersom balanse er en utfordring, for eksempel hos eldre skrøpelige pasienter med kols. Bruk Bergs balansetest, se skjema og prosedyre her (sunnaas.no). Fallrisiko er ved skår 45/56 poeng. |
Gjennomføring av fysisk aktivitet og trening
- Dosering, varighet og intensitet tilpasses pasientens funksjonsnivå (Spruit et al., 2013). Gjennomfør minst to ukentlige økter under veiledning av fysioterapeut og egentrening i tillegg (se utvidet anbefaling). Organiserte gruppetreninger tilrettelagt for pasienter med kols, for eksempel hos privatpraktiserende fysioterapeuter eller i frisklivssentraler med fysioterapeut, er et godt alternativ.
- Vurder henvising til spesialisthelsetjenesten dersom pasienten desaturerer (SpO2 < 88 %) under trening.
- Vær oppmerksom på at personer med kols kan oppleve økt spenning og/eller angst knyttet til fysisk aktivitet. Leppepustteknikk kan, som nevnt over, bidra til å lette pustearbeidet og gi mestring under fysisk aktivitet og trening, se egen anbefaling om pusteteknikker og sekretmobilisering.
- Å starte med muskelstyrkende fysisk aktivitet for personer med kols med lavt funksjonsnivå kan gjøre det lettere å komme i gang med trening. Suppler med intervalltrening for progresjon i treningen.
- Hvis foreskrevet, minn pasienten på å bruke bronkodilaterende inhalasjonslegemiddel før trening.
- Det er ikke holdepunkter for å anbefale inspiratorisk muskeltrening for personer med kols.
Utholdenhetstrening for personer med kols
- Aktiviteter for trening av utholdenhet ved kols kan for eksempel være gange med og uten staver, sykling, svømming og trening i grupper.
- Kontinuerlig utholdenhetstrening består av treningsøkter med en varighet mellom 20-60 minutter. Intensitetsnivået på treningen vurderes ut fra pasientens subjektive opplevelse av dyspné og tretthet som måles med Borg CR10 skala (Borg, 1998), og en skår mellom 4-6 (moderat til anstrengende) er vurdert som beste treningsintensitet (Spruit et al., 2013).
- Intervalltrening består av korte arbeidsperioder med høy intensitet etterfulgt av perioder med lavere intensitet. Lengdene på intervallene kan variere mellom 30 sekunder til 5 minutter og tilpasses den enkelte. Skår på Borg CR10 skala (lhl.no) mellom 5-7 (anstrengende til svært anstrengende) er hensiktsmessig.
- Intervalltrening kan være et bedre alternativ enn kontinuerlig trening ved kols (Spruit et al., 2013).
Styrketrening for personer med kols
Tap av muskelstyrke er vanlig hos personer med kols i alle stadier (Spruit et al., 2013). Styrketreningen kan for eksempel gjennomføres med løse vekter/manualer, i apparater, med strikk eller egen kroppsvekt.
- Motstand kan oppgis i RM (repetisjon maks), og 1 RM er den tyngste belastningen som kan løftes en gang, mens 5 RM vil si at det benyttes en belastning hvor den femte repetisjonen så vidt klarer å bli gjennomført. Det viktigste for å oppnå optimal effekt er å trene på så høy motstand at siste repetisjon er tung å gjennomføre. Dette gjelder enten en velger å trene med lett eller tung belastning (Raastad et al., 2010).
- For personer med kols er styrketrening med belastning på 6-12 RM, 2-3 serier tre ganger i uken hensiktsmessig (Spruit et al., 2013). Hos pasienter med alvorlig kols vil en reduksjon av repetisjoner og heller økt antall serier være aktuelt for å unngå at de blir ventilatorisk begrenset, for eksempel 4-6 RM og 3-5 serier.
- Et styrkeprogram inneholder fortrinnsvis øvelser for både over- og underekstremiteter, men hvor hovedfokus er på muskulatur i beina. Progresjon er viktig både for å oppnå best mulig effekt av treningen og for å opprettholde motivasjon for trening. Progresjon kan være endring av motstand, antall repetisjoner, flere serier eller flere/andre øvelser m.m. Endring hver 4. uke er hensiktsmessig (Raastad et al., 2010).
Bevegelighetstrening for personer med kols
- inkluderer tøyning av legger, lår, armer, skuldre, nakke og overkropp. Uhensiktsmessig pustemønster som følge av kols kan gi lut kroppsholdning, noe som igjen fører til økt pustearbeid.
Informasjon
- Informasjon til pasienter og pårørende om fysisk aktivitet og trening ved kols (stolav.no) – Nasjonal kompetansetjeneste Trening som medisin, St. Olavs hospital
- Om kols og trening (lhl.no) – Landsforeningen for hjerte og lungesyke
Aktuelle tilbud
- Kommunale frisklivssentraler tilbyr blant annet
- helsesamtaler, individuell og gruppebasert og veiledning om fysisk aktivitet, snus- og røykelutt, sunt kosthold og mestring av søvn og av psykiske plager.
- råd om tilrettelegging og organisering for daglig fysisk aktivitet til ansatte i andre helse- og omsorgstjenester,
- informasjon om lokale tilbud.
- Rehabiliteringstelefonen (sunnaas.no) – informasjon om tilbud i regi av spesialisthelsetjenesten
- Lungerehabilitering (lhl.no) – informasjon om tilbud i regi av Landsforeningen for hjerte- og lungesyke
Eksempler på selvhjelpsmateriell
- Helsenorge.no har ulike typer apper for fysisk aktivitet
- Aktivitetsmålere: skritteller, akselerometer, smarttelefon
- Aktivitetsdagbok (helsedirektoratet.no)
Personer med kols bør oppfordres til å øke sitt daglige fysisk aktivtetsnivå for å mestre sykdommen og hverdagen på best mulig måte. Det er vist at personer med kols bruker mindre tid på å stå og gå, og mer tid på å sitte og ligge sammenlignet med jevnaldrende friske (Watz et al., 2014). Fysisk inaktivitet ved kols er assosiert med dårligere helse, predikerer negative helseutfall (Spruit et al., 2013), gir økt risiko for sykehusinnleggelser (Garcia-Rio et al., 2012) og for reinnleggelse etter forverring ved kols (Watz et al., 2014; Seidel et al., 2012). Fysisk inaktivitet kan også være assosiert med en raskere reduksjon i lungefunksjon (Watz et al., 2014).
Kartlegging av pasientens fysiske kapasitet og muskelstyrke med bruk av validerte tester før oppstart av trening og deretter regelmessig, sikrer tilpasset intervensjon til den enkelte pasient, muliggjør evaluering av treningseffekten og derigjennom oppfølging av pasientenes sykdomsutvikling over tid (Spruit et al., 2013).
- Testing av muskelstyrke er viktig for å tilpasse riktig belastning under styrketreningen, vurdere effekten av treningen og diagnostisere grad av muskelsvakhet, som er en vanlig følgetilstand ved kols (Rabinovich et al., 2010).
- Håndstyrke og styrken i m. quadriceps er vist å være prediktorer for dødelighet ved kols (Puhan et al., 2013; Swallow et al., 2007).
- Styrken i m. quadriceps er også vist å være prediktor for gangdistanse hos pasienter med kols (Leite Rodrigues et al., 2009).
Trening er sammen med røykeslutt de viktigste ikke-farmakologiske tiltakene i behandling av pasienter med kols (GOLD, 2021). Trening er viktig i alle stadier av sykdommen og ved komorbide tilstander som bidrar til inaktivitet, se også begrunnelse under anbefalingen "Behandlende lege bør tilby alle pasienter med kols råd om røykeavvenning, opptrening, og vaksinasjoner og oppfordre til å begrense eksponering til skadelig støv, gass og damp på arbeidsplassen".
Effekten av oksygen under trening for pasienter med kols som har normal oksygenmetning i hvile er usikker (Alison et al., 2019). Det bør derfor gjøres en utredning i spesialisthelsetjenesten om pasienter som desaturerer (SpO2 < 88 %) under trening/aktivitet har nytte av oksygentilskudd.
- Utholdenhetstrening: Hensikten med utholdenhetstrening er økt aerobe kapasitet. Økt utholdenhet har positiv effekt på fysisk kapasitet, livskvalitet og tungpust under aktivitet (Casaburi et al., 2009).
- Intervalltrening bidrar til å redusere opplevelsen av tungpust under trening selv om intensiteten er høy og har vist å gi samme treningseffekt som ved kontinuerlig trening når det gjelder utholdenhet, helserelatert livskvalitet og bedring av muskelmetabolisme (Spruit et al., 2013). Vekslingen mellom høyere og lavere intensitet i intervalltreningen har vist å motvirke obstruksjon i luftveiene (Spruit et al., 2013).
- Effekten av inspiratorisk muskeltrening på dyspné og funksjonsnivå hos personer med kols er uavklart. Det er ikke funnet tilleggseffekt av inspiratorisk muskeltrening på fysisk kapasitet hos pasienter som gjennomgår lungerehabilitering (Beumont et al., 2018). Det er derfor ingen tradisjon for inspiratorisk muskeltrening hos pasienter med kols i Norge.
- Styrketrening bør inkluderes i all trening for personer med perifer muskeldysfunksjon og redusert muskelstyrke som er en veldokumentert følgetilstand hos personer med kols i alle stadier og en viktig årsak til redusert fysisk kapasitet, økt bruk av helsetjenester og dødelighet (Spruit et al., 2013). Tung styrketrening blant eldre har vist seg å være trygt og effektivt, og rådene som benyttes for eldre gjelder også ved kols (Caserotti et al., 2008).
- Bevegelighetstrening: Forbedret mobilitet i thorax og i kroppsholdning kan øke vitalkapasiteten hos personer med kroniske lungesykdommer (Mathur et al., 2009). Lut kroppsholdning påvirker kroppens mekaniske forhold som igjen påvirker pustemekanikken (Downs, 1996). Det er et nært samspillet mellom respirasjon og kroppsholdning, og lut kroppsholdning er assosiert med redusert lungefunksjon, som fører til økt pustearbeid og redusert livskvalitet (Downs, 1996; Sandsund et al., 2011).
Referanser
Alison, J. A., McKeough, Z. J., Leung, R. W., Holland, A. E., Hill, K., Morris, N. R., ... Lee, A. L. (2019). Oxygen compared to air during exercise training in COPD with exercise-induced desaturation. European Respiratory Journal, 53(5), 1-11.
Borg, G. (1998). Borg's Perceived exertion and pain scales Champaign, IL: Human Kinetics.
Casaburi, R., & ZuWallack, R. (2009). Pulmonary rehabilitation for management of chronic obstructive pulmonary disease. N Engl J Med, 360(13), 1329-35.
Caserotti, P., Aagaard, P., Larsen, J. B., & Puggaard, L. (2008). Explosive heavy-resistance training in old and very old adults: changes in rapid muscle force, strength and power. Scand J Med Sci Sports, 18(6), 773-82.
Downs, A. M. (1996). Physical therapy in lung transplantation. Phys Ther, 76(6), 626-42.
Evans, R. A., & Singh, S. J. (2019). Minimum important difference of the incremental shuttle walk test distance in patients with COPD. Thorax, 74(10), 994-995.
Garcia-Rio, F., Rojo, B., Casitas, R., Lores, V., Madero, R., Romero, D., ... Villasante, C. (2012). Prognostic value of the objective measurement of daily physical activity in patients with COPD. Chest, 142(2), 338-346.
GOLD (2021). Global strategy for the diagnosis, management, and prevention of chronic obstructive pulmonary disease Hentet fra https://goldcopd.org/wp-content/uploads/2020/11/GOLD-REPORT-2021-v1.1-25Nov20_WMV.pdf
Holland, A. E., Spruit, M. A., Troosters, T., Puhan, M. A., Pepin, V., Saey, D., ... Singh, S. J. (2014). An official European Respiratory Society/American Thoracic Society technical standard: field walking tests in chronic respiratory disease. Eur Respir J, 44(6), 1428-46.
Kaelin, M. E., Swank, A. M., Adams, K. J., Barnard, K. L., Berning, J. M., & Green, A. (1999). Cardiopulmonary responses, muscle soreness, and injury during the one repetition maximum assessment in pulmonary rehabilitation patients. J Cardiopulm Rehabil, 19(6), 366-72.
Leite Rodrigues, S., Melo, E. S. C. A., Lima, T., de Assis Viegas, C. A., Palmeira Rodrigues, M., & Almeida Ribeiro, F. (2009). The influence of lung function and muscular strength on the functional capacity of chronic obstructive pulmonary disease patients. Rev Port Pneumol, 15(2), 199-214.
Mathur, S., Hornblower, E., & Levy, R. D. (2009). Exercise training before and after lung transplantation. Phys Sportsmed, 37(3), 78-87.
Puhan, M. A., Siebeling, L., Zoller, M., Muggensturm, P., & ter Riet, G. (2013). Simple functional performance tests and mortality in COPD. Eur Respir J, 42(4), 956-63.
Raastad, T., Paulsen, G., Refsnes, P. E., Rønnestad, B., Wisnes, A. R. (2010). Styrketrening i teori og praksis (1 utg.) Gyldendal Norsk forlag.
Rabinovich, R. A., & Vilaro, J. (2010). Structural and functional changes of peripheral muscles in chronic obstructive pulmonary disease patients. Curr Opin Pulm Med, 16(2), 123-33.
Radtke, T., Crook, S., Kaltsakas, G., Louvaris, Z., Berton, D., Urquhart, D. S., ... Hebestreit, H. (2019). ERS statement on standardisation of cardiopulmonary exercise testing in chronic lung diseases. Eur Respir Rev, 28(154)
Sandsund, C. A., Roughton, M., Hodson, M. E., & Pryor, J. A. (2011). Musculoskeletal techniques for clinically stable adults with cystic fibrosis: a preliminary randomised controlled trial. Physiotherapy, 97(3), 209-17.
Seidel, D., Cheung, A., Suh, E. S., Raste, Y., Atakhorrami, M., & Spruit, M. A. (2012). Physical inactivity and risk of hospitalisation for chronic obstructive pulmonary disease. Int J Tuberc Lung Dis, 16(8), 1015-9.
Singh, S. J., Puhan, M. A., Andrianopoulos, V., Hernandes, N. A., Mitchell, K. E., Hill, C. J., ... Holland, A. E. (2014). An official systematic review of the European Respiratory Society/American Thoracic Society: measurement properties of field walking tests in chronic respiratory disease. Eur Respir J, 44(6), 1447-78.
Spruit, M. A., Singh, S. J., Garvey, C., ZuWallack, R., Nici, L., Rochester, C., ... Rehabilitation, A. E. T. F. o. P. (2013). An official American Thoracic Society/European Respiratory Society statement: key concepts and advances in pulmonary rehabilitation. Am J Respir Crit Care Med, 188(8), e13-64.
Swallow, E. B., Reyes, D., Hopkinson, N. S., Man, W. D., Porcher, R., Cetti, E. J., ... Polkey, M. I. (2007). Quadriceps strength predicts mortality in patients with moderate to severe chronic obstructive pulmonary disease. Thorax, 62(2), 115-20.
Tveter, A. T., Dagfinrud, H., Moseng, T., & Holm, I. (2014). Measuring health-related physical fitness in physiotherapy practice: reliability, validity, and feasibility of clinical field tests and a patient-reported measure. J Orthop Sports Phys Ther, 44(3), 206-16.
Watz, H., Pitta, F., Rochester, C. L., Garcia-Aymerich, J., ZuWallack, R., Troosters, T., ... Spruit, M. A. (2014). An official European Respiratory Society statement on physical activity in COPD. European Respiratory Journal, 44(6), 1521-1537.
Zatloukal, J., Ward, S., Houchen-Wolloff, L., Harvey-Dunstan, T., & Singh, S. (2019). The minimal important difference for the endurance shuttle walk test in individuals with chronic obstructive pulmonary disease following a course of pulmonary rehabilitation. Chronic Respiratory Disease, 16, 1.479973119853828E15.
Aktivitetshåndboken revideres og digitaliseres, men arbeidet er nylig igangsatt og mesteparten av innholdet finnes fortsatt i den opprinnelige utgaven.
Aktivitetshåndboken – fysisk aktivitet i forebygging og behandling
Sist faglig oppdatert: 09. mai 2022