4. Sykdommer og tilstander
Praktiske råd og verktøy for helsepersonell, helsefagstudenter og andre fagpersoner som skal veilede i individuelt tilpasset fysisk aktivitet. Reviderte råd med utgangspunkt i aktivitetshåndboken publiseres fortløpende.
Personer med artrose bør få:
- informasjon, opplæring og veiledning av helsepersonell både for å forbedre og opprettholde funksjon og livskvalitet, mestre smerter og leve best mulig med sin diagnose, og for å unngå eller utsette behov for kirurgisk behandling
- tilbud om individuelt tilpasset allsidig fysisk aktivitet og trening, slik at de så langt som mulig kan følge de nasjonale anbefalingene for fysisk aktivitet for sin aldersgruppe og begrense tid til stillesitting
- informasjon om bruk av smertestillende legemidler i kombinasjon med trening
Personer med artrose i kne eller hofte bør få veiledning av fysioterapeut i artrosespesifikk funksjonell styrke- og kondisjonstrening samt pasientundervisning som ved behov inkluderer støtte til livsstilsendring.
Personer med artrose i hånd bør få veiledning av ergoterapeut eller fysioterapeut i artrosespesifikk funksjonell styrke- og bevegelighetstrening.
Varighet og omfang av oppfølgingen den enkelte bør få, er avhengig av i hvilke grad artrosen har medført redusert fysisk funksjon og livskvalitet, den enkeltes helsekompetanse, komorbiditet og levevaner.
Helhetlig vurdering og individuelt tilpasset trening og fysisk aktivitet
Tilrettelegging, veiledning og råd om fysisk aktivitet og trening til personer med artrose tilpasses den enkelte ut ifra en individuell og helhetlig vurdering av helsetilstand, herunder smerter og funksjonsnivå. Motiverende intervju (samtale) er en effektiv og empatisk metode for samtaler om endring, motivasjon og mestring. Bruk tolk ved behov.
Funksjonstester og spørreskjemaer
Vurder å benytte verktøy som skritteller, ulike aktivitetsmålere eller treningsklokke o.l. for å fastsette mål, kartlegge og monitorere fysisk aktivitetsnivå og evaluere måloppnåelse.
Relevante tester og spørreskjema som kan benyttes for kartlegging av fysisk form og funksjon for personer med artrose
| Tester og spørreskjema | Typer artrose |
|---|---|
| 6-minutters gangtest (PDF) | Alle |
| 30 sekunder reise og sette seg (PDF, uio.no) | Alle |
| Trappetest (diakonhjemmetsykehus.no) | Alle |
| Timed up and go (TUG) (PDF, diakonhjemmetsykehus.no) | Alle |
| Patient Specific Functional Scale (PDF, diakonhjemmetsykehus.no) | Alle |
| MAP-hand (PDF, diakonhjemmetsykehus.no) | Håndartrose |
| Tester og spørreskjema | Typer artrose |
|---|---|
| Håndgrepsstyrke (PDF, sunnaas.no) | Håndartrose |
| Tester og spørreskjema | Typer artrose |
|---|---|
| IPAQ (diakonhjemmetsykehus.no) | Alle |
| Borgs RPE-skala for vurdering av intensitet (PDF, diakonhjemmetsykehus.no) | Alle |
| Tester og spørreskjema | Typer artrose |
|---|---|
| RAND-36 (PDF, fhi.no) | Alle |
| Knee injury and osteoarthritis outcome score (KOOS) (PDF, diakonhjemmetsykehus.no) | Kneleddsartrose |
| Hip injury and osteoarthritis outcome score (HOOS) (PDF, diakonhjemmetsykehus.no) | Hofteleddsartrose |
Tilrettelegging og gjennomføring av sykdomsspesifikk trening og generell fysisk aktivitet
Informer om:
- helseeffektene av fysisk aktivitet gjennom daglige gjøremål og begrenset stillesitting
- betydningen av livslang regelmessig fysisk aktivitet og trening og å tilegne seg kunnskap og verktøy for å kunne håndtere sykdommen og delta i egen behandling
- aktuelle hjelpemidler, selvhjelpsverktøy og hvor de kan få hjelp til å styrke funksjon, endre levevane og å mestre hverdagen med kroniske plager
- artrosespesifikke smerter i hvile og ved belastning samt smertehåndtering
- betydningen av å følge med på hevelse i affiserte ledd og å redusere treningsbelastningen hvis hevelsen ikke går ned, eller hvis smerter øker over tid
- at eventuell bruk av smertestillende legemidler over kortere perioder kan diskuteres med lege
- nytten av å kombinere fysisk og mental trening
- arbeidsgivers plikt til å tilrettelegge den enkeltes arbeidssituasjon dersom det er nødvendig for kunne å være i arbeid jf. arbeidsmiljøloven § 4-2 (lovdata.no)
Gjennomføring av artrosespesifikk trening
Generelt
- Individuelt tilrettelagt trening med funksjonelle, artrosespesifikke styrkeøvelser, kondisjonstrening, balanseøvelser og øvelser for å opprettholde leddutslag.
- Start med belastning tilpasset personens funksjon og smerter, øk belastningen gradvis etter hvert som den fysiske formen bedres.
- Trening i basseng kan eksempelvis redusere belastningen på vektbærende ledd.
- Smerte i forbindelse med trening er akseptabelt så lenge smertene avtar etter trening og ikke blir verre for hver dag.
- Vurder å gi opplæring i bruk av numerisk smerteskala (NRS) fra 0 (ingen smerter) til 10 (verst tenkelig smerte), slik at personer med artrose selv kan vurdere og justere belastningen i forhold til aktivitet og dagsform. Akseptabel smerte regnes som smerter opp til 5.
- Suppler den individuelle artrosespesifikke treningen med annen allsidig fysisk aktivitet basert på personens preferanser.
Ved artrose i hofte eller kne
- Individuelt tilpasset treningsprogram veiledet av fysioterapeut med artrosespesifikke øvelser for hofte og kne, minst 2 ganger per uke de første 6-8 ukene. Tilrettelegg for progresjon i treningsperioden.
- Inkluder styrketrening av svake muskelgrupper i mage, rygg og ben.
- Inkluder bevegelighetstrening, spesielt til personer med hofteartrose, for å opprettholde leddutslag i affiserte ledd.
- Etter de første 6–8 ukene kan videre trening gjennomføres av personen på egenhånd, med regelmessig oppfølging hos fysioterapeut for motivasjon og justering av treningsprogrammet.
- Strukturert treningsprogram, vektkontroll og kombinasjon av mental og fysisk trening kan være gunstig.
Ved håndartrose
- Individuelt tilpasset treningsprogram veiledet av ergo- eller fysioterapeut med øvelser for styrke, stabilitet og leddmobilitet i hender.
Tilrettelegging og annen oppfølging
- Vurder behov for hjelpemidler, tilrettelegging i hjemmet og på arbeidsplassen (nav.no)
- Vurder behovet for endring av levevaner og vektreduksjon. Ved behov for oppfølging, henvis for eksempel til fastlegen, frisklivssentral eller klinisk ernæringsfysiolog.
- Følg opp eventuelle andre utfordringer personen har knyttet til det å leve med kronisk sykdom.
Forsiktighetsregler
- Dersom personen har smerter som ikke avtar, eller ved økt hevelse i affisert ledd som vedvarer over tid, juster treningsprogrammet med tanke på intensitet, varighet, frekvens og/eller type øvelser. Benytt numerisk smerteskala (NRS) for å vurdere smertenivå og dosering.
Informasjon, aktuelle tilbud og selvhjelpsmateriell
Informasjon
- Informasjon til pasienter og pårørende om fysisk aktivitet og trening ved artrose (helsenorge.no)
- Aktiv med artrose (aktivmedatrose.no)
- Nasjonal kompetansetjeneste for revmatologisk rehabilitering – NKRR (diakonhjemmetsykehus.no) har verktøykasse for helsepersonell, med blant annet:
- Norsk revmatikerforbund (revmatiker.no)
- Informasjon om tilrettelegging av arbeidet (arbeidstilsynet.no)
- Nasjonale faglige råd om fysisk aktivitet
- Informasjon om frisklivssentraler rettet mot helsepersonell m.v. og rettet mot befolkningen (helsenorge.no)
Aktuelle tilbud
- Fysioterapeuter med artroseskole (aktivmedartrose.no)
- Kommunale fysio- og ergoterapitjenester. Se informasjon på kommunens egne nettsider.
- Kommunale frisklivssentraler tilbyr blant annet
- helsesamtaler, individuell og gruppebasert og veiledning om fysisk aktivitet, snus- og røykeslutt, sunt kosthold og mestring av søvn, psykiske plager og livet med kronisk sykdom
- råd om tilrettelegging og organisering for daglig fysisk aktivitet til ansatte i andre helse- og omsorgstjenester
- informasjon om lokale tilbud
- Rehabiliteringstelefonen (sunnaas.no) – informasjon om tilbud i regi av spesialisthelsetjenesten
Verktøy og selvhjelpsmateriell
- Helsenorge.no har ulike typer apper for fysisk aktivitet
- Aktivitetsdagbok er en dagbok for hjelp til planlegging og gjennomføring av trening og fysisk aktivitet
- Aktivitetsmålere som skritteller, smarttelefon og akselerometer
Artrosespesifikk trening
Trening og smertestillende legemidler kan redusere smertene ved artrose, men artrosespesifikk trening er den eneste av behandlingsformene som objektivt målt forbedrer funksjonen, i tillegg til at det gir smertelindring (Bannuru et al., 2019; Weng et al., 2023). Trening har langt mindre komplikasjoner enn medikamenter (Weng et al., 2023) og kan forebygge og bedre en lang rekke livsstilsykdommer (WHO, 2018).
Artrosespesifikk trening gir økt muskelstyrke og bedrer leddfunksjon og det muskulære samspillet rundt leddene (Runhaar et al., 2015). Fysisk aktivitet medfører også bedret næring av leddbrusken og uttransportering av slagstoffer, da dette er avhengig av leddbevegelse (Beckwée et al., 2013). Behandlingen bør være individuelt tilpasset funn fra helhetlig kartlegging av personens helse, funksjon og preferanser (Kloppenburg et al., 2019; Fernandes et al., 2013).
Strukturert treningsprogram, vektkontroll og kombinasjon av mental og fysisk trening (mind-body) som yoga og thai-chi, er vurdert som effektivt og trygt for pasienter med kneartrose uavhengig av komorbiditet (Bannuru et al., 2019).
Artrosespesifikk trening for personer med håndartrose har som mål å øke bevegelighet, styrke og leddstabilitet i hendene (Kloppenburg et al., 2019). Hvor langvarig oppfølging en person med håndartrose bør ha, må basere seg på en individuell vurdering (Kloppenburg et al., 2019).
Smerter, smertelindring og verktøy for å vurdere smerter
Personer med artrose i hofte og kne kan oppnå smertelindring etter en periode med regelmessig, veiledet trening av utholdenhet, styrke samt artrosespesifikk funksjonell trening, uansett intensitet, varighet eller hyppighet av aktiviteten (Fransen et al., 2014; Fransen et al., 2015). Smertelindring kan oppleves uansett grad av artrose og smerter ved oppstart av trening (Juhl et al., 2014). Mindre smerter og bedre fysisk funksjon gjør det lettere å gjennomføre daglige aktiviteter. Bevegelighetstrening kan vedlikeholde og eventuelt øke bevegeligheten i affisert ledd ved hofteartrose, og dermed bedre fysisk funksjon og redusere smerter (Moseng et al., 2017, 2018).
Overvekt og fedme kan gi økt risiko for utvikling av artrose og forverre plagene og tilstanden (Blagojevic et al., 2010). Ved overvekt eller fedme hos personer med kneartrose kan vektreduksjon kunne gi smertelindring (Messier et al., 2022).
Personer med artrose har ofte smerter ved fysisk aktivitet. Mange unngår derfor en del aktiviteter og blir sittende mye i ro. Personer med artrose har nytte av å lære om smertemekanismer, forskjellige typer smerter og å få verktøy slik som Numeric Rating Scale (NRS), til å vurdere egne smerter og hva som er akseptabelt smertenivå ved aktivitet, for å selv kunne tilpasse belastningen (Boonstra et al., 2016; Geenen et al., 2018).
Systematisk pasientopplæring
Systematisk pasientopplæring, som artroseskole (Holm et al., 2020), gir personer med artrose kunnskap om sykdommen og smertemekanismene, samt forståelse av hvordan trening og fysisk aktivitet, selv med smerter, vil gi positive effekter. Dette gjelder alle undergrupper av artrose (Bannuru et al., 2019; Kloppenburg et al., 2019).
Behandlingstrinnene ved artrose
Undervisning, veiledet trening og vektkontroll er grunnbehandling for alle personer med artrose i kne og hofte (Bannuru et al., 2019). Noen kan ha behov for å supplere med ikke-steroide anti-inflammatoriske legemidler (NSAIDs), og behandlingstiltak som fysioterapi eller ergoterapi. For noen få personer med artrose kan kirurgi likevel være nødvendig dersom de andre behandlingsalternativene ikke gir tilstrekkelig effekt. Dette vurderes av fastlege og kirurg i samråd med pasienten. De tre behandlingstrinnene kan være aktuelle hver for seg, men også samtidig. Også ved behov for kirurgi er veiledet trening og undervisning, vektkontroll og smertestillende legemidler hensiktsmessig både før og etter operasjonen (Lohmander et al., 2007; Roos et al., 2012).
Bannuru, R. R., Osani, M. C., Vaysbrot, E. E., Arden, N. K., Bennell, K., Bierma-Zeinstra, S. M. A., ... McAlindon, T. E. (2019). OARSI guidelines for the non-surgical management of knee, hip, and polyarticular osteoarthritis. Osteoarthritis and Cartilage, 27(11), 1578-1589.
Beckwée, D., Vaes, P., Cnudde, M., Swinnen, E., & Bautmans, I. (2013). Osteoarthritis of the knee: why does exercise work? A qualitative study of the literature. Ageing research reviews, 12(1), 226-36.
Blagojevic, M., Jinks, C., Jeffery, A., & Jordan, K. P. (2010). Risk factors for onset of osteoarthritis of the knee in older adults: a systematic review and meta-analysis. Osteoarthritis and Cartilage, 18(1), 24-33.
Boonstra, A. M., Stewart, R. E., Köke, A. J., Oosterwijk, R. F., Swaan, J. L., Schreurs, K. M., & Schiphorst Preuper, H. R. (2016). Cut-Off Points for Mild, Moderate, and Severe Pain on the Numeric Rating Scale for Pain in Patients with Chronic Musculoskeletal Pain: Variability and Influence of Sex and Catastrophizing. Frontiers in Psychology, 7, 1466.
Fernandes, L., Hagen, K. B., Bijlsma, J. W., Andreassen, O., Christensen, P., Conaghan, P. G., ... Vliet Vlieland, T. P. (2013). EULAR recommendations for the non-pharmacological core management of hip and knee osteoarthritis. Annals of the Rheumatic Diseases, 72(7), 1125-35.
Fransen, M., McConnell, S., Harmer, A. R., Van der Esch, M., Simic, M., & Bennell, K. L. (2015). Exercise for osteoarthritis of the knee. Cochrane Database of Systematic Reviews, 1, CD004376.
Fransen, M., McConnell, S., Hernandez-Molina, G., & Reichenbach, S. (2014). Exercise for osteoarthritis of the hip. Cochrane Database of Systematic Reviews, (4), CD007912.
Geenen, R., Overman, C. L., Christensen, R., Åsenlöf, P., Capela, S., Huisinga, K. L., ... Bergman, S. (2018). EULAR recommendations for the health professional's approach to pain management in inflammatory arthritis and osteoarthritis. Annals of the Rheumatic Diseases, 77(6), 797-807.
Holm, I., Pripp, A. H., & Risberg, M. A. (2020). The Active with OsteoArthritis (AktivA) Physiotherapy Implementation Model: A Patient Education, Supervised Exercise and Self-Management Program for Patients with Mild to Moderate Osteoarthritis of the Knee or Hip Joint. A National Register Study with a Two-Year Follow-Up. Journal of clinical medicine, 9(10)
Juhl, C., Christensen, R., Roos, E. M., Zhang, W., & Lund, H. (2014). Impact of exercise type and dose on pain and disability in knee osteoarthritis: a systematic review and meta-regression analysis of randomized controlled trials. Arthritis & rheumatology, 66(3), 622-36.
Kloppenburg, M., Kroon, F. P., Blanco, F. J., Doherty, M., Dziedzic, K. S., Greibrokk, E., ... Carmona, L. (2019). 2018 update of the EULAR recommendations for the management of hand osteoarthritis. Annals of the Rheumatic Diseases, 78(1), 16-24.
Lohmander, L. S., & Roos, E. M. (2007). Clinical update: treating osteoarthritis. Lancet, 370(9605), 2082-4.
Messier, S. P., Newman, J. J., Scarlett, M. J., Mihalko, S. L., Miller, G. D., Nicklas, B. J., ... Beavers, D. P. (2022). Changes in Body Weight and Knee Pain in Adults With Knee Osteoarthritis Three-and-a-Half Years After Completing Diet and Exercise Interventions: Follow-Up Study for a Single-Blind, Single-Center, Randomized Controlled Trial. Arthritis Care & Research, 74(4), 607-616.
Moseng, T., Dagfinrud, H., Smedslund, G., & Østerås, N. (2017). The importance of dose in land-based supervised exercise for people with hip osteoarthritis. A systematic review and meta-analysis. Osteoarthritis and Cartilage, 25(10), 1563-1576.
Moseng, T., Dagfinrud, H., Smedslund, G., & Østerås, N. (2018). Corrigendum to 'The importance of dose in land-based supervised exercise for people with hip osteoarthritis. A systematic review and meta-analysis' [Osteoarthritis Cartilage 25 (2017) 1563-1576]. Osteoarthritis and Cartilage, 26(5), 707-709.
Roos, E. M., & Juhl, C. B. (2012). Osteoarthritis 2012 year in review: rehabilitation and outcomes. Osteoarthritis and Cartilage, 20(12), 1477-83.
Runhaar, J., Luijsterburg, P., Dekker, J., & Bierma-Zeinstra, S. M. (2015). Identifying potential working mechanisms behind the positive effects of exercise therapy on pain and function in osteoarthritis; a systematic review. Osteoarthritis and Cartilage, 23(7), 1071-82.
Weng, Q., Goh, S. L., Wu, J., Persson, M. S. M., Wei, J., Sarmanova, A., ... Zhang, W. (2023). Comparative efficacy of exercise therapy and oral non-steroidal anti-inflammatory drugs and paracetamol for knee or hip osteoarthritis: a network meta-analysis of randomised controlled trials. British Journal of Sports Medicine,
WHO (2018). Global action plan on physical activity 2018–2030: more active people for a healthier world Geneva: World Health Organization. Hentet fra https://apps.who.int/iris/bitstream/handle/10665/272722/9789241514187-eng.pdf
Personer med diabetes type 1 bør følge de generelle anbefalingene for fysisk aktivitet for sin aldersgruppe.
Veiledningen bør individtilpasses og foregå over tid, da det ofte er nødvendig med justeringer basert på individuelle erfaringer med aktivitet og trening.
Foresatte til barn med diabetes type 1 bør få skriftlig informasjon og veiledning om tiltak som reduserer faren for hypoglykemi før, under og etter fysisk aktivitet og trening. Informasjonen kan med fordel deles med skole, barnehage, idrettsledere og andre omsorgspersoner.
Helhetlig vurdering, veiledning og individtilpasset fysisk aktivitet
Tilrettelegging, veiledning og råd om fysisk aktivitet og begrensning av tid i ro bør bygge på en helhetlig vurdering av helsetilstand, funksjon og kulturell bakgrunn. Motiverende intervju (samtale) er en effektiv og empatisk metode for samtaler om endring, motivasjon og mestring. Bruk tolk ved behov.
Tilby grunnleggende informasjon om
- betydningen av regelmessig fysisk aktivitet for sykdomsmestring og sykdomsutvikling (se lenker til selvhjelpsmateriell nedenfor)
- samspillet mellom fysisk aktivitet og behovet for insulin og karbohydrater
- hvordan teknisk utstyr kan tilpasses og utnyttes ved fysisk aktivitet
- at hva som fungerer godt er individuelt og kan variere med dagsform
Informer om hvilke tiltak som reduserer faren for hypoglykemi før, under og etter aktivitet (informer gjerne også pårørende etter samtykke). For personer med diabetes type 1 kan det være nyttig å
- teste ut ulike løsninger for insulindosering og når, hva og hvor mye man bør spise, ved ulike aktiviteter
- følge med på blodsukkeret før, eventuelt under og etter fysisk aktivitet (ved blodsukkermåling eller bruk av kontinuerlig glukosemåler (CGM)) – denne informasjonen er nødvendig for å få til optimal justering av mat og insulin under trening
- notere ned erfaringer med ulik type aktivitet og hvilke justeringer som gjøres
Veiledning av foresatte, barn og unge
Veiled foresatte, barn og unge i hvordan de kan følge de generelle rådene for fysisk aktivitet og tid i ro for barn og unge og hvilke tiltak som reduserer risikoen for hypoglykemi før, under og etter aktivitet.
Skriftlig tiltaksplan
Lag en skriftlig tiltaksplan som kan deles med skole/barnehage, trening-/idrettsledere og andre omsorgspersoner som inneholder råd om
- aktiviteter, intensitet, varighet og frekvens
- å kontrollere/måle glukosenivå før og etter fysisk aktivitet
- type og mengde karbohydrat som bør inntas før, under og etter fysisk aktivitet basert på aktivitetens type, intensitet og varighet
- hvordan insulindosene før og etter aktivitet kan tilpasses ulike former for aktivitet
- hvordan tidspunktet for aktiviteten kan påvirke risiko for hypoglykemi (morgen vs. kveld)
- eventuelle behov for tilrettelegging, hjelpemidler og oppfølging
Det vises til rundskriv om håndtering av legemidler i barnehage, skole og skolefritidsordning (regjeringen.no).
Konkurranseidrett
I spesielle situasjoner med konkurranseidrett som skaper en kraftig stressrespons, kan enkelte oppleve at behovet for næring og insulin øker i stedet for den vanlige responsen som er at insulinbehovet synker (Riddell et al., 2020). Utøvere som opplever dette bør få veiledning av helsepersonell med spesiell kompetanse på dette området (Adolfsson et al., 2022).
Tilrettelegging før fysisk aktivitet
Motiver personer med diabetes type 1 som er lite fysisk aktive til å starte med fysisk aktivitet 2–3 dager i uken. Frekvens, intensitet og varighet kan gjerne økes gradvis over tid. Aktive pauser som avbryter stillesitting og fysisk aktivitet gjennom daglige gjøremål er gunstig.
Blodsukkermål
Blodsukkermål før og under fysisk aktivitet må tilpasses den enkelte basert på tidligere erfaringer. Det kan være lurt at det siste måltidet spises 90–180 minutter før aktiviteten starter, og at dette inneholder langsomt absorberbare karbohydrater og protein.
Hvis dette av erfaring ikke er tilstrekkelig for å oppnå ønsket blodsukkernivå før langvarig aktivitet/trening (over 20–30 minutter), kan det for de som bruker penn/pumpe uten CGM være en løsning å spise mat med langsomt absorberbare karbohydrater 30–60 minutter før aktiviteten uten å sette ekstra insulin (Moser et al. 2020).
Gunstig blodsukker før og under aktivitet
For de fleste vil en blodsukkerverdi mellom 7 og 10 mmol/L rett før og under økten være gunstig. Å starte aktiviteten med et litt forhøyet blodsukker kan fungere som en buffer mot synkende blodsukker ved aktivitet som varer mer enn 30 minutter.
Hvis blodsukkeret er mellom 4–6 mmol/L rett før aktiviteten/treningen, kan det være behov for å spise/drikke raskt absorberbare karbohydrater, tilsvarende 10–30 g karbohydrater (Adolfsson et al., 2022). Dette kan for eksempel være en banan, et glass vanlig saft, brus eller juice, sportsdrikke, druesukker/gel eller en brødskive.
Måling av blod-ketoner ved blodsukker over 14–15 mmol/L
Ved blodsukker over 14–15 mmol/L av ukjent årsak før aktiviteten starter, bør blod-ketoner måles. Informer personer med diabetes type 1 om at ved blod-ketoner over 1,5 mmol/L skal insulin settes (for eksempel halvparten av en vanlig korreksjonsdose) og fysisk aktivitet/trening utsettes til blodsukkeret og ketonene er stabilisert (Moser et al., 2020).
Blod-ketoner er vanligvis et resultat av for lite insulin, og blodsukkeret kan fortsette å stige under aktiviteten dersom insulin ikke settes. Fysisk aktivitet eller trening med høyt blodsukker og ketoner til stede kan bidra til ketoacidose.
Nylig alvorlig hypoglyklemi
Ved en eller flere episoder av alvorlig hypoglykemi de siste 24 timer, bør fysisk aktivitet eller trening utsettes (Adolfsson et al., 2022).
Hybrid closed-loop (HCL)-system
I et hybrid closed-loop (HCL)-system sender en vevsglukosemåler glukoseverdier til pumpen, som justeres automatisk etter vevsglukosen. HCL-systemet kan forhåndsinnstilles til et midlertidig høyere mål under fysisk aktivitet. Innstillingen gjøres helst minst 60 minutter før aktivitets-/treningsstart. Pumpene har ulike systemer for dette. Endres ikke innstillingen før (eller når) aktiviteten starter, er det stor sannsynlighet for hypoglykemi.
Mange velger å koble pumpen fra under trening (som ved kontaktidrett og svømming). I slike tilfeller kobles pumpen fra og HCL-systemet skrus av ved start av aktiviteten eller treningen. Varer aktiviteten/treningen i mer enn 60–90 minutter bør man tilføre hurtigvirkende insulin (med pumpe eller penn) tilsvarende omkring 50 % av den utelatte basaldosen rundt én gang i timen (Adolfsson et al., 2022).
Justering av insulindose
Metode for å justere insulindosene i forbindelse med fysisk aktivitet vil være avhengig av om det benyttes mange-injeksjonsbehandling eller kontinuerlig vevsglukosemåling kombinert med insulinpumpe med eller uten et HCL-system.
Reduser dosen hurtigvirkende insulin til måltidet før fysisk aktivitet med 25–75 % avhengig av type aktivitet, intensitet og varighet (jo lenger tid fra aktivitetens start måltidet inntas, jo mindre er behovet for dosereduksjon). Insulin settes da 10–20 minutter før måltidet for å redusere risikoen for hypoglykemi under aktiviteten (spesielt ved måltider tett på aktiviteten), men dette må tilpasses mengde 'aktivt insulin' og glukoseverdi.
Å redusere dosen med hurtigvirkende insulin kan alternativt erstattes helt eller delvis med inntak av en banan, et glass saft/brus eller tilsvarende rett før aktiviteten.
Hvis det siste måltidet før trening er 2–3 timer i forkant vil det trolig fungere best å sette en normal dose insulin til måltidet.
Alle insulinpumper angir mengde 'aktivt insulin' (dette inkluderer ikke basalinsulin). Pumper med HCL-system har også trendpiler som viser om blodsukkeret er på vei opp eller ned, og hvor hurtig endringen skjer. 'Aktivt insulin' er ubrukt insulin fra tidligere doser hurtigvirkende insulin. Hurtigvirkende insulin virker i 3–5 timer, med en topp etter 60–100 min, og etter 2 timer er rundt 2/3 av insulinet brukt opp. Å vite mengden 'aktivt insulin' er nyttig for å kunne vurdere behovet for å innta karbohydrater før og under aktiviteten.
Tilrettelegging under fysisk aktivitet
Oppfordre personer med diabetes type 1 til å ha mat/drikke med raskt absorberbare karbohydrater tilgjengelig under trening/fysisk aktivitet. Mange kan trenge 10–30 gram eller mer karbohydrat hvert 20.–30. minutt under aktiviteter som varer mer enn 60 minutter, særlig hvis blodsukkeret er mellom 4–6 mmol/L.
Ved svært høy intensitet eller kun anaerob trening (eksempelvis sprint eller vektløfting) kan noen unntaksvis oppleve at blodsukkeret stiger kortvarig (30–60 minutter), særlig når det er lenge siden forrige måltid (Adolfsson et al., 2022). I slike tilfeller kan en korreksjonsdose settes eller intensiteten på aktiviteten kan justeres ned.
Forsinkelse ved vevsglukosemåling
Ved fysisk aktivitet, når blodsukkeret kan endre seg raskt, er det ekstra viktig å huske på «forsinkelsen» ved vevsglukosemåling (vevsglukosen måles av en liten sensor på huden) sammenliknet med kapillær måling («stikk i fingeren»).
Sensorsystemene (kontinuerlig blodsukkermåler og flash-måling) vil overestimere blodsukkeret når det er raskt fallende. Det er samme forsinkelse hvis det stiger raskt, som etter inntak av søt drikke, men da vil sensoren oppgi en lavere glukoseverdi enn den reelle. Forsinkelsen er omkring 12 + 11 minutter under aerobisk kondisjonstrening (Adolfsson et al., 2022).
Ved symptomer på hypoglykemi som ikke stemmer med sensorverdier bør blodsukkeret måles kapillært. Råd personer med diabetes type 1 til å stole på symptomene og drikke/spise karbohydrater hvis kapillær måler ikke er tilgjengelig.
Tilrettelegging etter fysisk aktivitet
Det er økt sannsynlighet for hypoglykemi i en periode opp til 24 timer etter fysisk aktivitet som følge av økt insulinsensitivitet (Adolfsson et al., 2022). Risikoen for nattlig hypoglykemi er størst etter trening på ettermiddag/kveld. Oppfordre personer med diabetes type 1 til å spise et måltid som inneholder karbohydrater og protein etter avsluttet aktivitet/trening, helst innen 90 minutter og til å redusere insulindosen til måltidet etter aktivitet/trening med opptil 50 %.
Høy temperatur vil øke absorbsjonen av insulin, og ytterligere dosereduksjoner enn vanlig kan være nødvendig ved aktivitet og trening i varme.
Ved bruk av mange-injeksjonsbehandling og vanlig insulinpumpe
For noen kan det være aktuelt å redusere morgen- eller kveldsdosen langtidsvirkende insulin (gjelder insulintypene glargin, detemir og NPH) i forkant/etterkant av fysisk aktivitet eller trening. En reduksjon på 20 % eller mer av vanlig dose kan være nødvendig. Behovet gjelder spesielt ved aerob aktivitet med varighet mer enn én time, hvis treningen er av høy intensitet og/eller ikke gjøres regelmessig. Noen kan også trenge å innta et lite måltid med langsomt absorberbare karbohydrater og noe protein før leggetid uten å sette insulin dersom blodsukkeret ved leggetid er lavere enn rundt 7,0 mmol/L (grensen er individuell) (Riddell, Gallen et al. 2017).
Personer som bruker langtidsvirkende insulin kan ha nytte av å redusere dosen med 30–50 % på dager/i perioder med langvarig og uvanlig hard aktivitet (som en hard fottur/fjelltur, lang skitur eller løp eller hard trening over flere timer o.l.) (Adolfsson et al., 2022). Tilsvarende kan personer som bruker pumpe uten HCL-system ha nytte av å redusere basaldosen på natten med for eksempel 20 % etter hard og/eller langvarig (> 45–60 min) fysisk aktivitet utført på kveldstid.
Ved bruk av HCL
I likhet med vanlig insulinpumpe der man reduserer basaldosen, kan noen trenge å beholde midlertidig mål i noe tid etter fysisk aktivitet. De fleste vil trenge å legge inn litt færre karbohydrater (for eksempel 25 % reduksjon) til måltider enn de faktisk inntar etter fysisk aktivitet.
Fysisk aktivitet/trening på ettermiddag/kveld eller trening med høy intensitet eller lang varighet, øker sannsynligheten for nattlig hypoglykemi. For personer med sensorsystem kan det i enkelttilfeller være nyttig å heve alarmgrensen gjennom natten, for eksempel til 4,4 mmol/L (grensen er individuell) hvis nattlig hypoglykemi ikke kan unngås på andre måter (Moser et al. 2020).
Tilpasninger ved diabetes type 1 og tilleggssykdom
- Personer med hypertensjon eller kardiovaskulær sykdom bør være tilfredsstillende behandlet ved oppstart av, eller vesentlig økning i, rutinemessig fysisk aktivitet/trening.
- Personer med etablert eller høy risiko for koronarsykdom, eller som har autonom nevropati, bør få informasjon om atypiske symptomer på koronarsykdom, som unormalt tung pust eller utmattelse ved anstrengelser/trening og om å kontakte lege for en vurdering ved nye/endrede symptomer.
- Personer med kjent kardiovaskulær autonom nevropati eller proliferativ retinopati vurderes av lege før vesentlig økning i fysisk aktivitet igangsettes.
- Ved diabetes nevropati bør trykkavlastende fottøy benyttes og føttene sjekkes regelmessig for sår.
- Ved diabetisk fotsår må såret trykkavlastes totalt. Pasienten rådes til å velge ikke-vektbærende aktiviteter som for eksempel styrketrening eller sykling på ergometersykkel, forutsatt at såret totalt trykkavlastes.
Mer informasjon om fysisk aktivitet
Aktuelle tilbud
- Kurs i fysisk aktivitet ved diabetes type 1 (diabetes.no)
- Kommunale frisklivssentraler tilbyr blant annet veiledning i fysisk aktivitet, snus- og røykeslutt, sunt kosthold, gode søvnvaner og psykiske plager, samt informasjon om lokale tilbud.
Verktøy og selvhjelpsmateriell
- Heia meg er en app utviklet av Helsedirektoratet for deg som vil starte endring i livet
- Borgs skala for opplevelse av anstrengelse og intensitet (diakonhjemmetsykehus.no)
- Aktivitetsdagbok – for deg som vil komme i bedre form
- Informasjon om insulinpumper og sensorer (diabetes.no)
- Min skolehverdag med diabetes (diabetes.no)
- Trygg med diabetes i barnehagen (diabetes.no)
Forskning på den langsiktige effekten av fysisk aktivitet hos personer med diabetes type 1 er begrenset. Det antas at personer med diabetes type 1 som er regelmessig fysisk aktive kan redusere risiko for død, kardiovaskulær sykdom og kardiovaskulær død betydelig, sammenlignet med inaktive (Sluik, Buijsse et al. 2012, Wu, Bredin et al. 2019). Effekten er størst ved moderat til høyt volum aerobisk aktivitet (Sluik, Buijsse et al. 2012, Tikkanen-Dolenc, Wadén et al. 2017). Regelmessig fysisk aktivitet/trening kan også forbedre blodsukkerkontrollen, kondisjonen, bidra til vekttap og gi bedre lipidprofil (Ostman, Jewiss et al. 2018).
Forskning på barn og unge med diabetes type 1 under 12 år er særlig begrenset (Tully, Aronow et al. 2016), men antyder at fysisk aktivitet kan gi bedre helse og helserelatert livskvalitet (Anderson, Laffel et al. 2017, (Adolfsson et al., 2022). Å redusere stillesitting/skjermtid er assosiert med bedre metabolsk kontroll blant barn og ungdom med diabetes type 1 (Galler, Lindau et al. 2011). Foresattes frykt for hypoglykemi hos barna kan reduseres ved god veiledning og planlegging og ved at de er tilkoblet sensordata fra barnet (Sallis, Prochaska et al. 2000, Burckhardt, Roberts et al. 2018).
Bruk av vevsglukose-monitorering kan bidra til å oppnå et gunstig blodsukkernivå før, under og etter fysisk aktivitet, og gjøre det enklere å være i aktivitet. Å kombinere CGM med insulinpumpe i et hybrid closed-loop system (HCL) kan bidra ytterligere til å oppnå et ønsket blodsukkernivå. Det finnes få studier som har vurdert effekten av høyintensitetstrening ved bruk av HCL, og rådene er basert på noen få studier, samt erfaring (Moser et al., 2020).
Adolfsson, P., Taplin, C. E., Zaharieva, D. P., Pemberton, J., Davis, E. A., Riddell, M. C., ... DiMeglio, L. A. (2022). ISPAD Clinical Practice Consensus Guidelines 2022: Exercise in children and adolescents with diabetes. Pediatric Diabetes, 23(8), 1341-1372.
Anderson, B. J., Laffel, L. M., Domenger, C., Danne, T., Phillip, M., Mazza, C., ... Mathieu, C. (2017). Factors Associated With Diabetes-Specific Health-Related Quality of Life in Youth With Type 1 Diabetes: The Global TEENs Study. Diabetes Care, 40(8), 1002-1009.
Burckhardt, M. A., Roberts, A., Smith, G. J., Abraham, M. B., Davis, E. A., & Jones, T. W. (2018). The Use of Continuous Glucose Monitoring With Remote Monitoring Improves Psychosocial Measures in Parents of Children With Type 1 Diabetes: A Randomized Crossover Trial. Diabetes Care, 41(12), 2641-2643.
Galler, A., Lindau, M., Ernert, A., Thalemann, R., & Raile, K. (2011). Associations between media consumption habits, physical activity, socioeconomic status, and glycemic control in children, adolescents, and young adults with type 1 diabetes. Diabetes Care, 34(11), 2356-9.
Moser, O., Riddell, M. C., Eckstein, M. L., Adolfsson, P., Rabasa-Lhoret, R., van den Boom, L., ... Mader, J. K. (2020). Glucose management for exercise using continuous glucose monitoring (CGM) and intermittently scanned CGM (isCGM) systems in type 1 diabetes: position statement of the European Association for the Study of Diabetes (EASD) and of the International Society for Pediatric and Adolescent Diabetes (ISPAD) endorsed by JDRF and supported by the American Diabetes Association (ADA). Pediatr Diabetes, 21(8), 1375-1393.
Ostman, C., Jewiss, D., King, N., & Smart, N. A. (2018). Clinical outcomes to exercise training in type 1 diabetes: A systematic review and meta-analysis. Diabetes Res Clin Pract, 139, 380-391.
Riddell, M. C., Gallen, I. W., Smart, C. E., Taplin, C. E., Adolfsson, P., Lumb, A. N., ... Laffel, L. M. (2017). Exercise management in type 1 diabetes: a consensus statement. Lancet Diabetes Endocrinol, 5(5), 377-390.
Riddell, M. C., Scott, S. N., Fournier, P. A., Colberg, S. R., Gallen, I. W., Moser, O., ... Bracken, R. M. (2020). The competitive athlete with type 1 diabetes. Diabetologia, 63(8), 1475-1490.
Sallis, J. F., Prochaska, J. J., & Taylor, W. C. (2000). A review of correlates of physical activity of children and adolescents. Med Sci Sports Exerc, 32(5), 963-75.
Sluik, D., Buijsse, B., Muckelbauer, R., Kaaks, R., Teucher, B., Johnsen, N. F., ... Nöthlings, U. (2012). Physical Activity and Mortality in Individuals With Diabetes Mellitus: A Prospective Study and Meta-analysis. Archives of Internal Medicine, 172(17), 1285-1295.
Tikkanen-Dolenc, H., Wadén, J., Forsblom, C., Harjutsalo, V., Thorn, L. M., Saraheimo, M., ... Groop, P. H. (2017). Physical Activity Reduces Risk of Premature Mortality in Patients With Type 1 Diabetes With and Without Kidney Disease. Diabetes Care, 40(12), 1727-1732.
Tully, C., Aronow, L., Mackey, E., & Streisand, R. (2016). Physical Activity in Youth With Type 1 Diabetes: a Review. Current Diabetes Reports, 16(9), 85.
Wu, N., Bredin, S. S. D., Guan, Y., Dickinson, K., Kim, D. D., Chua, Z., ... Warburton, D. E. R. (2019). Cardiovascular Health Benefits of Exercise Training in Persons Living with Type 1 Diabetes: A Systematic Review and Meta-Analysis. J Clin Med, 8(2)
Personer med symptomer på kognitiv svikt og/eller demens som ikke mottar kommunale tjenester, bør også tilbys informasjon, veiledning og mulighet for å delta i allsidig og meningsfull fysisk aktivitet.
Gjennom individuell tilrettelegging og veiledning bør personer med demens så langt som mulig følge de nasjonale rådene om fysisk aktivitet og stillesitting for sin aldersgruppe (Izquierdo et al., 2021). Dette inkluderer fysisk aktivitet gjennom daglige gjøremål og aktive pauser som avbryter tid i ro.
Målet er at personer med demens har en så god funksjon og livskvalitet som mulig og å forebygge eller dempe atferdsmessige og psykologiske symptomer.
Vurder om:
- personen har behov for bistand til fysisk aktivitet gjennom daglige gjøremål
- hjemmeboende personer med demens har behov for lett tilgjengelige dagaktivitetstilbud som også omfatter fysisk aktivitet
- personer som har redusert orienteringsevne kan ha nytte av lokaliseringsteknologi, slik at de på en trygg måte selvstendig kan være fysisk aktive utendørs
- personen har behov for andre hjelpemidler/velferdsteknologi som kan bidra til å være fysisk aktiv
- veiledning og tilrettelegging må foregå på personens morsmål
Fastlegen har det medisinsk-faglige ansvaret for pasienter på sin liste. Sykehjemmene har ansvar for å ivareta behovene til pasienter på sykehjem.
Vurdering og individuelt tilpasset fysisk aktivitet
Tilrettelegging, veiledning og råd om fysisk aktivitet og redusert stillesitting til personer med demens tilpasses den enkelte, og bygger på en individuell, helhetlig vurdering av helsetilstand og funksjonsnivå, herunder ernæringsstatus, fallrisiko, samsykelighet og eventuelle hjelpebehov. Tidligere fysisk aktivtetsnivå, interesser og ønsker for aktivitet samt kulturell og språklig bakgrunn, kan også ha betydning.
Se også krav til brukermedvirkning og råd for personer med særlige behov for tilrettelegging.
Vegring mot bevegelse, passivitet og manglende evne til å ta initiativ er vanlig ved demens, men det kan også være tegn på smerte. Kartlegg og eventuelt behandle smerter. Vær oppmerksom på at legemidler kan gi bivirkninger som kan påvirke evnen til å være fysisk aktiv, for eksempel øke døsighet, apati, inaktivitet og falltendens.
De fleste kommuner har tverrfaglige team med kompetanse om demens, gjerne kalt hukommelsesteam eller demensteam, som eventuelt kan bistå i kartlegging av og tilrettelegging for fysisk aktivitet for hjemmeboende personer med demens i samarbeid med fysio- og ergoterapitjenesten eller frisklivssentraler.
Samarbeid med pårørende og andre som kjenner personen godt, kan være avgjørende for gjennomføring og måloppnåelse vedrørende funksjon og livskvalitet, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 tredje ledd (Lovdata, 1999).
Samtaler om og veiledning til fysisk aktivitet
Snakk med brukere og pasienter om fysisk aktivitet, og tilby veiledning eller henvisning til videre oppfølging for personer med demens som ikke er tilstrekkelig fysisk aktive, dersom dette er formålstjenlig. Vurder behovet for å involvere pårørende og ev. andre tjenesteytere etter samtykke/lovgrunnlag, jf pasient- og brukerrettighetsloven (Lovdata, 1999), for at personen skal kunne være tilstrekkelig fysisk aktiv i hverdagen. Bruk tolk ved behov. Dokumenter samtale og ev. oppfølging i pasientjournal.
Funksjonstester og målinger
Ved behov for å evaluere grad av fysisk aktivitet hos personer med demens, kan bevegelsesmålere benyttes. Det gir en bedre vurdering enn for eksempel spørreskjema, siden det kan være vanskelig for personer med kognitiv svikt å fastslå og rapportere hvor aktive de faktisk er. Bruk av tester kan være mest aktuelt i tidlig fase av demenssykdom eller hos yngre personer med demens.
Fysisk aktivtetsnivå | Bevegelsesmålere:
|
Fysisk form og funksjon | |
Sykdomsspesifikke mål |
En godt tilrettelagt testsituasjon og lett forståelige instruksjoner er avgjørende for korrekt testresultat.
Tilrettelegging og gjennomføring av fysisk aktivitet
Personer med demens er ofte avhengige av bistand for å få nok daglig fysisk aktivitet og behovet for bistand øker i takt med sykdomsutviklingen. Det kan være avgjørende for aktivitetsnivået at ansatte i helse- og omsorgstjenesten tar initiativ til og organiserer fysisk aktivitet inne og ute, i egen regi eller i samarbeid med andre aktører.
- Legg til rette for aktivitet gjennom daglige gjøremål og aktive pauser som avbryter stillesitting.
- Velg gjerne aktiviteter som involverer store muskelgrupper og som er enkle å utføre
- Fysisk aktivitet inne eller ute i nærheten av hjemmet, for eksempel sammen med pårørende, en aktivitetsvenn (nasjonalforeningen.no) eller aktivitetskontakt/støttekontakt (helsenorge.no), eller i gruppe som Fortsatt aktiv (nasjonalforeningen.no), kan være en god løsning.
- Samarbeid gjerne med aktuelle lokale aktører/aktivitetstilbud om å tilby tilrettelagte aktiviteter for målgruppen.
- Kombiner gjerne allsidig fysisk aktivitet og kognitiv stimulering (aldringoghelse.no).
- Legg til rette for at personer som er aktive kan fortsette i aktivitetstilbud, f.eks. vurder behov for transport og følge.
- Tilby lokaliseringsteknologi til personer som kan nytte av dette.
- Bruk av musikk, sansehager og lignende kan stimulere til bevegelse
- Vær oppmerksom på at passivitet og manglende evne til å ta initiativ kan være tegn på smerte og at smertenivået hos personer med demens kan være vanskelig å fastslå pga. atypiske symptomer (Plooij et al., 2012).
Vær oppmerksom på at dårlig balanse med økt risiko for fall er vanlig ved demens. Målrettet trening med vekt på balanse, styrke, kondisjon kan redusere falltendens og bedre eller opprettholde fysisk funksjon.
Informasjon, aktuelle tilbud og selvhjelpsmateriell
Informasjon:
- Informasjon til pasienter og pårørende – fysisk aktivitet ved demens, finnes både som nettside og som PDF:
- Informasjon om demens (helsenorge.no)
- Veiledning til helsepersonell og pårørende i omsorgsboliger og institusjon (PDF, helsenorge.no)
- Generell informasjon om fysisk aktivitet til eldre personer over 65 år (helsenorge.no)
- Fysisk aktivitet – temaside
- Aldring og helse.no
- Dagaktivitetstilbud for personer med demens jfr. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 7 (lovdata.no)
Aktuelle tilbud:
- Aktivitetsvenn for personer med demens (nasjonalforeningen.no)
- Fortsatt aktiv! (nasjonalforeningen.no)
- Aktivitetskontakt/fritidskontakt/støttekontakt gjennom Kommunal støttekontaktordning (helsenorge.no)
- Kommunale frisklivssentraler tilbyr bla. helsesamtaler, individuell og gruppebasert støtte til fysisk aktivitet. De kan også gi råd om tilrettelegging og organisering for daglig fysisk aktivitet til ansatte i andre helse- og omsorgstjenester. De har ofte oversikt over kommunale tilbud.
- Kommunal ergo- og fysioterapitjenester. Se den aktuelle kommunes nettside.
Verktøy og selvhjelpsmateriell:
Personer med demens har samme behov for og utbytte av fysisk aktivitet som andre. Motivasjonen til å være aktiv ligger ofte i de kjente, vante og ønskede aktivitetene. Det er nødvendig å tilpasse aktiviteter til individets interesser for at de skal oppleves som meningsfulle (Townsend, 2002).
Kommunen skal etablere rutiner som søker å sikre at brukere av pleie- og omsorgstjenester får tilfredsstilt grunnleggende behov, herunder fysisk aktivitet, jf forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene § 3, helse- og omsorgstjenesteloven § 3-3 og forskrift om en verdig eldreomsorg (verdighetsgarantien) (lovdata.no).
Kommunen skal iverksette nødvendige tiltak for å møte kommunens folkehelseutfordringer, legge til rette for samarbeid med frivillig sektor og gi informasjon, råd og veiledning om hva den enkelte selv og befolkningen kan gjøre for å fremme helse og forebygge sykdom (jf. Folkehelseloven § 4 og 7) (Lovdata, 2012).
Fysisk aktivitet gir en rekke helsegevinster og positive fysiologiske effekter sammenlignet med det å sitte eller ligge stille. Å gå fra å være fullstendig inaktiv til å trene litt, har sannsynligvis størst effekt (Izquierdo et al., 2021; Physical Activity Guidelines Advisory Committee Scientific Report, 2018).
Fysisk aktivitet virker inn på hjernens struktur og funksjon (Erickson et al., 2012). Fysisk aktivitet og trening kan redusere risiko for kognitiv svikt og demens, og utsette utviklingen av demens, og kunne bidra til å motvirke og stabilisere funksjonsreduksjon ved etablert demens (De la Rosa et al., 2020; Livingston et al., 2020).
Utholdenhets- og styrketrening og kombinerte fysiske aktiviteter, som aerob trening, styrketrening og balansetrening, har positiv effekt på kognitiv funksjon og kan sammen med kognitiv trening forbedre hukommelsen og eksekutive funksjoner (planlegging og organisasjon) (Chen et al., 2020; Forbes et al., 2015; Karssemeijer et al., 2017) og ha positiv effekt på ADL-funksjon hos eldre med mild kognitiv svikt (Borges-Machado et al., 2021).
Fysisk aktivitet og trening kan ha positiv effekt på nevropsykiatriske symptomer ved demens, og blant annet redusere depressive symptomer, uro og rastløshet, samt gi bedre nattesøvn (Law et al., 2020). Et vanlig symptom ved demens er apati og å miste evnen til å ta initiativ til fysisk aktivitet. Fysisk aktivitet og trening har vist seg å kunne minske apati (Telenius et al., 2015). Med motivasjon og tilrettelegging, kan personer med demens opprettholde aktivitetsnivå, delta på regelmessig trening og gjennomføre rehabilitering etter akutte hendelser (Seitz et al., 2016; Sondell et al., 2018).
Nedsatt balanse med økt risiko for fall, er vanlig ved demens. Regelmessig fysisk aktivitet og trening kan bedre evnen til å utføre daglige aktiviteter hos eldre med demens (Borges-Machado et al., 2021; Yeh et al., 2021). Målrettet trening med vekt på balanse, styrke og kondisjon, kan redusere falltendens og bedre eller opprettholde fysisk funksjon (Cezar et al., 2021; Lam et al., 2018). Beboere på sykehjem med demens kan ha god effekt av styrke- og balansetrening (Telenius et al., 2015).
Oppgavespesifikk trening kan ha god effekt på gange og være lettere å overføre til daglige aktiviteter (Brach et al., 2013).
Personer med demens mister ofte sitt andrespråk (Hansen Blix, 2021; Hveem, 2022). Informasjonen skal være tilpasset mottakeren. Helsepersonell skal så langt som mulig sikre seg at mottakeren har forstått innholdet og betydningen av informasjonen (jf. Pasient og brukerrettighetsloven § 3-5), og ved behov benytte tolk (Tolkeloven § 6). De som ønsker å bruke samisk har rett til å få informasjon på samisk (Lovdata, 1987, 1999, 2021).
Borges-Machado, F., Silva, N., Farinatti, P., Poton, R., Ribeiro, Ó., & Carvalho, J. (2021). Effectiveness of Multicomponent Exercise Interventions in Older Adults With Dementia: A Meta-Analysis. Gerontologist, 61(8), e449-e462.
Brach, J. S., Van Swearingen, J. M., Perera, S., Wert, D. M., & Studenski, S. (2013). Motor learning versus standard walking exercise in older adults with subclinical gait dysfunction: a randomized clinical trial. J Am Geriatr Soc, 61(11), 1879-86.
Cezar, N. O. C., Ansai, J. H., Oliveira, M. P. B., da Silva, D. C. P., Gomes, W. L., Barreiros, B. A., ... de Andrade, L. P. (2021). Feasibility of improving strength and functioning and decreasing the risk of falls in older adults with Alzheimer's dementia: a randomized controlled home-based exercise trial. Arch Gerontol Geriatr, 96, 104476.
Chen, F. T., Etnier, J. L., Chan, K. H., Chiu, P. K., Hung, T. M., & Chang, Y. K. (2020). Effects of Exercise Training Interventions on Executive Function in Older Adults: A Systematic Review and Meta-Analysis. Sports Med, 50(8), 1451-1467.
De la Rosa, A., Olaso-Gonzalez, G., Arc-Chagnaud, C., Millan, F., Salvador-Pascual, A., García-Lucerga, C., ... Gomez-Cabrera, M. C. (2020). Physical exercise in the prevention and treatment of Alzheimer's disease. J Sport Health Sci, 9(5), 394-404.
Erickson, K. I., Miller, D. L., & Roecklein, K. A. (2012). The aging hippocampus: interactions between exercise, depression, and BDNF. Neuroscientist, 18(1), 82-97.
Forbes, D., Forbes, S. C., Blake, C. M., Thiessen, E. J., & Forbes, S. (2015). Exercise programs for people with dementia. Cochrane Database Syst Rev, (4), Cd006489.
Forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene for tjenesteyting etter lov av 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene og etter lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v.. (2003). Sist endret i . Hentet fra https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2003-06-27-792/%C2%A73#%C2%A73
Forskrift om en verdig eldreomsorg (verdighetsgarantien). (2010). Sist endret i . Hentet fra https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2010-11-12-1426
Hansen Blix, B. (2021). Helse- og omsorgstjenester til den samiske befolkningen i Norge - En oppsummering av kunnskap Hentet fra https://omsorgsforskning.brage.unit.no/omsorgsforskning-xmlui/bitstream/handle/11250/2412229/Helse-%20og%20omsorgstjenester%20til%20den%20Samiske%20befolkningen.pdf?sequence=1&isAllowed=y
Hveem, P. Minoriteter – eldre innvandrere og demens. Aldring og helse - nasjonalt senter. Hentet fra https://www.aldringoghelse.no/demens/minoriteter-eldre-innvandrere-og-demens/
Izquierdo, M., Merchant, R. A., Morley, J. E., Anker, S. D., Aprahamian, I., Arai, H., ... Fiatarone Singh, M. (2021). International Exercise Recommendations in Older Adults (ICFSR): Expert Consensus Guidelines. J Nutr Health Aging, 25(7), 824-853.
Karssemeijer, E. G. A., Aaronson, J. A., Bossers, W. J., Smits, T., Olde Rikkert, M. G. M., & Kessels, R. P. C. (2017). Positive effects of combined cognitive and physical exercise training on cognitive function in older adults with mild cognitive impairment or dementia: A meta-analysis. Ageing Res Rev, 40, 75-83.
Lam, F. M., Huang, M. Z., Liao, L. R., Chung, R. C., Kwok, T. C., & Pang, M. Y. (2018). Physical exercise improves strength, balance, mobility, and endurance in people with cognitive impairment and dementia: a systematic review. J Physiother, 64(1), 4-15.
Law, C. K., Lam, F. M., Chung, R. C., & Pang, M. Y. (2020). Physical exercise attenuates cognitive decline and reduces behavioural problems in people with mild cognitive impairment and dementia: a systematic review. J Physiother, 66(1), 9-18.
Livingston, G., Huntley, J., Sommerlad, A., Ames, D., Ballard, C., Banerjee, S., ... Mukadam, N. (2020). Dementia prevention, intervention, and care: 2020 report of the <em>Lancet</em> Commission. The Lancet, 396(10248), 413-446.
Lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven). (1987). Sist endret i . Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1987-06-12-56?q=sameloven
Lov om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven). (1999). Sist endret i . Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-63?q=Lov%20om%20pasient%20og%20brukerrettigheter
Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven). (2011). Sist endret i . Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2011-06-24-30/KAPITTEL_3#%C2%A73-2
Lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven). (2012). Sist endret i . Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2011-06-24-29#KAPITTEL_2
Lov om offentlige organers ansvar for bruk av tolk mv. (tolkeloven). (2021). Sist endret i . Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2021-06-11-79
Physical Activity Guidelines Advisory Committee Scientific Report (2018). Hentet fra https://health.gov/sites/default/files/2019-09/09_F-3_Brain_Health.pdf
Plooij, B., Scherder, E. J., & Eggermont, L. H. (2012). Physical inactivity in aging and dementia: a review of its relationship to pain. J Clin Nurs, 21(21-22), 3002-8.
Seitz, D. P., Gill, S. S., Austin, P. C., Bell, C. M., Anderson, G. M., Gruneir, A., & Rochon, P. A. (2016). Rehabilitation of Older Adults with Dementia After Hip Fracture. J Am Geriatr Soc, 64(1), 47-54.
Sondell, A., Rosendahl, E., Sommar, J. N., Littbrand, H., Lundin-Olsson, L., & Lindelöf, N. (2018). Motivation to participate in high-intensity functional exercise compared with a social activity in older people with dementia in nursing homes. PLoS One, 13(11), e0206899.
Telenius, E. W., Engedal, K., & Bergland, A. (2015). Effect of a high-intensity exercise program on physical function and mental health in nursing home residents with dementia: an assessor blinded randomized controlled trial. PLoS One, 10(5), e0126102.
Yeh, S. W., Lin, L. F., Chen, H. C., Huang, L. K., Hu, C. J., Tam, K. W., ... Hong, C. H. (2021). High-intensity functional exercise in older adults with dementia: A systematic review and meta-analysis. Clin Rehabil, 35(2), 169-181.
- Personer med kols bør oppfordres behandlende lege og annet helsepersonell til fysisk aktivitet og trening og trygges på at økt opplevelse av tungpust som følge av trening og fysisk aktivitet er normalt.
- Råd og veiledning bør inkludere informasjon om nytten av fysisk aktivitet gjennom daglige gjøremål og aktive pauser som avbryter stillesitting.
- Råd, veiledning og fysisk aktivitet bør tilpasses individuelt på bakgrunn av pasientens mål, kapasitet og ressurser.
- Før oppstart av organisert trening bør fysisk funksjon og muskelstyrke kartlegges. Undersøk samtidig opplevd anstrengelse og grad av tungpust.
- Trening av utholdenhet, styrke og bevegelighet bør gjennomføres med minst tre økter i uka der to av øktene er veiledet, gjerne i gruppe, og en økt er egentrening.
- Personer med kols i ustabil fase eller med uavklart komorbiditet, utredes for dette før trening igangsettes. Se egen anbefaling om differensialdiagnoser og komorbide tilstander.
For veiledning og oppfølging av fysisk aktivitet, henvis personer med kols til fysioterapeut eller frisklivssentraler med fysioterapeut.
Informasjon og kartlegging
- Informer pasienten om at fysisk aktivitet og trening sammen med røykeslutt er de viktigste behandlingstiltakene ved kols, se egen anbefaling om ikke-farmakologiske tiltak.
- Under trening og fysisk aktivitet kan leppepustteknikk gjøre pustearbeidet lettere, se egen anbefaling om pusteteknikker og sekretmobilisering.
- Kartlegg fysisk aktivitetsnivå og oppfordre pasienten til å øke sitt daglige fysisk aktivtetsnivå i tråd med Helsedirektoratets råd om fysisk aktivitet, se Nasjonale faglige råd for fysisk aktivitet i forebygging og behandling (helsedirektoratet.no).
- Orienter pasienten om at trening er viktig i alle stadier av kolssykdom, også ved avklarte komorbide tilstander (se utvidet anbefaling). Trening bidrar til at daglige funksjoner vil kunne opprettholdes.
- Informer pasienten om viktigheten av tilstrekkelig mat og næringsinntak når treningsmengden eller aktivitetsnivået øker. Henvis til klinisk ernæringsfysiolog ved behov.
Samtale om fysisk aktivitet
Motiverende intervju (samtale) har vist seg å være effektivt for å motivere til økt fysisk aktivitet. Kompletter samtalen med informasjon om blant annet egnede oppfølgingstilbud og ulike verktøy og hjelpemidler. Bevisstgjør pasienten om hvordan fysisk aktivitet kan gi varige endringer.
Funksjonstester og målinger
For individuell tilpasning av fysisk aktivitet og trening, gjennomfør testing av fysisk kapasitet og muskelstyrke før oppstart og deretter regelmessig, for eksempel årlig hos pasienter med stabilt sykdomsforløp eller halvårlig hos pasienter med mange forverringer av sykdommen. Test også ved avslutning av en treningsperiode eller etter gjennomført deltakelse på lungerehabilitering.
Velg tester basert på pasientens funksjon og mulighet til gjennomføring, tilgjengelig utstyr og areal.
En godt tilrettelagt testsituasjon og lett forståelige instruksjoner er avgjørende for korrekt testresultat. Benytt standardiserte testprotokoller. Se eksempler på aktuelle funksjonstester og målinger under:
| Funksjonsområde | Funksjonstest og kommentarer rettet mot pasienter med kols |
Utholdenhet Felles for disse gangtestene er at pasientens puls, oksygenmetning (SpO2) med pulsoksymeter og tungpust på Borg CR10 skala, blir registrert før og etter test | 6-minutters gangtest en valid og reliabel submaksimal utholdenhetstest som evaluerer fysisk kapasitet, prognose og effekt av behandling hos pasienter med lungesykdommer (Holland et al., 2014). Testen gjennomføres i henhold til ERS/ATS sin gjeldende standard (Holland et al., 2014). Minste kliniske viktige endring (MCID) på 6MWT er 30 meter (Evans et al., 2019). |
Incremental shuttle walk test (ISWT) er en valid og reliabel test som vurderer fysisk kapasitet hos pasienter med kols (Singh et al., 2014). Testen gjennomføres etter standardiserte lydsignaler over en strekning på 10 meter. MCID på ISWT er mellom 35 og 36,1 meter (Evans et al., 2019). | |
Endurance shuttle walk test (ESWT) er en utholdenhetstest med konstant standardisert hastighet som fastsettes på bakgrunn av ISWT. Pasientene går mellom to kjegler som ved ISWT, og med en hastighet på 85 % av den maksimalt oppnådde hastigheten ved ISWT. MCID er mellom 174 – 279 sekunder (Zatloukal et al., 2019). | |
Trappetest innebærer at pasienten går/løper 18 trappetrinn opp og ned tre ganger og tiden (sekund) brukt registreres. Se prosedyre her (med. uio.no). MCID på trappetest for personer med kols er ikke fastsatt. | |
| Cardiopulmonal maksimal arbeidsbelastningstest (CPET) er en utvidet sykkel- eller tredemølletest, også kalt ergospirometri, blir ansett som gullstandard og gjennomføres oftest i spesialisthelsetjenesten. CPET måler maksimalt eller submaksimalt oksygenopptak, hjertefrekvens, minuttventilasjon og skåring av selvopplevd anstrengelse (Radtke et al., 2019). Testen kartlegger fysisk kapasitet og differensierer mellom pulmonale og kardiale årsaker til tungpust. | |
| Muskulær utholdenhet | 30 sekunders reise og sette seg test (30STST). Det benyttes en stol uten armlener. Pasienten reiser og setter seg fra sittende stilling så mange ganger som mulig i løpet av 30 sekunder. Hensikten med testen er å vurdere utholdenhet og funksjonell muskelstyrke i underekstremitetene (Tveter et al., 2014). Se prosedyre her (PDF, uio.no). MCID på 30STST for personer med kols er ikke fastsatt. |
| Styrke | En repetisjon meksimun (1RM) er det meste en person klarer å løfte eller flytte en gang i en bestemt øvelse og er vist å være en trygg testmetode ved kols (Kaelin et al., 1999). Benmuskulatur, spesielt m. quadriceps, er den muskelgruppen som er av størst interesse å teste. |
| Balanse | Testes dersom balanse er en utfordring, for eksempel hos eldre skrøpelige pasienter med kols. Bruk Bergs balansetest, se skjema og prosedyre her (sunnaas.no). Fallrisiko er ved skår 45/56 poeng. |
Gjennomføring av fysisk aktivitet og trening
- Dosering, varighet og intensitet tilpasses pasientens funksjonsnivå (Spruit et al., 2013). Gjennomfør minst to ukentlige økter under veiledning av fysioterapeut og egentrening i tillegg (se utvidet anbefaling). Organiserte gruppetreninger tilrettelagt for pasienter med kols, for eksempel hos privatpraktiserende fysioterapeuter eller i frisklivssentraler med fysioterapeut, er et godt alternativ.
- Vurder henvising til spesialisthelsetjenesten dersom pasienten desaturerer (SpO2 < 88 %) under trening.
- Vær oppmerksom på at personer med kols kan oppleve økt spenning og/eller angst knyttet til fysisk aktivitet. Leppepustteknikk kan, som nevnt over, bidra til å lette pustearbeidet og gi mestring under fysisk aktivitet og trening, se egen anbefaling om pusteteknikker og sekretmobilisering.
- Å starte med muskelstyrkende fysisk aktivitet for personer med kols med lavt funksjonsnivå kan gjøre det lettere å komme i gang med trening. Suppler med intervalltrening for progresjon i treningen.
- Hvis foreskrevet, minn pasienten på å bruke bronkodilaterende inhalasjonslegemiddel før trening.
- Det er ikke holdepunkter for å anbefale inspiratorisk muskeltrening for personer med kols.
Utholdenhetstrening for personer med kols
- Aktiviteter for trening av utholdenhet ved kols kan for eksempel være gange med og uten staver, sykling, svømming og trening i grupper.
- Kontinuerlig utholdenhetstrening består av treningsøkter med en varighet mellom 20-60 minutter. Intensitetsnivået på treningen vurderes ut fra pasientens subjektive opplevelse av dyspné og tretthet som måles med Borg CR10 skala (Borg, 1998), og en skår mellom 4-6 (moderat til anstrengende) er vurdert som beste treningsintensitet (Spruit et al., 2013).
- Intervalltrening består av korte arbeidsperioder med høy intensitet etterfulgt av perioder med lavere intensitet. Lengdene på intervallene kan variere mellom 30 sekunder til 5 minutter og tilpasses den enkelte. Skår på Borg CR10 skala mellom 5-7 (anstrengende til svært anstrengende) er hensiktsmessig.
- Intervalltrening kan være et bedre alternativ enn kontinuerlig trening ved kols (Spruit et al., 2013).
Styrketrening for personer med kols
Tap av muskelstyrke er vanlig hos personer med kols i alle stadier (Spruit et al., 2013). Styrketreningen kan for eksempel gjennomføres med løse vekter/manualer, i apparater, med strikk eller egen kroppsvekt.
- Motstand kan oppgis i RM (repetisjon maks), og 1 RM er den tyngste belastningen som kan løftes en gang, mens 5 RM vil si at det benyttes en belastning hvor den femte repetisjonen så vidt klarer å bli gjennomført. Det viktigste for å oppnå optimal effekt er å trene på så høy motstand at siste repetisjon er tung å gjennomføre. Dette gjelder enten en velger å trene med lett eller tung belastning (Raastad et al., 2010).
- For personer med kols er styrketrening med belastning på 6-12 RM, 2-3 serier tre ganger i uken hensiktsmessig (Spruit et al., 2013). Hos pasienter med alvorlig kols vil en reduksjon av repetisjoner og heller økt antall serier være aktuelt for å unngå at de blir ventilatorisk begrenset, for eksempel 4-6 RM og 3-5 serier.
- Et styrkeprogram inneholder fortrinnsvis øvelser for både over- og underekstremiteter, men hvor hovedfokus er på muskulatur i beina. Progresjon er viktig både for å oppnå best mulig effekt av treningen og for å opprettholde motivasjon for trening. Progresjon kan være endring av motstand, antall repetisjoner, flere serier eller flere/andre øvelser m.m. Endring hver 4. uke er hensiktsmessig (Raastad et al., 2010).
Bevegelighetstrening for personer med kols
- inkluderer tøyning av legger, lår, armer, skuldre, nakke og overkropp. Uhensiktsmessig pustemønster som følge av kols kan gi lut kroppsholdning, noe som igjen fører til økt pustearbeid.
Informasjon
- Informasjon til pasienter og pårørende om fysisk aktivitet og trening ved kols (stolav.no) – Nasjonal kompetansetjeneste Trening som medisin, St. Olavs hospital
- Om kols og trening (lhl.no) – LHL
Aktuelle tilbud
- Kommunale frisklivssentraler tilbyr blant annet
- helsesamtaler, individuell og gruppebasert og veiledning om fysisk aktivitet, snus- og røykelutt, sunt kosthold og mestring av søvn og av psykiske plager.
- råd om tilrettelegging og organisering for daglig fysisk aktivitet til ansatte i andre helse- og omsorgstjenester,
- informasjon om lokale tilbud.
- Rehabiliteringstelefonen (sunnaas.no) – informasjon om tilbud i regi av spesialisthelsetjenesten
- Lungerehabilitering (lhl.no) – informasjon om tilbud i regi av LHL
Eksempler på selvhjelpsmateriell
- Helsenorge.no har ulike typer apper for fysisk aktivitet
- Aktivitetsmålere: skritteller, akselerometer, smarttelefon
- Aktivitetsdagbok (helsedirektoratet.no)
Personer med kols bør oppfordres til å øke sitt daglige fysisk aktivtetsnivå for å mestre sykdommen og hverdagen på best mulig måte. Det er vist at personer med kols bruker mindre tid på å stå og gå, og mer tid på å sitte og ligge sammenlignet med jevnaldrende friske (Watz et al., 2014). Fysisk inaktivitet ved kols er assosiert med dårligere helse, predikerer negative helseutfall (Spruit et al., 2013), gir økt risiko for sykehusinnleggelser (Garcia-Rio et al., 2012) og for reinnleggelse etter forverring ved kols (Watz et al., 2014; Seidel et al., 2012). Fysisk inaktivitet kan også være assosiert med en raskere reduksjon i lungefunksjon (Watz et al., 2014).
Kartlegging av pasientens fysiske kapasitet og muskelstyrke med bruk av validerte tester før oppstart av trening og deretter regelmessig, sikrer tilpasset intervensjon til den enkelte pasient, muliggjør evaluering av treningseffekten og derigjennom oppfølging av pasientenes sykdomsutvikling over tid (Spruit et al., 2013).
- Testing av muskelstyrke er viktig for å tilpasse riktig belastning under styrketreningen, vurdere effekten av treningen og diagnostisere grad av muskelsvakhet, som er en vanlig følgetilstand ved kols (Rabinovich et al., 2010).
- Håndstyrke og styrken i m. quadriceps er vist å være prediktorer for dødelighet ved kols (Puhan et al., 2013; Swallow et al., 2007).
- Styrken i m. quadriceps er også vist å være prediktor for gangdistanse hos pasienter med kols (Leite Rodrigues et al., 2009).
Trening er sammen med røykeslutt de viktigste ikke-farmakologiske tiltakene i behandling av pasienter med kols (GOLD, 2021). Trening er viktig i alle stadier av sykdommen og ved komorbide tilstander som bidrar til inaktivitet, se også begrunnelse under anbefalingen "Behandlende lege bør tilby alle pasienter med kols råd om røykeavvenning, opptrening, og vaksinasjoner og oppfordre til å begrense eksponering til skadelig støv, gass og damp på arbeidsplassen".
Effekten av oksygen under trening for pasienter med kols som har normal oksygenmetning i hvile er usikker (Alison et al., 2019). Det bør derfor gjøres en utredning i spesialisthelsetjenesten om pasienter som desaturerer (SpO2 < 88 %) under trening/aktivitet har nytte av oksygentilskudd.
- Utholdenhetstrening: Hensikten med utholdenhetstrening er økt aerobe kapasitet. Økt utholdenhet har positiv effekt på fysisk kapasitet, livskvalitet og tungpust under aktivitet (Casaburi et al., 2009).
- Intervalltrening bidrar til å redusere opplevelsen av tungpust under trening selv om intensiteten er høy og har vist å gi samme treningseffekt som ved kontinuerlig trening når det gjelder utholdenhet, helserelatert livskvalitet og bedring av muskelmetabolisme (Spruit et al., 2013). Vekslingen mellom høyere og lavere intensitet i intervalltreningen har vist å motvirke obstruksjon i luftveiene (Spruit et al., 2013).
- Effekten av inspiratorisk muskeltrening på dyspné og funksjonsnivå hos personer med kols er uavklart. Det er ikke funnet tilleggseffekt av inspiratorisk muskeltrening på fysisk kapasitet hos pasienter som gjennomgår lungerehabilitering (Beumont et al., 2018). Det er derfor ingen tradisjon for inspiratorisk muskeltrening hos pasienter med kols i Norge.
- Styrketrening bør inkluderes i all trening for personer med perifer muskeldysfunksjon og redusert muskelstyrke som er en veldokumentert følgetilstand hos personer med kols i alle stadier og en viktig årsak til redusert fysisk kapasitet, økt bruk av helsetjenester og dødelighet (Spruit et al., 2013). Tung styrketrening blant eldre har vist seg å være trygt og effektivt, og rådene som benyttes for eldre gjelder også ved kols (Caserotti et al., 2008).
- Bevegelighetstrening: Forbedret mobilitet i thorax og i kroppsholdning kan øke vitalkapasiteten hos personer med kroniske lungesykdommer (Mathur et al., 2009). Lut kroppsholdning påvirker kroppens mekaniske forhold som igjen påvirker pustemekanikken (Downs, 1996). Det er et nært samspillet mellom respirasjon og kroppsholdning, og lut kroppsholdning er assosiert med redusert lungefunksjon, som fører til økt pustearbeid og redusert livskvalitet (Downs, 1996; Sandsund et al., 2011).
Referanser
Alison, J. A., McKeough, Z. J., Leung, R. W., Holland, A. E., Hill, K., Morris, N. R., ... Lee, A. L. (2019). Oxygen compared to air during exercise training in COPD with exercise-induced desaturation. European Respiratory Journal, 53(5), 1-11.
Borg, G. (1998). Borg's Perceived exertion and pain scales Champaign, IL: Human Kinetics.
Casaburi, R., & ZuWallack, R. (2009). Pulmonary rehabilitation for management of chronic obstructive pulmonary disease. N Engl J Med, 360(13), 1329-35.
Caserotti, P., Aagaard, P., Larsen, J. B., & Puggaard, L. (2008). Explosive heavy-resistance training in old and very old adults: changes in rapid muscle force, strength and power. Scand J Med Sci Sports, 18(6), 773-82.
Downs, A. M. (1996). Physical therapy in lung transplantation. Phys Ther, 76(6), 626-42.
Evans, R. A., & Singh, S. J. (2019). Minimum important difference of the incremental shuttle walk test distance in patients with COPD. Thorax, 74(10), 994-995.
Garcia-Rio, F., Rojo, B., Casitas, R., Lores, V., Madero, R., Romero, D., ... Villasante, C. (2012). Prognostic value of the objective measurement of daily physical activity in patients with COPD. Chest, 142(2), 338-346.
GOLD (2021). Global strategy for the diagnosis, management, and prevention of chronic obstructive pulmonary disease Hentet fra https://goldcopd.org/wp-content/uploads/2020/11/GOLD-REPORT-2021-v1.1-25Nov20_WMV.pdf
Holland, A. E., Spruit, M. A., Troosters, T., Puhan, M. A., Pepin, V., Saey, D., ... Singh, S. J. (2014). An official European Respiratory Society/American Thoracic Society technical standard: field walking tests in chronic respiratory disease. Eur Respir J, 44(6), 1428-46.
Kaelin, M. E., Swank, A. M., Adams, K. J., Barnard, K. L., Berning, J. M., & Green, A. (1999). Cardiopulmonary responses, muscle soreness, and injury during the one repetition maximum assessment in pulmonary rehabilitation patients. J Cardiopulm Rehabil, 19(6), 366-72.
Leite Rodrigues, S., Melo, E. S. C. A., Lima, T., de Assis Viegas, C. A., Palmeira Rodrigues, M., & Almeida Ribeiro, F. (2009). The influence of lung function and muscular strength on the functional capacity of chronic obstructive pulmonary disease patients. Rev Port Pneumol, 15(2), 199-214.
Mathur, S., Hornblower, E., & Levy, R. D. (2009). Exercise training before and after lung transplantation. Phys Sportsmed, 37(3), 78-87.
Puhan, M. A., Siebeling, L., Zoller, M., Muggensturm, P., & ter Riet, G. (2013). Simple functional performance tests and mortality in COPD. Eur Respir J, 42(4), 956-63.
Raastad, T., Paulsen, G., Refsnes, P. E., Rønnestad, B., Wisnes, A. R. (2010). Styrketrening i teori og praksis (1 utg.) Gyldendal Norsk forlag.
Rabinovich, R. A., & Vilaro, J. (2010). Structural and functional changes of peripheral muscles in chronic obstructive pulmonary disease patients. Curr Opin Pulm Med, 16(2), 123-33.
Radtke, T., Crook, S., Kaltsakas, G., Louvaris, Z., Berton, D., Urquhart, D. S., ... Hebestreit, H. (2019). ERS statement on standardisation of cardiopulmonary exercise testing in chronic lung diseases. Eur Respir Rev, 28(154)
Sandsund, C. A., Roughton, M., Hodson, M. E., & Pryor, J. A. (2011). Musculoskeletal techniques for clinically stable adults with cystic fibrosis: a preliminary randomised controlled trial. Physiotherapy, 97(3), 209-17.
Seidel, D., Cheung, A., Suh, E. S., Raste, Y., Atakhorrami, M., & Spruit, M. A. (2012). Physical inactivity and risk of hospitalisation for chronic obstructive pulmonary disease. Int J Tuberc Lung Dis, 16(8), 1015-9.
Singh, S. J., Puhan, M. A., Andrianopoulos, V., Hernandes, N. A., Mitchell, K. E., Hill, C. J., ... Holland, A. E. (2014). An official systematic review of the European Respiratory Society/American Thoracic Society: measurement properties of field walking tests in chronic respiratory disease. Eur Respir J, 44(6), 1447-78.
Spruit, M. A., Singh, S. J., Garvey, C., ZuWallack, R., Nici, L., Rochester, C., ... Rehabilitation, A. E. T. F. o. P. (2013). An official American Thoracic Society/European Respiratory Society statement: key concepts and advances in pulmonary rehabilitation. Am J Respir Crit Care Med, 188(8), e13-64.
Swallow, E. B., Reyes, D., Hopkinson, N. S., Man, W. D., Porcher, R., Cetti, E. J., ... Polkey, M. I. (2007). Quadriceps strength predicts mortality in patients with moderate to severe chronic obstructive pulmonary disease. Thorax, 62(2), 115-20.
Tveter, A. T., Dagfinrud, H., Moseng, T., & Holm, I. (2014). Measuring health-related physical fitness in physiotherapy practice: reliability, validity, and feasibility of clinical field tests and a patient-reported measure. J Orthop Sports Phys Ther, 44(3), 206-16.
Watz, H., Pitta, F., Rochester, C. L., Garcia-Aymerich, J., ZuWallack, R., Troosters, T., ... Spruit, M. A. (2014). An official European Respiratory Society statement on physical activity in COPD. European Respiratory Journal, 44(6), 1521-1537.
Zatloukal, J., Ward, S., Houchen-Wolloff, L., Harvey-Dunstan, T., & Singh, S. (2019). The minimal important difference for the endurance shuttle walk test in individuals with chronic obstructive pulmonary disease following a course of pulmonary rehabilitation. Chronic Respiratory Disease, 16, 1.479973119853828E15.
Aktivitetshåndboken revideres og digitaliseres, men arbeidet er nylig igangsatt og mesteparten av innholdet finnes fortsatt i den opprinnelige utgaven.
Aktivitetshåndboken – fysisk aktivitet i forebygging og behandling
Sist faglig oppdatert: 30. juni 2023