1. Helhetlig behandlingstilbud
Et helhetlig tilbud for å forebygge overgrep mot barn bør bestå av:
- en proaktiv tilnærming i form av regelmessige kampanjer for å opplyse om helsetilbudet
- en nettside med relevant informasjon
- en anonym lavterskeltjeneste. Det vil være en nasjonal rådgiving- og veiledningstjeneste med mulighet for anonym kontakt gjennom telefon eller chat. Oslo Universitetssykehus betjener dette tilbudet.
- behandlingstilbud ved poliklinikk i alle helseregioner
- oppfølging etter avsluttet behandling
- forskning med mål om å forbedre tilbudet og produsere ny kunnskap
Målgruppen trenger en enkel inngang til råd, veiledning og behandling. Av den grunn er det lagt til rette for at personer kan ta direkte kontakt enten ved anonym chat, telefon eller poliklinikk, for å få time til behandling.
Lavterskeltjenesten bør være innrettet slik at den kan ha kort responstid, når det er behov for det, fra bruker kontakter tjenesten til vedkommende er i behandling. «Seksuelle overgrep risiko triage» (SORT) (Watt et al. 2020) kan benyttes for sortering og prioritering av hvor raskt vedkommende skal få time til første samtale i poliklinikk eller strakstiltak.
Behandlingstilnærmingen «Det finnes hjelp», er utviklet for norske forhold. Det har tatt utgangspunkt i «Stand Strong, Walk Tall: Prehabilitation for a Better Future» fra New Zealand. Dette er utarbeidet av Sarah Christofferson, Ph.D., Gwenda Willis, Ph.D., Jacinta Cording, Pd.D., og Waikaremoana Waitoka, Ph.D. Se sammendrag av deres behandlingstilnærming.
Det er fire kjerneråd i «Det finnes hjelp» som alle pasientene skal gjennom. Rådene er tydelig markert:
- Kjerneråd: Pasientene bør tilbys strukturert utredning
- Kjerneråd: Behandler skal utarbeide en behandlingsplan med klare intervensjonsmål i samarbeid med pasienten
- Kjerneråd: Pasienten bør få hjelp til å utvikle en livsplan basert på egne styrker og verdier
- Kjerneråd: Pasientens endringer bør bli evaluert etter at behandlingen er gjennomført
«Det finnes hjelp» understøttes av en rekke teoretiske og evidensbaserte tilnærminger:
- Kognitiv atferdsterapi og teori
- Risk-Needs-Responsitivity (RNR)
- Styrkebaserte tilnærminger/Good Lives Model (GLM)
- Selvreguleringsmodeller om seksuelt misbruk av barn
- Traumeinformerte omsorgsprinsipper
Kunnskapen om kjente risikofaktorers gyldighet i målgruppen er mangelfull, jamfør RNR-prinsippene. Det gjelder uansett hvilket risikovurderingsinstrument man bruker. De er alle utviklet med utgangspunkt i personer som har begått seksuallovbrudd, uavhengig av hvilken motivasjon som lå bak det (seksuell interesse eller annet). Bruken av risikoutredning for denne målgruppen er utprøvende, og er orientert mot å supplere annen informasjon om aktuelle behandlingsmål.
De faglige rådene retter seg primært mot psykologer og leger som skal gi et tilbud i lavterskeltjenesten og behandlingstilbudet «Det finnes hjelp» til pasientgruppen.
Tjenestetilbudet «Det finnes hjelp» er en sekundærforebyggende intervensjon.
Gode rutiner for samarbeid mellom lavterskeltjenesten og klinikkene i de ulike helseregionene må etableres, evalueres og vedlikeholdes.
Personer skal kunne ta direkte kontakt med lavterskeltjeneste eller poliklinikk uten henvisning. Kontakten til lavterskeltjenesten skal kunne skje anonymt via telefon eller chat.
Dersom de ønsker time for behandling må de oppgi personalia, og forblir dermed ikke lenger anonyme.
Personer under 18 år, som ønsker behandling, vil settes i kontakt med behandlingstilbud for barn og unge med problematisk seksuell atferd/skadelig seksuell atferd i Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP).
Poliklinikken får refundert utgifter til behandling, selv ved direkte kontakt.
Grunnen til helhetlig innretning er målet om å senke terskelen inn til behandling (Cantor & McPhail 2016). Siden det ikke er behov for henvisning, antas dette å bidra til personer lettere kan søke hjelp.
Som konseptutredningen om Lavterskeltjenesten beskriver, er det dokumentert betydelige barrierer mot å søke og motta psykologiske tjenester, inkludert bekymringer om konfidensialitet, frykt for sosiale og strafferettslige konsekvenser og personlig skam.
Internasjonale studier viser at hovedvekten av eksisterende behandlingstilbud til personer med seksuell interesse for barn, retter seg mot personer som allerede har utført overgrep. Flere har forsøkt å snakke med noen om sine seksuelle interesser før de ble arrestert (Levenson et al. 2017, Levenson et al. 2019, Piché et al. 2016).
I tillegg har personene utfordringer med å finne behandlere som har kompetanse om personer som har seksuelle interesser for barn, seksuelle overgrep eller de som står i fare for å begå seksuelle overgrep.
Et helhetlig behandlingstilbud gjelder for personer fra 18 år. I utviklingen av behandlingstilbudet vil det også være mulighet for å vurdere å ta i mot henvendelser fra personer som har fylt 16 år.
Watt, Hart, Hoff, Sjøly, Rypdal (2020). Seksuelle overgrep risiko triage.
Christofferson, S., Willis, G., Cording, J., Waitoka, W. (2020). Stand Strong, Walk Tall: Prehabilitation for a Better Future. A Sexual Abuse Prevention Project.
Cantor, J. & McPhail, I (2016). Non-Offending pedophiles. Current Sexual Health Reports, 8, 121–128.
Levenson, Willis og Prescott, (2017) Trauma-Informed Care: Transforming Treatment for People Who Sexually Abuse. Brandon, VT: Safer Society Press.
Levenson, J. S., Grady, M. D. (2019) Preventing sexual abuse: perspective of minor attracted person about seeking help. https://doi.org/10.1177%2F1079063218797713.
Piché, L., Mathesius, J., Lussier, P., & Schweighofer, A. (2016). Preventative services for sexual offenders. Sexual Abuse: A Journal of Research and Treatment. https://doi.org/10.1177%2F1079063216630749.
Personer med seksuell interesse for barn bør møtes på en ikke-dømmende og ivaretakende måte når de oppsøker helsehjelp. Kommunikasjon og behandling skal bygge på de samme prinsipper for etisk og profesjonell samhandling som gjelder ved all kontakt med helsetjenesten.
Helsepersonell involvert i behandling til personer med seksuell interesse for barn bør ha et reflektert forhold til hvordan de kan møte potensielle pasienter på en måte som gir optimale forutsetninger for en tillitsbasert relasjon. Det samme gjelder merkantil personell og andre som møter pasientene på behandlingstedet.
Det innebærer å ha en respektfull holdning og kommunikasjon med de som får tilbud om behandling. Dette skal gjenspeiles i både innholdet i kommunikasjonen og i den enkeltes kroppsspråk og tonefall.
Målet med behandlingen er å forebygge seksuelle handlinger mot barn.
Forskning viser at svært mange personer med seksuell interesse for barn har opplevd, eller er redd for å oppleve, negativ kommunikasjon med helsepersonell. Dette kan øke risiko for avbrudd i behandling. (Cantor & McPhail 2016, Levenson et al. 2017)
Helsepersonell som gir slik behandling bør derfor være ekstra oppmerksom på egne holdninger, og vektlegge respektfull språkbruk og en tilnærming som styrker pasientens behandlingsmotivasjon.
Cantor, J. & McPhail, I (2016). Non-Offending pedophiles. Current Sexual Health Reports, 8, 121–128.
Levenson, J.S., Gwenda M. Willis, G.M., & Vicencio, C.P. (2017) Obstacles to Help-Seeking for Sexual Offenders: Implications for Prevention of Sexual Abuse, Journal of Child Sexual Abuse, 26:2, 99-120.
Helsedirektoratet forutsetter bruk av leger og psykologer som har kompetanse i:
- kognitiv atferdsterapi
- behandling av ulike stemningslidelser, personlighetsforstyrrelser
- selvmords- og voldsrisikovurdering
- utarbeidelse av kasusformulering
- å arbeide kultursensitivt
I tillegg anbefales det særskilt fagkunnskap om personer med seksuell interesse for barn, risikovurdering av seksuelle overgrep, sexologi, RNR-prinsipper og Good Lives modellen. Motiverende intervju vurderes også sentralt.
Behandlere bør supplere faglig kunnskap med behandlingsguiden «Stand Strong, Walk Tall: Prehabilitation for a Better Future».
Helsepersonell bør også ha gode ferdigheter innen etiske betraktninger knyttet til egen rolle og praksis.
Helsepersonell som skal tilby denne behandlingen bør gjennomføre opplæring i intervensjonen «Stand Strong, Walk Tall: Prehabilitation for a Better Future» (Christofferson et al, 2020).
Helsepersonell bør danne faglige nettverk med andre kliniske og forskningsfaglige miljø.
Christofferson, Willis, Cording og Waitoki (2020) har utarbeidet behandlingsguiden «Stand Strong, Walk Tall: Prehabilitation for a Better Future». Den er utviklet på bakgrunn av den oppdaterte kunnskapen som finnes på dette fagområdet, og det danner grunnlag for disse faglige rådene. Her fremheves det viktigheten av beskreven særskilt kompetanse.
Christofferson, S., Willis, G., Cording, J., Waitoka, W. (2020). Stand Strong, Walk Tall: Prehabilitation for a Better Future. A Sexual Abuse Prevention Project.
De faglige rådene bør evalueres fortløpende med hensikt å forbedre lavterskeltjenesten, utredningen og behandlingstilbudet, og forhindre seksuelle overgrep mot barn. Tilsvarende bør også organiseringen av helsetilbudet justeres basert på evaluering og erfaringer.
Det bør utvikles retningslinjer for hvordan registrere henvendelser, brukererfaringer og annet grunnlag for å evaluere om de faglige rådene og helsetilbudet fungerer etter hensikten.
Registreringene bør danne grunnlag for både fortløpende justeringer og periodevise evalueringer.
Dette bør gjøres i samarbeid med parallell forskning.
Det eksisterer begrenset kunnskap om nytten av helsetilbud til personer som står i fare for å begå seksuelle overgrep mot barn. Kunnskap på området er under utvikling, også for norske forhold.
I løpet av de siste årene har det blitt utviklet tilbud i andre europeiske land med samme formål som i Norge. Selv om disse tilbudene i stor grad har det samme faglige perspektivet som i Norge, er organiseringen og målsetningen noe ulik.
Det er dessuten viktig at helsetilbudet tilpasses lokale forhold. Videre at resultat av fremtidig evaluering og forskning rundt effekt og opplevd nytte danner grunnlag for forbedringer av helsetilbudet. Se konseptutredningen for ytterligere informasjon.
Sist faglig oppdatert: 16. desember 2020