Helsepersonelloven

 

Loven gjelder all yrkesutøvelse der man opptrer i kraft av å være helsepersonell, uavhengig av hvilken profesjon man tilhører, type helsehjelp man yter, hvilken del av helse- og omsorgstjenesten man arbeider i, om det er i offentlig eller privat regi eller om arbeidet er fast eller leilighetsvis.

 

Loven gjelder som utgangspunkt også andre enn autorisert helsepersonell så framt de yter helsehjelp i helse- og omsorgstjenesten og apotek.

 

Som hovedregel vil norsk helsepersonell som oppholder seg i og yter helsetjenester til pasienter som oppholder seg i utlandet, ikke være omfattet av helsepersonelloven.

 

Elever og studenter regnes som helsepersonell når de utfører helsehjelp i forbindelse med helsefaglig opplæring, for eksempel i praksisperioder.

 

Unntak gjelder når samarbeidende personell må ha opplysninger for å kunne gi nødvendig og forsvarlig helsehjelp.

 

Opplysningsplikten inntrer også der det er mistanke om at et barn utsettes for alvorlige overgrep fra andre enn sine nærmeste omsorgspersoner, og der man mistenker at barn kan bli utsatt for kjønnslemlestelse.

 

Det kreves ikke at helsepersonellet har sikker viten om mishandling eller omsorgssvikt, men det må foreligge en begrunnet mistanke. Helsepersonellet bør så langt det er mulig og hensiktsmessig informere foreldre og barn før opplysninger gis til barnevernet.

 

Ytterligere informasjon om helsepersonells informasjonsplikt til barnevernet finnes i rundskriv IS-17/2006 om helsepersonells plikt og rett til å gi opplysninger til barneverntjenesten, politiet og sosialtjenesten ved mistanke om; mishandling av barn i hjemmet, andre former for alvorlig omsorgssvikt, misbruk av rusmidler under graviditet.

 

Det vil si opplysninger som helsepersonell må ha tilgjengelig for å kunne gjennomføre den aktuelle helsehjelpen, og opplysninger som det kan være aktuelt å hente frem i forbindelse med helsehjelp som ytes på et senere tidspunkt. Videre vil det være opplysninger som dokumenterer at helsepersonell har handlet forsvarlig.

 

Journalen skal bl.a. inneholde opplysninger om pasientens tilstand og årsak til kontakt med helse- og omsorgstjenesten, hvilke undersøkelser som har blitt utført, aktuell diagnose, hvilken behandling og pleie pasienten har mottatt, medisinering, opplysninger om henvisninger og vurdering av henvisninger. Journalen skal også inneholde opplysninger om råd og informasjon pasienten har fått.

 

Røntgenbilder, prøvesvar, fotografier, videoopptak, lydopptak, lydlogg, sporsikringsblankett i voldssaker mv. er del av journalen inntil informasjonen fra denne dokumentasjonen er skriftlig nedtegnet i journalen.

 

Journalforskriften § 8 utdyper hvilke opplysninger som skal nedtegnes i journalen.

 

I utgangspunktet har også alle som yter tjenester etter den kommunale helse- og omsorgstjenesteloven journalføringsplikt. Det er to grupper som er unntatt: Personer som mottar omsorgslønn og personer som yter tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven som ikke er helsehjelp, f.eks. støttekontakttjenester eller praktisk bistand.

 

Den som har plikt til å dokumentere kan overlate selve utførelsen til andre. Dette innebærer for eksempel at en lege som har behandlet en pasient, kan overlate til annet personell å nedtegne opplysninger om behandlingen i journalen. Legen har imidlertid fortsatt ansvaret og må sørge for å kontrollere journalen hvis hun mener dette er nødvendig. Det må vurderes i hvert enkelt tilfelle om det er forsvarlig å overlate utførelsen til andre.

Når det ikke lenger antas å bli bruk for dem, kan journalene fra privat praksis slettes, dersom de ikke er å betrakte som verneverdige eller skal oppbevares etter andre regler. Fastleger og andre helsepersonell som driver virksomhet etter avtale med det offentlige, men ikke er ansatt i det offentlige, anses i denne sammenheng som private.

 

Ved etableringen av Norsk helsearkiv i 2012, vil privatpraktiserende spesialister ventelig få plikt til å avlevere pasientjournaler til dette arkivet. Tilsvarende regler vil i første omgang ikke gjelde for privatpraktiserende i primærhelsetjenesten. Disse må fortsatt avlevere til annet offentlig depot eller privat oppbevaringsinstitusjon, for eksempel til fylkesarkivet.