2. Vurdering av pasientens samtykkekompetanse

Samtykkekompetanse, begrunnelse

I dette feltet skal det skrives en vurdering av pasientens samtykkekompetanse i spørsmålet om legemiddelbehandling.

• Ta gjerne utgangspunkt i FARV-momentene – pasientens evne til å forstå, anerkjenne, resonnere og ta valg omkring behandlingen.
• Vurder i hvilken grad sykdommen påvirker pasientens evne til å foreta en realistisk vurdering av egen tilstand og konsekvensene av behandlingsvalget. Den manglende forståelsen skal være åpenbar.
  • "Åpenbart" er et strengt beviskrav. Ved tvil om pasienten mangler samtykkekompetanse skal pasienten anses som samtykkekompetent og tar selv avgjørelsen om helsehjelp.

Eksempel på begrunnelse:

Pasienten har ikke sykdomsinnsikt da pasienten anser seg som frisk og ikke i behov for hjelp. Pasienten forstår informasjonen som gis om sin sinnslidelse, men anerkjenner ikke denne informasjonen til å gjelde seg selv. Ser ikke sammenheng mellom tidligere autoseponering og rask forverring som har medført økende psykotiske symptomer og manglende evne til å ivareta seg selv. Pasienten er ambivalent når det kommer til behandling med medisiner og veksler tilnærmet daglig mellom å ville ha behandling til å ikke ville ha den. Pasienten klarer ikke å resonnere rundt konsekvensene av å fortsette medikamentell behandling eller å la være.

For ytterligere veiledning om vurdering av samtykkekompetanse se kommentarer til phvl. § 2-1.

Pasienten gjenvinner samtykkekompetansen under vedtaksperioden

Dersom pasienten gjenvinner samtykkekompetansen, og ikke oppfyller farevilkåret, skal faglig ansvarlig straks oppheve vedtak om legemiddelbehandling. Dette gjelder selv om det er behandlingen som har gjort at pasienten har gjenvunnet samtykkekompetansen.

Særlig om samtykkekompetanse og farevilkåret:

Når det skal fattes vedtak om tvangsmedisinering, og pasienten oppfyller farevilkåret i § 3-3 nr. 3 eller er dømt til TPH (hovedsakelig tidsubestemt, men i enkelte tilfeller også tidsbestemt) gjelder ikke vilkåret om manglende samtykkekompetanse jf. § 4-4 første ledd.

Det betyr at:

• pasienten kan tvangsmedisineres selv om vedkommende er samtykkekompetent, men vilkåret om vesentlig bedring eller vesentlig forverring i § 4-4 fjerde ledd må alltid være oppfylt.

Det er i denne sammenheng viktig å være klar over at i phvl. § 3-3 (TPH) er farevilkåret et selvstendig vilkår, behandlingsvilkåret om bedring eller forverring trenger ikke å være oppfylt i tillegg. I phvl. § 4-4 (tvangsmedisinering) må derimot både farevilkåret og vilkåret om bedring eller forverring være oppfylt i de tilfeller hvor pasienten er samtykkekompetent. Det er ingen hensikt med tvangsmedisineringsvedtak dersom medisinen ikke har effekt.

Vurderingstema i farevilkåret er om pasienten antas å utgjøre en nærliggende og alvorlig fare uten tvungent vern. Det betyr at farevilkåret kan være oppfylt selv om pasienten ikke vurderes farlig på vedtakstidspunktet fordi vedkommende er under rammene av TPH og/eller medisinert.

• Det må komme klart frem dersom pasienten er vurdert å være til nærliggende og alvorlig fare for eget liv eller andres liv eller helse.
  • Begrunn kort hvorfor pasienten er vurdert å være til fare. Her vil det ofte være tilstrekkelig å vise til/kopiere tekst fra § 3-3 vedtaket.

For ytterligere veiledning om samtykkekompetanse og farevilkåret se kommentarer til § 4-4 første ledd tredje punktum og vurdering av farevilkåret se kommentarer til § 3-3 nr. 3 bokstav b.

Særlig om vurdering av frivillighet

Frivillighet er bare aktuelt i de tilfellene der pasienten er samtykkekompetent. Det betyr at pasientens samtykkekompetanse må vurderes FØR det vurderes om samtykke kan gis. Samtykke kan kun forsøkes oppnådd dersom pasienten er samtykkekompetent.