Beslutningskompetanse, begrunnelse
I dette feltet skal det skrives en vurdering av pasientens beslutningskompetanse i spørsmålet om legemiddelbehandling.
- Ta gjerne utgangspunkt i FARV-momentene – pasientens evne til å forstå, anerkjenne, resonnere og ta valg omkring behandlingen.
- Vurder i hvilken grad pasientens tilstand påvirker evnen til å foreta en realistisk vurdering av egen tilstand og konsekvensene av behandlingsvalget. Det skal være overveiende sannsynlig at pasienten ikke er i stand til å forstå hva den aktuelle beslutningen gjelder og konsekvensene av beslutningen.
- Beviskravet "overveiende sannsynlig " betyr alminnelig sannsynlighetsovervekt, altså mer enn 50 % sannsynlig. Helsepersonell må altså finne det mer sannsynlig at pasienten mangler beslutningskompetanse enn at pasienten er beslutningskompetent.
Eksempel på begrunnelse:
Pasienten har ikke sykdomsinnsikt da pasienten anser seg som frisk og ikke i behov for hjelp. Pasienten forstår informasjonen som gis om sin sinnslidelse, men anerkjenner ikke denne informasjonen til å gjelde seg selv. Ser ikke sammenheng mellom tidligere autoseponering og rask forverring som har medført økende psykotiske symptomer og manglende evne til å ivareta seg selv. Pasienten er ambivalent når det kommer til behandling med medisiner og veksler tilnærmet daglig mellom å ville ha behandling til å ikke ville ha den. Pasienten klarer ikke å resonnere rundt konsekvensene av å fortsette medikamentell behandling eller å la være.
For ytterligere veiledning om vurdering av beslutningskompetanse se rundskriv til psykisk helsevernloven § 2-1 kapittel 3.
Pasienten gjenvinner beslutningskompetansen under vedtaksperioden
Dersom pasienten gjenvinner beslutningskompetansen, og ikke oppfyller farevilkåret, skal faglig ansvarlig straks oppheve vedtak om legemiddelbehandling. Dette gjelder selv om det er behandlingen som har gjort at pasienten har gjenvunnet samtykkekompetansen.
Særlig om beslutningskompetanse og farevilkåret:
Når det skal fattes vedtak om tvangsmedisinering, og pasienten oppfyller farevilkåret i § 3-3 nr. 3 eller er dømt til TPH (hovedsakelig tidsubestemt, men i enkelte tilfeller også tidsbestemt) gjelder ikke vilkåret om manglende beslutningskompetanse jf. § 4-4 første ledd.
Det betyr at:
-
pasienten kan tvangsmedisineres selv om vedkommende er beslutningskompetent, men vilkåret om vesentlig bedring eller vesentlig forverring i § 4-4 fjerde ledd må alltid være oppfylt.
Det er i denne sammenheng viktig å være klar over at i phvl. § 3-3 (TPH) er farevilkåret et selvstendig vilkår, behandlingsvilkåret om bedring eller forverring trenger ikke å være oppfylt i tillegg. I phvl. § 4-4 (tvangsmedisinering) må derimot både farevilkåret og vilkåret om bedring eller forverring være oppfylt i de tilfeller hvor pasienten er beslutningskompetent. Det er ingen hensikt med tvangsmedisineringsvedtak dersom medisinen ikke har effekt.
Vurderingstema i farevilkåret er om pasienten antas å utgjøre en nærliggende og alvorlig fare uten tvungent vern. Det betyr at farevilkåret kan være oppfylt selv om pasienten ikke vurderes farlig på vedtakstidspunktet fordi vedkommende er under rammene av TPH og/eller medisinert.
- Det må komme klart frem dersom pasienten er vurdert å være til nærliggende og alvorlig fare for eget liv eller andres liv eller helse.
- Begrunn kort hvorfor pasienten er vurdert å være til fare. Her vil det ofte være tilstrekkelig å vise til/kopiere tekst fra phvl. § 3-3 a vedtaket.
For ytterligere veiledning om beslutningskompetanse og farevilkåret se rundskriv til § 4-4 første ledd tredje punktum og vurdering av farevilkåret se rundskriv til § 3-3 nr. 3 bokstav b.
Særlig om vurdering av frivillighet
Før det treffes vedtak om behandling uten eget samtykke må det være forsøkt å få til frivillig behandling. Med frivillighet menes både behandling basert på pasientens samtykke dersom pasienten har beslutningskompetanse, og behandling etter pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6 andre ledd (behandlerbeslutning) dersom pasienten mangler beslutningskompetanse.
Dette betyr at pasienten må spørres om vedkommende samtykker/ønsker behandling. Slikt tilbud og pasientens eventuelle avslag må dokumenteres. Dersom pasienten mangler beslutningskompetanse, men ikke motsetter seg, skal det vurderes om det er aktuelt med frivillig behandling etter pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6 andre ledd.
For ytterligere veiledning om frivillig behandling etter pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6 se rundskriv til psykisk helsevernloven § 2-1 og rundskriv til pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6.