Du benytter en nettleser vi ikke støtter. Se informasjon om nettlesere

2.12.1. Generelt om sykmelding ved psykiske plager

Engstelse, skam, tristhet, sorg og sinne kan gi betydelig funksjonssvikt. Slike følelser er normale reaksjoner ved livshendelser, men er også vanlig ved angst og depresjon. En eventuell sykmelding forutsetter uansett at sykdomsvilkåret er oppfylt. I motsatt fall må en finne andre alternative løsninger til sykmelding.

Sykmeldingsvurderingen må bygge på en faglig vurdering av:

  • Diagnose
  • Terapeutisk behandling og oppfølging
  • Understøttende tiltak: familie, nettverk og arbeid.

Noen generelle råd:

  • Sykmeldingstiltaket må tilpasses de faglige vurderingene av mål og behandlingsopplegg, men forsøk så langt det er mulig å velge løsninger som opprettholder aktivitet og jobbnærvær.
  • Unngåelsesadferd må utfordres når pasienten er i stand til det.
  • Tilpasning til nedsatt funksjon, eksempelvis ved gradert sykmelding, kan være hensiktsmessig for å støtte mestring. Manglende tilpasning kan forsterke følelse av å ikke strekke til og å svikte.

Diagnosespesifikke anbefalinger for sykmelding ved P-diagnoser (Psykisk)

Vurderingen

Hvilket sykmeldingstiltak støtter behandlingen og behandlingsmålene? Skal pasienten eksponeres for å utfordre unngåelsesadferd, kan det noen ganger være spesielt viktig å stå videre i arbeid. Det kan da være aktuelt med tilrettelegging av arbeid med eller uten sykmelding (avventende- og gradert sykmelding). I andre tilfeller vil det første målet kunne være å oppnå balanse og mestring i hjemmesituasjonen før man fokuserer på arbeid. Da kan sykmeldingsvurderingen være en annen. Trengs ingen annen behandling enn avlastning, så skriv kort sykmelding (mindre enn 2 uker) og gjør ny vurdering når denne går ut.

Hvilket tiltak gir best mestring på kort sikt? Vurder om pasienten trenger full sykmelding for å mestre symptomtrykket her og nå. Eller er arbeidsplasskontakt særlig viktig eksempelvis for å ha noe «annet å tenke på» eller for å motta støtte av gode kollegaer?

Hvilket tiltak gir best mestring på lang sikt? Vurder om det er viktig å holde pasienten i kontakt med arbeidsplassen for å motvirke unngåelse og isolasjon. Hvis arbeidsbelastningen må reduseres, skal det skje lenge nok (men ikke for lenge). Det er viktig at pasienten opplever mestring ved opptrappingen av aktivitet.

Vurder tilrettelegging av arbeidet. I livskriser med depresjon og/eller angst kan hovedproblemet være søvnvansker. En forskyving av arbeidstiden kan gi pasienten mulighet for å tilpasse seg søvnvanskene. Kanskje er det vanskelig å møte kunder, eller være eksponert for mange medarbeidere? Skjermede oppgaver kan løse utfordringen. Pasienten bør snakke med sin arbeidsgiver om tilrettelegging. Avventende sykmelding hvor du beskriver det behovet pasienten har, kan understøtte en tilrettelegging. En plan for tilrettelegging er et godt alternativ til sykmelding, og blir det nødvendig med en gradert sykmelding så er forberedelsene gjort.

Veiledning og dialog

Trygg pasienten på hvordan oppfølgingen vil skje. Sykmeldingsveiledningen bør være en integrert del av oppfølging og behandling, og alltid skje ansikt til ansikt. Veiledningen må støtte opp under aktivitet og arbeidsplasstilknytning så langt det er mulig. Gi pasienten et ansvar for selv å finne løsninger og støtt pasienten i dette arbeidet. Bekymringen og usikkerheten over å kunne bli presset tilbake på arbeid før man er i stand til det kan tenkes å forverre eksempelvis depresjon eller angst. Trygg pasienten på prosessen rundt sykmelding videre.

Ta pasienten på alvor. Vær empatisk og støttende, men utfordre eventuelle unngåelsesstrategier i det tempo pasienten kan greie. Greier pasienten ikke gå på arbeid så bør kan annen aktivitet iverksettes for å motvirke passivisering, isolasjon og unngåelse. Så langt det er mulig, trygg pasienten på at han vil bli frisk og funksjonsdyktig igjen.

Gi råd om tiltak/tilrettelegging på arbeidsplassen, og bruk eventuelt avventende sykmelding. Fortell pasienten om muligheten til å få vurdert tilrettelegging av arbeidet, for eksempel:

  • skjerming fra kunder eller møter?
  • en annen arbeidstid eller endret oppmøtetid ved søvnvansker?
  • mulighet for å trekke seg til side eller tilbake fra aktivitet om behovet skulle oppstå?

Be pasienten snakke med sin arbeidsgiver om dette og gi innspill til arbeidsgiver på sykmeldingen. I noen tilfeller hvor sykmelding er eneste alternativ kan avventende sykmelding bidra til å få tilrettelagt arbeidet.

Snakk om totalbelastning, hvile og trening. Hva tenker pasienten om summen av belastninger privat og i arbeid? Er pasienten i en belastende livsfase (sorg, økonomiske problemer, samlivsbrudd, ansvar for syke pårørende)? Kan pasienten gjøre endringer eksempelvis ved å prioritere på en annen måte eller be om hjelp? Snakk med pasienten om viktigheten av å holde seg fysisk aktiv.

Gi råd om søvn, døgnrytme og daglige rutiner. Gi råd om å være forsiktig med alkohol og vanedannende medikamenter. ..

Samarbeid

Du er medisinsk premissleverandør. Som sykmelder/behandler kan du gi verdifulle innspill om hva som er mulig, og du kan si noe om hva som er bør unngås. Det er viktig at du deltar i samarbeid slik at det ikke oppstår usikkerhet eller feiloppfatninger om hva som er medisinsk sett tilrådelig og mulig. Ditt viktigste bidrag er å veilede pasienten slik at hun kan samhandle på riktige premisser. Det kan finnes fordommer og feiloppfatninger om pasienter med angst og depresjon sin evne og mulighet til å arbeide. Noen arbeidsgivere kan være redd for å ta kontakt eller følge opp pasienten av frykt for å gjøre vedkommende verre.

Trygg arbeidsgiver. En viktig oppgave som behandler er derfor å gi noen råd, innenfor taushetspliktens rammer, om hvordan arbeidsgiver kan følge opp, eksempelvis å nærme seg forsiktig og støttende den første tiden, eller å ha en daglig samtale i første uken av gradert sykmelding. Oppgaven kan også være å avdramatisere situasjonen ovenfor arbeidsgiver ved å peke på at arbeidsgiver kan følge opp pasienten på samme måte som andre sykmeldte.

Samarbeid med arbeidsgiver om tilrettelegging tilpasset situasjonen. Arbeidstaker og arbeidsgiver må snakke sammen for å få til gode løsninger. Dine innspill om hva som er mulig og tilrådelig, samt et anslag over hvor lenge behovet vil vare, er viktige premisser for den dialogen som skal skje på arbeidsplassen. Du kan gi innspill på sykmeldingen gi tilbakemelding til oppfølgingsplanen delta i dialog eksempelvis gjennom dialogmøter. Disse tiltakene gir muligheter for samarbeid. Du kan gi og motta innspill og med det kunne gjøre bedre vurderinger og gi bedre veiledning. Er saken kompleks vil det være lettere å samarbeide i et møte enn gjennom korte meldinger på papir. Ved psykiske lidelser bør en ha et spesielt fokus på personvern og taushetsplikt i dialogmøtet ved å veilede pasienten på hvor mye han/hun bør si om sin lidelse i møtet. Dette kan du lese mer om under dialogmøter med arbeidsgiver.

Samarbeid med andre behandlere. Det kan være at pasienten går til en psykolog eller annen terapeut. Andre behandlere kan uttale seg, eller bli tillagt uttalelser, om avlastning og sykmelding. I et behandlingsforløp med flere behandlere er det nødvendig å snakke sammen, slik at det ikke oppstår misforståelser. Når plagene er langvarige eller tilbakevendende, er det særlig viktig at behandlere «trekker i den samme enden av tauet» - og formidler at tilpasset aktivitet er bra, eller motsatt!

Samarbeid med bedriftshelsetjenesten. Hvis den sykmeldtes arbeidsplass er tilknyttet en bedriftshelsetjeneste, kan deres kompetanse brukes i spørsmål om tilrettelegging. Som regel vil veien til bedriftshelsetjenesten gå via arbeidsgiver, men som behandler kan du gjerne ta direkte kontakt.

Samarbeid med NAV. NAV forvalter virkemidler og har betydelig kompetanse på oppfølging av arbeidstakere med psykisk lidelser. Ta gjerne tidlig kontakt med NAV i saker hvor pasienten for eksempel er del av en konflikt eller når det kan se ut til at arbeidsrettet rehabilitering må vurderes.

Referanser

Nasjonale retningslinjer for diagnostisering og behandling av voksne med depresjon i primær og spesialisthelsetjenesten, Helsedirektoratet 2009.

Siste faglige endring: 02. juni 2017