Samordningsplikten lovfester et ansvar for kommunen til å sørge for at den enkelte tjenestemottaker får et samordnet tjenestetilbud.
Samordningsplikten står i
- barnevernsloven § 15-8
- familievernkontorloven § 1 a
- opplæringsloven § 15-8
- privatskoleloven § 3-6 a
- barnehageloven § 2 b
- krisesenterloven § 4
- sosialtjenesteloven § 13
- helse- og omsorgstjenesteloven § 3-4
- integreringsloven § 50
Samordningsplikten gjelder når tjenestene har plikt til å samarbeide på individnivå. Det vil si i de tilfeller det er nødvendig at tjenestene samarbeider for at barnet/den unge skal få et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Samordningsplikten skal sørge for at en kommunal tjeneste får hovedansvaret for samordningen av tjenestene i et slikt tilfelle.
Det er kommunen, ikke den enkelte kommunale tjeneste som har en samordningsplikt. Kommunen velger selv hvordan den kan ivareta samordningsansvaret.
Tjenestene som skal samarbeide om oppfølgingen av et barn eller en ungdom må avklare hvilken tjeneste som skal samordne tjenestetilbudet. Les om planlegging og gjennomføring av samarbeidet. I mange tilfeller er det klart hvilken velferdstjeneste som bør ha hovedansvar for å samordne tjenestetilbudet, for eksempel når en tjeneste har mest å gjøre med barnet eller ungdommen. Hvis tjenestene er enige om hvem som skal ha hovedansvaret for å samordne, er det ikke behov for at kommunen bestemmer dette.
Dersom det er oppnevnt barnekoordinator, er det presisert i sektorlovene at barnekoordinator sørger for samordning av tjenestetilbudet.
Kommunens plikt til å bestemme hvilken kommunal velferdstjeneste som skal ivareta samordningen, blir først aktuell når dette er uklart eller tjenestene er uenig om hvem som skal samordne tilbudet.
Barnet/ungdommen skal få mulighet til å uttrykke sitt syn om hvilken tjeneste som skal samordne i deres sak, basert på en konkret vurdering av hva som er til det enkelte barns beste. Tjenestene, eller kommune, dersom det er kommunen som skal bestemme hvilken kommunal instans som skal samordne, bør legge vekt på hva barnet og foreldrene mener.
Samordningsplikten endrer ikke hvilken tjeneste som har beslutningsmyndighet i faglige spørsmål. Det betyr at det for eksempel innenfor barnevernet er barnevernstjenesten som vurderer om barnet og familien har rett til tiltak, og innhold og omfang av tiltaket. Tjenestemottakeren får heller ikke flere rettigheter til tjenester enn det som følger av sektorlovene.
I lovene brukes uttrykket «samordne» i istedenfor begrepet «koordinere» for å unngå at samordningsplikten forveksles med koordinatorordningen innenfor helse- og omsorgstjenesten.
Kommunen skal samordne både kommunale, private, fylkeskommunale og statlige velferdstjenester. Hvilken instans som bør samordne tilbudet til den enkelte, vil kunne endre seg gjennom barnets oppvekst, for eksempel hvis det er barnehagen som samordner tilbudet og barnet begynner på skolen.
Kommunen kan ikke bestemme at en fylkeskommunal, statlig eller privat tjenesteyter skal samordne tilbudet, men velferdstjenestene kan avtale dette. Ungdommen kan for eksempel gå i videregående opplæring og ha oppfølging fra BUP. Andre ungdommer følges opp av Statped eller PP-tjenesten for videregående, og den videregående skolen samarbeider med statlig del av NAV eller andre i overgangen til voksenlivet. Hvis det er mest hensiktsmessig, kan derfor kommunen i et slikt tilfelle avtale med BUP, Statped, PP-tjenesten eller den videregående skolen, at samordningsansvaret skal ligge der.
Hvis en ungdom, med behov for helhetlige og samordnede tjenester, ikke har oppfølging fra kommunale velferdstjenester, er det ingen kommunal instans som kan utpekes til å samordne samarbeidet. De fylkeskommunale, statlige eller private tjenesteyterne som er involvert i saken, har plikt til å samarbeide også i et slikt tilfelle, men da må tjenestene bli enige om hvem som skal samordne tilbudet. Kommunen kan ikke bestemme hvilken fylkeskommunal, statlig eller privat tjenesteyter som skal samordne tilbudet.
Når det er avklart hvilken tjeneste som skal samordne tilbudet er det viktig at dette formidles til barnet, ungdommen og/eller foreldrene, slik at de vet hvem de kan forholde seg til.
Samordningsplikten gir ikke det enkelte barnet eller den enkelte ungdommen en individuell rettighet til samordnede tjenester. Det fattes ikke enkeltvedtak om rett til samordning og det er heller ikke klageadgang. En tydelig plikt for kommunen til å sørge for samordning av tjenestetilbudet vil likevel gi et rettslig grunnlag for oppfølging gjennom for eksempel tilsyn. Dersom kommunen ikke ivaretar plikten til å gi et samordnet tilbud, kan barn, unge og deres familier varsle statsforvalteren.
Veilederen er utarbeidet av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Utdanningsdirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Helsedirektoratet.