Familier som har eller venter barn med alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne, og som vil ha behov for langvarige og sammensatte eller koordinerte helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester, har rett til barnekoordinator etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5 c.
Kommunen har plikt til å oppnevne barnekoordinator etter helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a.
Andre velferdstjenester har plikt til å samarbeide med barnekoordinator når samarbeidsplikten på individnivå er utløst. Dersom det er oppnevnt barnekoordinator, skal barnekoordinatoren sørge for samordning av tjenestetilbudet. Se kapitler: Samarbeid på individnivå og samordningsplikten.
Vilkår: Familien venter barn eller har barn under 18 år
Retten til barnekoordinator kan inntre allerede under svangerskapet eller når foreldre er tildelt et adoptivbarn.
Barnet eller ungdommen må være under 18 år for at familien skal ha rett til barnekoordinator.
Selv om retten opphører ved fylte 18 år kan kommunen velge å tilby barnekoordinator også etter 18 år, for eksempel frem til barnet eller ungdommen fyller 25 år.
Vilkår: Barnet har alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne
Barnets eller ungdommens sykdom, skade eller nedsatte funksjonsevne kan være av somatisk, psykisk, fysisk, sosial, kognitiv eller sensorisk art.
Det er ikke et vilkår at barnet har fått en diagnose.
Med «sykdom» menes både tilstander som kan diagnostiseres som en spesifikk sykdom og syndromer. Sykdom er en fellesbetegnelse på tilstander som kjennetegnes ved forstyrrelser i kroppens normale organiske eller psykiske og kognitive funksjoner og som forandrer dem på en skadelig måte. Med syndromer menes grovt sett tilstander der det er flere symptomer, tegn og funn som til sammen peker mot eller danner en klinisk enhet, og som karakteriserer en sykdom eller tilstand.
Med «skade» siktes det særlig til tilstander hvor uventede hendelser påvirker helsetilstanden på en negativ måte, for eksempel ulykker eller påført skade gjennom vold. En skade behøver likevel ikke være resultat av en brå eller uventet hendelse. Det kan også være belastningsskader som følge av langvarig uheldig eksponering, for eksempel omsorgssvikt. Slike skader kan igjen føre til nedsatt funksjonsevne.
Med «nedsatt funksjonsevne» menes funksjonsnedsettelse av både fysisk, psykisk, sosial, sansemessig og kognitiv art. Funksjonsnedsettelse innebærer tap av, skade på eller avvik i en kroppsdel eller i en av kroppens psykologiske, fysiologiske, kognitive eller biologiske funksjoner. Noen er født med nedsatt funksjonsevne, mens andre får funksjonsnedsettelser på grunn av sykdom eller skade senere i livet.
At et barn eller ungdom er utsatt for vold, overgrep, omsorgssvikt, mobbing, utestengning eller andre store belastninger kan føre til alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne. Tilsvarende kan barn eller ungdom som utsetter andre for vold eller seksuelt skadelig atferd ha underliggende alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne som kan gi rett til barnekoordinator. Disse sammenhengene bør derfor kartlegges der de er aktuelle.
Begrepene sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne er vanskelig å definere helt klart eller entydig. For det første kan grensen mellom sykdom og skade i seg selv være flytende eller overlappende. For det andre kjennetegnes en rekke sykdommer eller skader av at de fører med seg ulike former for nedsatt funksjonsevne. I noen tilfeller kan det derfor være usikkert om det er mest riktig å klassifisere en tilstand som en sykdom, skade eller en funksjonsnedsettelse. I praksis vil det imidlertid ikke være nødvendig å alltid skille entydig her, fordi alle tre alternativene gir rett til barnekoordinator.
Det er ofte sammenhenger mellom sykdom, skade og nedsatt funksjonsevne, og noen ganger er de gjensidig forsterkende. For eksempel kan skader påført ved andres maktmisbruk, ofte av nærpersoner, føre til traumer som gir mer langvarige og komplekse behov enn selve skaden.
Alvorlig
Barnets eller ungdommens sykdom, skade eller nedsatte funksjonsevne skal være «alvorlig», men kravet skal ikke tolkes strengt.
Alvorlighetsgraden for en og samme sykdom, skade eller funksjonsnedsettelse kan variere mye fra barn til barn. Det sentrale er hvilken negativ betydning sykdommen, skaden eller den nedsatte funksjonsevnen har for barnets eller ungdommens helsetilstand og hjelpebehov, basert på en individuell og konkret faglig vurdering.
Det må gjøres en helhetsvurdering av om tilstanden til barnet eller ungdommen er alvorlig. Vurderingstema er hva tilstanden kan føre til av nedsatt funksjons- og mestringsevne, invaliditet, sykdomsutvikling, smerte eller nedsatt livsutfoldelse. Om tilstanden vil føre til tap av viktige kroppsfunksjoner eller sanser er blant sentrale temaer. Tilgjengelig kunnskap om den aktuelle tilstanden bør inngå i helhetsvurderingen.
Fysiske hindringer i livsutfoldelse kan føre til konsekvenser både psykisk og sosialt. Psykisk sykdom kan også føre til sosial isolasjon og reduksjon i fysisk aktivitet. Kombinasjoner av sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne kan føre til at tilstanden samlet sett anses mer alvorlig.
I vurderingen kan det også sees hen til hvor komplisert tilstanden er å behandle eller hvilken helse- og sosialfaglig kompetanse som kreves for å behandle tilstanden eller følgene av den.
Vilkår: Barnet har behov for langvarige og sammensatte eller koordinerte helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester
Med behov for «helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester» menes at barnet eller ungdommen har behov for både helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester. Andre velferdstjenester kan for eksempel være NAV-ytelser eller tilrettelagte tilbud i barnehage eller skole.
Barnets eller ungdommens behov for tjenester omfatter både tjenestebehov som det allerede er innvilget tjenester for, og tjenestebehov som fremdeles er udekket. Det er altså ikke et krav at barnet eller ungdommen allerede er tildelt både helse- og omsorgstjenester og en annen velferdstjeneste.
Med «langvarig» menes at barnets eller ungdommens behov for helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester må være av en viss varighet. Vilkåret skal ikke tolkes strengt. Vilkåret kan for eksempel være oppfylt selv om behovet for tjenester bare strekker seg over noen få måneder. Situasjoner hvor det åpenbart handler om et kortvarig behov vil kunne falle utenfor.
Vilkåret bør ses i tett sammenheng med behovet for koordinering. Barnets, ungdommens og familiens opplevelse av uforutsigbarhet kan være en viktig faktor i vurderingen av behov for koordinering.
En familie vil for eksempel kunne ha nytte av målrettet og koordinert oppfølging i en kritisk, men forholdsvis kortvarig periode. Eksempelvis kan dette gjelde krevende livsfaser som siste del av et utfordrende svangerskap. I sårbare overganger kan det for noen barn og unge være behov for koordinering av tjenestetilbudet i en kortere periode. Dette gjelder eksempelvis i overgangen fra barneskole til ungdomsskole eller fra mindreårig til myndig.
Med behov for «sammensatte eller koordinerte» menes at det er behov for at tjenestene til barnet eller ungdommen ses i sammenheng og virker sammen. Sentralt i vurderingen av vilkåret er om barnet eller ungdommen har behov for at tjenestene ytes i en helhetlig sammenheng. Dette vil for eksempel gjelde når det er avhengigheter mellom tjenestene.
Momenter som familiesituasjon, sosioøkonomiske forhold eller språklig og kulturell bakgrunn kan være viktige i en helhetsvurdering av barnets behov for sammensatte eller koordinerte tjenester. Barnets behov kan også vurderes i kontekst av familiens samlede omsorgsplikt og omsorgsoppgaver. Der det er tvil om vilkåret er oppfylt, men familiens situasjon er svært vanskelig, kan det være riktig å vektlegge familiens helhetlige situasjon i vurderingen. Barnet kan også oppfylle vilkåret uavhengig av familiens situasjon.
Barnekoordinator og alminnelig koordinator – likheter og forskjeller
For å ha rett til barnekoordinator må barnet eller ungdommen ha alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne. Det er ikke et tilsvarende vilkår om psykisk og/eller fysisk tilstand for å ha rett til alminnelig koordinator. Videre er det et vilkår for å ha rett til barnekoordinator at barnet eller ungdommen har behov for både helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester. For å ha rett til alminnelig koordinator er det nok at barnet eller ungdommen har behov for helse- og omsorgstjenester. Retten til barnekoordinator gjelder der barnet eller ungdommen er under 18 år. Det er ingen øvre aldersgrense for alminnelig koordinator. En annen forskjell er at barnekoordinator kan oppnevnes før fødsel.
Vilkårene for å ha rett til barnekoordinator er samlet sett noe strengere enn for alminnelig koordinator. Til gjengjeld innebærer barnekoordinator en utvidet koordinatorordning når den innvilges, fordi familien er rettighetssubjektet, ikke bare pasienten eller brukeren. Familieperspektivet er imidlertid viktig også for alminnelig koordinator.
Tilfeller der både retten til barnekoordinator og koordinator etter helse- og omsorgstjenesteloven er oppfylt
Tjenestene må i samråd med barnet, ungdommen og familien vurdere hva som er den foretrukne koordinatorordningen hvis både retten til barnekoordinator og koordinator etter helse- og omsorgstjenesteloven er oppfylt. Det er ikke meningen at et barn eller en ungdom/en familie skal ha to koordinatorer med ansvar for den helhetlige oppfølgingen.
Tilfeller der både retten til koordinator etter helse- og omsorgstjenesteloven og spesialisthelsetjenesteloven er oppfylt
Barnet/ungdommen eller familien kan ha rett til koordinator både fra kommunens helse- og omsorgstjeneste (barnekoordinator eller alminnelig koordinator) og spesialisthelsetjenesten (alminnelig koordinator) samtidig.
Koordinator i spesialisthelsetjenesten har ansvar for den institusjonsinterne koordineringen i forbindelse med eksempelvis innleggelse i sykehus. Spesialisthelsetjenesten har ikke plikt til å tilby barnekoordinator.
Barnekoordinator er lovfestet som en kommunal plikt og kan ikke koordinere nivåinternt/institusjonsintern tjenesteytelse som skjer innenfor spesialisthelsetjenestens ansvarsområde. For å sikre nødvendig samarbeid mellom koordinator oppnevnt etter spesialisthelsetjenesteloven og barnekoordinator etter helse- og omsorgstjenesteloven, er det presisert at disse skal samarbeide i spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 a andre ledd.
Rett til å klage
Pasient, bruker eller dennes representant som mener at retten til barnekoordinator er brutt, kan klage til statsforvalteren etter reglene i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 7.
Klagen kan gjelde
- avslag på ønske om barnekoordinator
- endring eller opphør av barnekoordinator
- manglende oppfyllelse av rett til barnekoordinator
Pasient, bruker eller dennes representant kan også klage på avgjørelser om ikke å innvilge alminnelig koordinator etter fylte 18 år.
Se Rundskriv til pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 7 for mer informasjon om klagereglene. Se også Veileder for saksbehandling etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 4 om behandling av klagesaker.
Veilederen er utarbeidet av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Utdanningsdirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Helsedirektoratet.