KAPITTEL 3
Prioriteringsveilederne som verktøy ved rettighetstildeling

Prioriteringsveilederne skal være et praktisk hjelpemiddel når en skal ta stilling til om en pasient som er henvist, har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten eller ikke. De skal bidra til at rettighetsvurderingen av "like" pasienter er uavhengig av klinisk fagområde, hvor i landet de bor og hvilket sykehus de henvises til. De som rettighetsvurderer henvisningene må derfor ha en felles forståelse av lov og forskrift som regulerer pasientrettighetene.

Prioriteringsveilederne har en felles del som gjelder for alle fagområdene og en del med anbefalinger om rettigheter og frister som gjelder for hvert enkelt fagområde. Den felles delen, som heter «Aktuell informasjon om lov og forskrift for prioriteringsveilederne», forklarer hvordan pasient- og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften skal brukes i praksis. Kapitlene følger henvisningsforløpet fra henvisning mottas i spesialisthelsetjenesten og til helsehjelp starter. Den skal også forklare hvordan de fagspesifikke prioriteringsveilederne skal brukes og gi mulige svar ved eventuell tvil.

Det er viktig at tjenesten er godt kjent med det som står «Om lov og forskrift».

Prioriteringsveilederen for hvert av fagområdene består av en liste over tilstander med veiledende rettighet og frist for hver tilstand innenfor det aktuelle fagområdet. Fristen er angitt i kalenderuker. Her blir det også opplyst om fristen gis til start utredning eller til start behandling. For hver tilstand er det en oversikt over individuelle forhold som skal vurderes før det blir bestemt hva som skal være rettighet og frist for den enkelte pasient. Denne listen er ikke uttømmende, andre individuelle forhold kan også være aktuelle å vurdere for den enkelte pasient. Det er fordi prioriteringsveilederne inneholder anbefalinger på gruppenivå, mens pasient- og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften omhandler individuelle pasienters rettigheter. Individuelle forhold kan tilsi at rettighetsstatus og/eller frist blir annerledes for den aktuelle pasienten enn for tilstandsgruppen som pasienten tilhører.

Prioriteringsveilederne inneholder også en fagspesifikk innledning som beskriver spesielle forhold ved det aktuelle fagområdet. For enkelte av fagområdene beskriver den også hvilke vurderinger de som har utarbeidet prioriteringsveilederne har gjort i arbeidet med å gi rettighet og frist.

Tilstandene i prioriteringsveilederne er ment å dekke 75-80 % av problemstillingene som tas opp i henvisningene. Pasienter med andre og sjeldnere tilstander skal også vurderes i samsvar med pasient- og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften, selv om disse tilstandene ikke er omtalt i prioriteringsveilederne. Det betyr at pasienter med disse tilstandene også kan ha rett på nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten.

Enkelte fagområder har også med tilstander der anbefalingen er at pasienten ikke gis rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Anbefalingen gjelder på gruppenivå. Det kan være individuelle forhold hos den enkelte pasient som likevel tilsier at det skal gis rett. For pasienter tilhørende tilstandsgrupper som i utgangspunktet ikke har rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten er det spesielt viktig at spesialisten nøye vurderer individuelle forhold før det konkluderes. Pasienter som ikke har rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten skal ikke settes på venteliste, men pasient og henviser skal informeres om beslutningen.

Prioriteringsveilederne er ikke medisinskfaglige veiledere som viser hva slags helsehjelp det er forventet at norsk helsetjeneste skal tilby en pasientgruppe. De er et bindeledd mellom helsefaget og regelverket om prioritering.

I likhet med direktoratets øvrige veiledere [1], er anbefalingene i prioriteringsveilederne ikke bindende for tjenesteyteren. Prioriteringsveilederen beskriver nasjonale helsemyndigheters oppfatning av rett fortolkning av regelverk. Dersom tjenesten velger en annen praksis enn den som foreslås i prioriteringsveilederen, bør den være basert på en konkret og begrunnet vurdering for hvorfor veilederens anbefaling ikke følges. Det er uansett slik at det er spesialisten/teamet som er ansvarlig for vurderingene og for avgjørelsene om rettighet og frist for start helsehjelp for den enkelte pasient.

Kravet til medisinsk forsvarlighet gjelder for hele henvisningsforløpet, fra henvisning mottas til pasienten er utskrevet. Det er laget et eget e-læringskurs for dem som prioriterer i spesialisthelsetjenesten og som registrerer i det pasientadministrative systemet. Målet med kurset er å bli kjent med de viktigste delene av regelverket som styrer prioriteringsarbeidet, og med prioriteringsveilederne.

henvisningsforløp etter endringer

Figur 1: Viser hvor i henvisningsforløpet prioriteringsveilederen skal brukes.

Slik brukes prioriteringsveilederne

  1. Vurder henvisningen.
  2. Finn den tilstanden som passer best for henvisningen.
  3. Gjør en selvstendig vurdering av henvisningen med hensyn til de to inngangsvilkårene for rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten: Forventet nytte og et rimelig forhold mellom forventet ressursbruk og forventet nytte.
    • Sammenlikne egne vurderinger med vurderingene i prioriteringsveilederen.
    • Vurder individuelle forhold.
    • Ta stilling til om tilstanden er avklart eller uavklart for å kunne avgjøre om frist skal settes til start behandling eller utredning.
  4. Foreta en helhetlig vurdering av den aktuelle henvisningen, og konkluder med ett av følgende for hver pasient:
    • Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten.
    • Pasienten har ikke rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten.
  5. Dersom det gis rett til nødvendig helsehjelp, vurder nytte, alvorlighet og forventet ressursbruk:
    • Sammenlikne egne vurderinger med anbefalingen i prioriteringsveilederen.
    • Vurder individuelle forhold.
    • Avgjør hva som er en faglig forsvarlig frist for når helsehjelp senest skal starte.
    • Sett fristen enten for start utredning eller til start behandling.
  6. Ansvarlig behandler/enhet angir en dato (eventuelt et tidsintervall som ikke bør overstige en uke) for når pasienten skal kalles inn. Oppmøtetidspunkt skal være før den juridiske fristen for når helsehjelp senest skal settes i gang.
  7. Gi tilbakemelding til pasient og henvisende instans om utfallet av vurderingen.

[1] Helsedirektoratets ansvar for nasjonale faglige retningslinjer, veiledere og kvalitetsindikatorer er nå lovfestet i helse- og omsorgstjenesteloven § 12-5 og spesialisthelsetjenesteloven § 7-3.

Sist faglig oppdatert: 20. september 2019