KAPITTEL 8
Pårørende

Det er viktig at helsetjenesten påser at pårørende får nødvendig informasjon, støtte og avlastning og at deres kunnskap og erfaringer anerkjennes og benyttes i pasientbehandlingen. Pårørende er derfor gitt ulike rettigheter i helselovgivningen[1]. Hvem som er pårørende er definert i pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3. Utgangspunktet for en slik rettslig regulering er blant annet at pårørende skal være med og bidra til å ivareta pasientens interesser i kontakten med helsetjenesten. Reguleringen gir også pårørende en mulighet til å bidra for å dekke pasientens behov for helsehjelp og i dialogen med helsetjenesten. Dialogen skal gi grunnlag for medvirkning ved utforming og gjennomføring av helsehjelp og for samtykke til helsehjelp. I andre tilfeller er den rettslige reguleringen også begrunnet i pårørendes egne behov.

Det følger av spesialisthelsetjenesteloven § 3-8 at sykehuset er pålagt å gi pasienter og pårørende opplæring. God opplæring skal bidra til å redusere komplikasjoner og til å forbedre livskvaliteten for den enkelte.

Pårørende vil ha ulike roller både overfor den som er syk og overfor helse- og omsorgstjenesten. De har ofte inngående kjennskap til den som er syk. Mange har omfattende omsorgsoppgaver, og de er en del av pasientens nærmiljø. Noen opptrer som pasientens representant, og mange pårørende har, som følge av vedvarende belastninger, selv behov for støtte og helsehjelp fra helsetjenesten[2].

Spesialisthelsetjenesten skal vurdere pårørende med hensyn til tre ulike roller

  • Pårørende som en aktiv del i pasientens behandlingsnettverk.
  • Pårørende med belastninger, plager og bekymringer knyttet til en pasient med alvorlig psykisk eller somatisk tilstand, eller med alvorlig rusmiddelproblem/avhengighetstilstand. Pårørende kan selv ha behov for råd/veiledning eller behov for pårørendeopplæring.
  • Pårørende med egne behandlingsbehov som følge av eller parallelt med belastninger knyttet til et familiemedlem med alvorlig psykisk eller somatisk tilstand eller med alvorlig rusmiddelproblem/avhengighetstilstand.

Det er høyere forekomst av psykiske og fysiske plager hos pårørende til mennesker med alvorlige sykdommer. Disse må vurderes med tanke på behandlingsbehov.

Det finnes en rekke opplærings- og mestringstiltak i regi av både helseforetak, ideelle frivillige organisasjoner og interesseorganisasjoner. Dette kan være viktige støttetiltak for den pårørende selv, og for at den pårørende skal kunne bidra med støtte til pasienten.

Det er viktig at ulike selvhjelpstiltak og oppfølging av pårørende ikke avskjærer dem fra å få en adekvat vurdering av egne behandlingsbehov.

[1] De generelle reglene om pårørendes rettigheter er i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 3. Se også rundskriv IS-8/2015 Pasient- og brukerrettighetsloven med kommentarer Lov av 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter for mer informasjon.

[2] Se Helsedirektoratets Pårørendeveilederen IS-2587 og kapittelet Barn som pårørende.

Sist faglig oppdatert: 12. oktober 2015