6. Fastsettelse av frist for start helsehjelp - ventetidsgaranti for noen grupper

Dersom pasienten har fått rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, skal det fastsettes en frist for når faglig forsvarlighet krever at pasienten senest skal få helsehjelp[1].

Hvordan prioriteringen av pasienter skal skje, er omtalt i prioriteringsforskriften § 2a hvor det står at pasienter skal prioriteres ut fra den forventede nytten av helsehjelpen, tilstandens alvorlighet(inkludert hastegrad) og hvor mye ressurser helsehjelpen legger beslag på. 

Prioriteten øker i tråd med den forventede nytten av helsehjelpen. Forventet nytte vurderes ut fra om kunnskapsbasert praksis tilsier at helsehjelpen kan øke pasientens livslengde og/eller livskvalitet gjennom å gi økt sannsynlighet for:

− overlevelse eller redusert funksjonstap

− fysisk eller psykisk funksjonsforbedring

− reduksjon av smerter, fysisk eller psykisk ubehag. (§ 2a første ledd bokstav a)

Helsehjelpens prioritet øker i tråd med alvorligheten av tilstanden. En tilstands alvorlighet vurderes ut fra:

− risiko for død eller funksjonstap

− graden av fysisk og psykisk funksjonstap

− smerter, fysisk eller psykisk ubehag (§ 2a første ledd bokstav b)

Jo mindre ressurser helsehjelpen legger beslag på, desto mer øker helsehjelpens prioritet. (§ 2a første ledd bokstav c) Generelt vil høyere ressursbruk aksepteres jo mer alvorlig en tilstand er eller jo større nytte et tiltak har. Lav alvorlighet og begrenset nytte av et tiltak kan bare forsvares hvis ressursbruken er lav.

Det følger av prioriteringsforskriften § 2 a andre ledd at både nå-situasjonen, varighet av liv og tap av framtidige leveår har betydning for graden av alvorlighet. Graden av alvorlighet øker jo mer det haster å komme i gang med helsehjelp.

En skal altså vurdere hvor alvorlig pasientens tilstand er og hva som er den mest sannsynlige utviklingen dersom helsehjelpen fra spesialisthelsetjenesten utsettes. Konsekvensene av å vente med utredning/behandling er større for noen sykdommer enn for andre.

Fristen skal gi sikkerhet for at helsehjelpen kan startes og fullføres forsvarlig i hele forløpet. Videre må fristen settes slik at en unngår at pasientens tilstand forverres eller at undersøkelses- eller behandlingsmuligheter går til spille. Det må være faglig forsvarlig å utsette helsehjelpen til den fristen som settes uten at det går ut over prognosen.

Dersom pasientens tilstand er avklart i løpet av vurderingsfasen, skal fristen indikere seneste faglig forsvarlige start på den behandlingen som planlegges. Dette skal pasienten informeres om. For pasienter som har fått rett knyttet til behandling, er fristen innfridd når selve behandlingen er startet. Oppmøte til forundersøkelse på poliklinikken vil ikke innfri fristen. For noen pasienter kan imidlertid et oppmøte på poliklinikken være ledd i en behandling. Dette kan gjelde for eksempel indremedisinske tilstander som høyt blodtrykk eller lungesykdommer hvor det startes med medikamentell behandling i forbindelse med den polikliniske konsultasjonen. Spesialisthelsetjenesten må ved fristfastsettelsen være bevisst om hva et eventuelt oppmøte på poliklinikk representerer i rettighetssammenheng.

I tilfeller der pasientens tilstand ikke kan avklares i løpet av vurderingsperioden, skal fristen indikere hva som er seneste faglig forsvarlige start på en videre utredning. Fristen må da settes ut fra en vurdering av hvilke alvorlige tilstander som kan bli avdekket ved utredningen, slik at det vil kunne gis forsvarlig helsehjelp i hele det videre forløpet.

Når en setter frist, skal det ikke tas hensyn til kapasiteten til å få gjort utredning, behandling eller andre tiltak, verken i det foretaket hvor henvisningen vurderes eller for øvrig i spesialisthelsetjenesten.

Helsehjelpen skal planlegges slik at den kan gis fra spesialisthelsetjenesten som en helhet, for eksempel fra flere behandlingsenheter. Det kan bety at den som vurderer en henvisning for eksempel må ta i betraktning at helsehjelpen skal gis i andre regionale enheter.

Ved rettighetsvurderingen fastsettes det én juridisk frist for oppstart av pasientforløpet. I praksis planlegger behandlingssteder ofte et forløp for pasienten med tidspunkter for når pasienten skal få videre helsehjelp. Disse tidspunktene gir ikke pasienten rettigheter slik som den juridiske fristen gjør. Men hvis disse tidspunktene ikke blir overholdt, kan det utgjøre et brudd på det generelle forsvarlighetskravet.

Hvis det under et behandlingsforløp oppdages en annen sykdomstilstand som normalt ville vært henvist til spesialisthelsetjenesten, skal det gjøres en ny rettighetsvurdering, se kapittel 4.3.2. Dersom pasienten har rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten for den nyoppdagede tilstanden skal det også fastsettes en separat juridisk frist for når den senest skal utredes eller behandles.

Rettigheten er oppfylt og fristen er innfridd når helsehjelpen er påbegynt innen den oppgitte fristdatoen. Eventuelle møter til forundersøkelser eller samtaler om behandlingsforløpet før selve tiltaket/behandlingen som det skal være opplyst om i informasjonsbrevet til pasienten er satt i gang, innebærer ikke at fristen er innfridd.

Helsehjelpen vil som regel ikke være fullført selv om fristen er innfridd. Pasienten kan være i et forløp og motta helsehjelp enten fra samme enhet eller fra en annen enhet eller et annet helseforetak. Det videre helsehjelpsforløpet må ta hensyn til at pasienten skal få forsvarlig helsehjelp.

Rettigheter og frister som gis ved vurdering av henvisninger til spesialisthelsetjenesten og som er omtalt i prioriteringsveilederne bygger på faglig forsvarlighet innenfor rammen av pasient- og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften. Helsemyndighetene kan i tillegg gi politiske føringer for ventetider. Slike føringer er ikke juridisk bindende, men bør likevel følges. Se kapittel 11 om pakkeforløp.

Unge under 23 år innenfor fagområdene psykisk helsevern og rus har rett til start helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten innen maksimalt 65 virkedager[2].

[1] Pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 b andre ledd.

[2] Se § 4a i prioriteringsforskriften av 1. desember 2000 nr 1208, endret ved forskrift av 25. juli 2008 nr. 833.

Sist faglig oppdatert: 10. oktober 2015