4. Mikrobiologiske analyser

En risikovurdering skal gjøres for å kunne etablere rutiner som sikrer at drift og vedlikehold gir tilfredsstillendevern mot vekst og spredning av legionella via aerosol, jf. forskrift om miljørettet helsevern §11 b.

Risikovurderinger er nærmere omtalt i kapittelet Risikokartlegging og forebyggende tiltak.

Mikrobiologiske analyser bør brukes

• som supplement til kunnskap om tekniske og prosessmessige forhold ved et anlegg. Mikrobiologiske analyser vil ikke kunne stå alene som vurderingsgrunnlag.
• for å vurdere om en innretning medfører risiko for å spre legionella og dermed omfattes av forskrift om miljørettet helsevern kapittel 3a.
• som grunnlag ved vurderinger knyttet til unntak fra forskriftskrav. Det kan f.eks. gjelde unntak fra kravet om månedlig prøvetaking for kjøletårn, luftskrubbere, befuktningsanlegg og innendørs fontener, jfr. forskrift om miljørettet helsevern § 11 b, tredje ledd (lovdata.no).
• som grunnlag for forebyggende tiltak, og for å vurdere effekten av gjennomførte tiltak (driftsovervåking). Analyseresultatene vil også kunne bidra til en sikrere tolkning ved avvik.

Mikrobiologiske analyser skal brukes

• når det foreligger mistanke om sykdom (legionellose), jf. forskrift om miljørettet helsevern § 11e. Les mer om prøvetaking ved sykdom/utbrudd under «Veiledning».
• for innretninger nevnt i forskrift om miljørettet helsevern § 11 b, tredje ledd

Forskrift om miljørettet helsevern § 12 (lovdata.no) stiller krav om internkontroll i virksomheter, for å hindre spredning av legionella via aerosol.

Analyser ved driftsoppfølging

I driftsoppfølgingen vil både legionella- og kimtallsanalyser være aktuelle, avhengig av hva som skal verifiseres (se mer om kimtallsanalyser nedenfor). Ved periodisk vannbehandling vil det ved rutinemessig oppfølging være fornuftig å ta legionellaprøvene rett før neste behandling skal gjennomføres. Positive prøveresultater indikerer da enten at behandlingsfrekvensen er for lav, eller at selve behandlingen ikke har vært effektiv.

Hva skal det analyseres for, og hvilke analysemetoder skal benyttes

Analyser av Legionella i vann og slamprøver kan utføres med to prinsipielt ulike metoder, enten ved konvensjonell dyrkning eller ved bruk av polymerase kjedereaksjon (PCR). Da disse analysemetodene er basert på helt ulike prinsipper, er det vanskelig å sammenlikne resultatene direkte. Uansett metode skal nedre bestemmelsesgrense angis ved presentasjon av analyseresultater. Det er viktig å være klar over at resultatet av legionellaprøver kan påvirkes av om biofilm løsner og bakterier frigjøres til vannet. En negativ prøve garanterer ikke fravær av legionella, og en positiv prøve betyr ikke nødvendigvis at systemet er ute av kontroll, siden lave nivåer finnes i de fleste vannkilder. Derfor er det vanskelig å vurdere forurensningsgraden basert på enkeltanalyser.

Dyrkning

Dyrkning er den mest brukte metoden for å påvise legionellabakterier, både i Norge og internasjonalt. Prøvene analyseres etter standarden ISO 11731:2017 (iso.org). For rene vannprøver (som fra dusj- og sanitæranlegg) og prøver med mye bakterier (som sediment, biofilm eller skittent vann), brukes samme metode, men tilpasses etter prøvetype - f.eks. ved fortynning eller sentrifugering. Prøvene bør leveres til laboratoriet innen 24 timer, og senest innen 48 timer. For å finne ut hvilken type legionella det er, må det gjøres flere tester. Resultatet oppgis som kolonidannende enheter per liter (CFU/L).

PCR (Polymerase kjedereaksjon)

PCR er en metode for å finne DNA eller RNA fra bakterier i vann. Den brukes mer og mer, og resultatene vises som genomiske enheter per liter (GU/l), i tråd med standarden ISO/TS 12869 (iso.org). Metoden finner både levende og døde bakterier. Hvis man finner Legionella med PCR, betyr det at bakterien finnes i vannet, og at forholdene kan være gode for vekst. Med real-time PCR kan man også se hvor mye bakterie-DNA som er der. Det er vanlig å finne litt Legionella i vannprøver, så man bør også teste vannet som kommer inn i anlegget for å vurdere nivåene.

«Forenklet legionellaanalyse»

Ønsker man hyppigere testing for legionella enn det ISO 11731 krever, finnes enklere metoder som ikke krever avansert laboratorium. Disse testene er mindre nøyaktige og påviser kun L. pneumophila serogruppe 1. Resultatene kan ikke sammenlignes direkte med ISO 11731-analyser.

Kimtallsanalyser

Kimtallsprøver brukes for å vurdere biofilm i anlegget – ikke for å påvise legionella. Biofilm kan inneholde amøber og protozoer som igjen kan ha legionellabakterier i seg. Ved å ta prøver jevnlig fra ulike steder i anlegget, får man en oversikt over hva som er normalt nivå. Plutselige høye verdier kan tyde på behov for rengjøring, desinfisering, eller tekniske tiltak - spesielt i områder med dårlig sirkulasjon. Kimtallsanalyser skal utføres ved dyrkning ved 36 °C etter standarden NS-EN ISO 6222.

«Forenklet kimtallsanalyse» (Dip-slide)

Dip-slide-metoden er en enkel og praktisk metode for å utføre kimtallsanalyser, altså å måle bakterieinnholdet (antall kolonidannende enheter, CFU) i en væske eller på en overflate – ofte brukt i forbindelse med hygiene- og vannkvalitetskontroller.

Fordeler og svakheter med de ulike analysemetodene

Risikovurdering knyttet til mikrobiologiske analyser

Mikrobiologiske analyser alene skal ikke brukes som grunnlag for vurdering av smitterisiko for legionella, da slike analyser har begrenset verdi for vurderingen. Å ta representative prøver er meget vanskelig, noe som skyldes at Legionella stort sett vokser i biofilm, og antallet bakterier man finner avhenger av om prøven har fanget opp løsnet biofilm eller ikke. Antallet bakterier i prøver fra samme anlegg vil kunne variere fra null til et høyt antall.

Ingen grenseverdi i Norge

Det er ikke faglig dokumentert at smittefaren øker ved økende konsentrasjon av legionellabakterier i vannet i enkeltprøver. Derfor har man i Norge ikke definert noen grenseverdier eller tiltaksgrenser. I en serie analyser er derimot frekvensen av antall positive legionellaprøver en viktig parameter. Dersom det i 30 % eller flere av prøvene i en prøveomgang, eller det etter en prøveserie ved dyrkningsanalyser påvises Legionella, er anlegget helt klart legionellainfisert. Ved lavere prosentandeler må forholdet mellom prosentandelen og tallverdiene fra enkeltprøvene vurderes sammen med tekniske og prosessmessige forhold.

Vurderinger av enkeltprøver

Smittefare kan ikke vurderes ut fra én enkelt Legionella-prøve (dyrking). Et enkelt funn gir ikke grunnlag for tiltak, selv om det kan tyde på vekst av bakterier i systemet. Antall bakterier i prøven kan være tilfeldig, og resultatet må sees i sammenheng med analysemetoden som er brukt (dyrking eller PCR).

Vurderinger av prøver fra flere prøveserier

Hvis det i gjentatte prøveserier ikke er blitt påvist Legionella spp. i noen av prøvene som er analysert, bør dette normalt være tilstrekkelig dokumentasjon på at anlegget ikke representerer noen fare for spredning av legionellasmitte under de driftsforhold som prøvetakingsperioden er representativ for.

Vurderinger ved funn av bestemte arter og serogrupper

Ulike arter og serogrupper av Legionella kan være til stede samtidig på forskjellige steder i samme vannfordelingsnett. Funn av én legionellaart utelukker derfor ikke at andre arter er til stede, som vil kunne gi sykdom. Resultatene må også vurderes i forhold til hvilken analysemetode som er benyttet, dyrkning eller PCR. Ovennevnte vurderingsgrunnlag er knyttet til dyrkningsanalyser.

Vurderinger knyttet til anleggets risiko og risikogrupper

Analyseresultatene må ses i lys av hvilken smitterisiko anlegget representerer. I bygg i risikokategori 1 (for eksempel helseinstitusjoner) vil terskelen for når tiltak bør gjennomføres nås raskere enn i bygg i lavere risikokategori (for eksempel kontorbygg).

Analyser som del av et grunnlag for å unnta et anlegg fra forskriftens krav

I noen anlegg, som enkelte luftskrubbere, kan forholdene hindre vekst av legionellabakterier. For å få unntak fra forskriftens krav, må dette dokumenteres med en grundig beskrivelse av hvordan prosess og konstruksjon hindrer vekst. Det bør også tas månedlige Legionella-prøver (Legionella spp.) fra representative punkter i ett år, og alle prøver må være negative for å bekrefte dette. Gode driftsrutiner endrer ikke anleggets risikokategori, jfr. kapittel om Risikokartlegging og forebyggende tiltak.

Kravet om månedlig mikrobiologisk prøvetaking følger av forskrift om miljørettet helsevern § 11b tredje ledd. Analyser for legionellabakterier bør tas rett før periodisk behandling for å vurdere om behandlingen og/eller behandlingsfrekvensen har vært tilfredsstillende. For kjøletårn og skrubbere, som rengjøres og desinfiseres periodisk, vil analyser av kimtall kunne være et billigere alternativ for å dokumentere desinfeksjonseffektiviteten.

Les mer om mikrobiologiske analyser i kapitlene om kjøletårn og skrubbere.

Det fremgår av § 11e i forskrift om miljørettet helsevern (lovdata.no) at det ved mistanke om forekomst av legionellose skal tas mikrobiologiske prøver av alle innretninger som direkte eller indirekte kan ha forårsaket smitten. Slike prøver skal tas forut for rengjøring og desinfeksjon.