10. Kjøletårn

Driftsrutiner for vannbehandling

Et behandlingsprogram for kjøletårn skal være miljømessig akseptabelt og tilfredsstille lokale utslippskrav. Les mer om vannbehandling i kapittelet Vannbehandlingsmetoder.

Ved valg av vannbehandlingsprogram er det viktig å tenke på at:

• behandlingen gir god legionellabekjempelse i alle vekstområder
• korrosjon, slimbelegg, avleiringer og mikrobiell aktivitet reduserer effekten av vannbehandlingen
• kjemikaliene bør doseres med egnet utstyr, og helst automatisk med kontrollmulighet som viser at behandlingen pågår
• automatiske systemer og måleinstrumenter kontrolleres og kalibreres jevnlig
• det finnes dokumentasjon med oversikt over doseringshyppighet og mengde kjemikalier, kontrollparametere, grenseverdier, korrigerende tiltak og effektkontroll
• det gjennomføres rutinemessig kontroll av etterfyllingsvann og kjølevann for å sikre effekt av behandlingsprogrammet. Ved automatisk dosering anbefales ukentlig sjekk av kjemikalienivå og eventuelt kimtall, samt månedlig kontroll av vannkvalitet, dosering, pumper og avtapping. Hyppighet og omfang må tilpasses driften og erfaring med anlegget.

Videre beskrives utførelse av rutiner for vannbehandling, rengjøring og desinfeksjon. Omtale og bruk av ulike typer biocider som benyttes i vannbehandlingen står beskrevet lenger ned i kapittelet.

Utførelse knyttet til vannbehandling bør bestå av:

• jevnlig kontroll av vannkvaliteten. Ved endringer i pH-verdier og ledningsevne kan det være nødvendig å korrigere vannkvaliteten eller andre driftsbetingelser. Korrigering av vannkjemi gjøres på bakgrunn av vannanalyser. Korrosjonsrisiko og mikrobiologisk aktivitet, bør også overvåkes.
• vurdering av om vannet bør tappes, eventuelt erstattes, f.eks. ved høyt kalkinnhold.
• å unngå varmt/temperert kompressorvann. Bruke friskt vann fra ledningsnettet til etterfylling av pumpesumper.
• å unngå kalkavleiringer, da de kan skjule bakterier og gi re-infeksjon.
• å dosere biocider riktig, ut fra anleggets størrelse og halveringstid.
• å overvåke korrosjonsfare og bakterievekst i anlegget.
• å bruke analyser for kimtall (f.eks. dip-slide) for å sjekke om biocider virker, særlig ved automatisk dosering. I tabell 1 er det gitt en oversikt over parametere som er aktuelle for å følge opp behandlingsprogrammet. Se Mikrobiologiske analyser.
• velge kontrolltiltak basert på risikovurdering for hvert enkelt anlegg.
• å bruke sjøvann (krever egne vurderinger).

Rutiner for rengjøring av kjøletårn

Kjøletårn bør regelmessig rengjøres:

• Før desinfeksjon for å fjerne kalk, rust, biofilm, salter, humus og andre avleiringer som kan gi grobunn for eller skjule bakterievekst.
• Nær driftsstart, og aldri tidligere enn én måned før. Ved kort driftssesong kan det holde med rengjøring før oppstart, midtveis i sesongen og ved sesongslutt.
• I tillegg til den regelmessige behandlingen bør rengjøring skje:
  • Umiddelbart før anlegget settes i drift for første gang, og etter at anlegget har vært ute av drift i en måned eller mer.
  • Ved driftsstans kortere enn én måned, kanskje allerede etter én ukes stans. Behovet må vurderes på grunnlag av den mikrobiologiske overvåkingen. Regelmessige kimtallsanalyser kan benyttes som indikator på den mikrobiologiske aktiviteten.
• Ved spesielle behov, når
  • det er tydelig slamoppbygging eller slimdannelse i anlegget
  • det er mekaniske endringer/reparasjoner som kan påvirke vannkvalitet
  • det er tvil om anlegget er rent
  • mikrobiologiske analyser viser økt aktivitet
  • det er mistanke om legionellautbrudd, men etter prøvetaking

Slam i kjøletårnet kan skyldes støv, mineraler og mikroorganismer i vannet. Dette reduserer kjemikaliebruk, rengjøringsbehov og forbedrer kjøleeffekten. For å redusere slamdannelse bør man:

• bruke kontinuerlig partikkelfjerning, som sandfiltre, sentrifuger eller posefiltre
• fjerne slam fra bunnen med spesialutstyr
• benytte kontinuerlig partikkelfjerning i kjøletårn hvor kjølevannet tilføres mye slam – det vil kunne redusere kjemikalieforbruket, omfang av manuell rengjøring og gi bedre kjøleeffekt

Hva skal rengjøres og hvordan

Rengjøringspersonell bør bruke briller og åndedrettsvern, ha relevant opplæring og bruke godt vedlikeholdt utstyr. Alle deler som er i kontakt med vann bør rengjøres. Dette gjelder:

• Fyllmateriale bør tas ut og rengjøres minst én gang i året, helst hver 6. måned. Om det ikke kan tas ut, kan egnede kjemikalier brukes.
• Dråpefangere skal være hele, rene og riktig montert. Fjern organisk stoff, korrosjon og avleiringer.
• Alle tilgjengelige flater bør spyles, men unngå rengjøringsmetoder med mye vannsprut, som høytrykksspyling. Høytrykksspyling kan brukes ved fjerning av belegg, men unngå eksponering av personer for aerosoler. Bruk lukkede vinduer og avstengte luftinntak. Renholdspersonell bør bruke briller og åndedrettsvern. De bør ha trening i bruken av utstyret, og utstyret bør være godt vedlikeholdt, se avsnittet Personbeskyttelse lenger ned.

Avleiringer og andre avfallsstoffer i tårnet og distribusjonssystemet, som ikke lar seg fjerne ved vanlig rengjøring, kan løses opp ved bruk av kjemiske stoffer. Dersom dette ikke er mulig, bør det rutinemessige tilsynet og vannkvalitetskontrollene gjøres spesielt grundig. Etter rengjøring bør anlegget skylles godt, til vannet som går til sluk er klart. Hvis sterke kjemikalier er brukt, bør gjennomspylingen stoppes når pH-verdien i vannet tilsvarer nettvannet.

Rutiner for desinfeksjon av kjøletårn

Desinfeksjon av kjøletårn gjøres ved bruk av biocider. Formålt er å forhindre vekst av Legionella og andre mikroorganismer i vannsystemer, spesielt i kjøletårn. De bør alltid inngå i et vannbehandlingsprogram sammen med manuell og kjemisk rengjøring. Bruk av biocider er mer utførlig beskrevet i kapittelet Vannbehandlingsmetoder. Mange faktorer vil være med på å bestemme valget av hvilke kjemikalier som skal brukes i behandlingsprogrammet. Et vellykket behandlingsprogram er blant annet avhengig av:

• at de ulike kjemiske komponentene lar seg kombinere
• at de anbefalte prosedyrene for anvendelse, oppfølging og kontroll til enhver tid etterleves

Biocidene deles inn i to grupper:

1. Oksiderende biocider, for eksempel klor, klordioksid

• Brukes kontinuerlig eller som sjokkbehandling.
• Klordioksid foretrekkes ved kontinuerlig behandling pga. god effekt på biofilm og lav korrosjonsfare, jamført med for eksempel fritt klor.
• Vanlig dose: 1–2 mg/m³ ved kontinuerlig bruk.
• Dose ved sjokkbehandling (høye bakterienivåer): 500–1000 ml/m³, opprettholdt i minst 4 timer pr. Døgn.
• For mindre systemer doseres kjemikalier etter anleggets volum. Som eksempel ved vanlig forebygging brukes 300–350 ml biocid per m³ vann, 2–4 ganger i uken (bromapol og QAC).
• Fordeler: Billige, enkle å teste og håndtere.
• Ulempe: Virkningen forsvinner raskt når doseringen stoppes.

2. Ikke-oksiderende biocider

• Er mer stabile og har mer langvarig virkning enn oksiderende biocider, men brytes også gradvis ned.
• Brukes oftest som sjokkbehandling, men kan også være aktuelt på kontinuerlig basis.
• Det er vanskeligere å overvåke konsentrasjoner. For lavt nivå kan gi ny bakterievekst.
• De fleste ikke-oksiderende biocidene inneholder overflateaktive stoffer som fremmer virkestoffenes yteevne (i motsetning til oksiderende biocider).
• I et program med bruk av ikke-oksiderende biocider bør det inngå minst to biocider som brukes vekselvis.
• Behandlingsmåte og doseringsmengde vil være avhengig av vannvolumet, biocidets halveringstid og nødvendig eksponeringstid. I anlegg med små vannvolumer og høy fordampning, er det viktig at ovennevnte parametere bestemmes nøyaktig. I anlegg der konsentrasjonen skal opprettholdes over lang tid, vil halveringstiden for biocidet være mest avgjørende.
• Ved bruk av ikke-oksiderende biocider bør det foreligge forsiktighetsregler for håndtering av kjemikalier. Det kan også være restriksjoner i forbindelse med utslipp av behandlet vann.

For å oppnå god desinfeksjon ved bruk av biocider bør

• anlegget rengjøres først for å fjerne belegg som kan skjule bakterier (kalk, rust, biofilm osv.). Se avsnittet om rengjøring. Surfaktanter (såpelignende stoffer) brukes ofte for å bryte opp biofilm og gjøre biocider mer effektive.
• biocider rutinemessig tilsettes i systemet, gjerne ved sirkulasjonspumpens innsug for god fordeling
• kjemikalieleverandøren kunne dokumentere god effekt mot Legionella
• biocider rutinemessig tilsettes i kjøletårnbassenget, enten ved innsuget til sirkulasjonspumpen eller på annen måte som sikrer at virkestoffene sirkulerer gjennom hele kjøleanlegget

Tabellen nedenfor viser fremgangsmåter for desinfeksjon.

Den mikrobiologiske overvåkingen bør gjennomføres månedlig for både av kimtall (36 ºC) og legionellabakterier det første året med nye rutiner. Dette for å vurdere effekten av tiltakene. Dersom man finner Legionella spp. I anlegget, anbefales å analysere for Legionella pneumophila serogruppe 1 i tillegg. Om denne påvises er tiltak mer presserende. Etter det første året, kan prøvetakingen for Legionella spp. reduseres til 3-4 ganger i året, i tillegg til mer hyppige kimtallsanalyser. Les mer om dette i Mikrobiologiske analyser.

Prøvetaking i anlegget bør gjøres slik:

• Ta vannprøve fra toppen av kjøletårnet, eller fra bassenget i bunnen hvis tårnet ikke er i drift.
• Fyll prøveflaske med slamholdig vann fra bunnen etter omrøring.
• Ta prøve av belegg på innsiden av kjøletårnet.
• Ved utbrudd eller mistanke, ta prøver før rengjøring og desinfeksjon.
• Ta prøver både fra vann og fuktige overflater som kan danne vanndråper i luft.

Ved utbrudd/sykdom (Legionellose) skal det tas mikrobiologiske analyser, se kapittel Mikrobiologiske analyser.