5. Vannbehandlingsmetoder

Nedenfor er hver metode beskrevet, med anbefalinger for praktisk gjennomføring, og kjente fordeler og ulemper med den aktuelle metoden.

Varmebehandling av vannanlegg

Varmebehandling (sjokkoppvarming) innebærer å gjennomspyle anlegget med vann på minst 70 °C i minimum fem minutter. Temperaturen må opprettholdes i hele anlegget, også ved tappesteder.

Ved akutte situasjoner, som ved påvist legionellasmitte, bør berørte tappesteder gjennomspyles med 80 °C vann i 30 minutter. I større bygg kan behandlingen ta flere dager, da hvert tappested (eller bruksenhet) må gjennomspyles i tur og orden.

Erfaring viser at sjokkoppvarming ofte ikke er nok dersom legionellabakteriene har fått etablere seg. Årsaker kan være

• mangelfull rengjøring (slam og belegg beskytter bakteriene)
• ikke tilstrekkelig temperatur i hele anlegget (f.eks. blindledninger)

Det finnes automatiske løsninger for varmebehandling, og det bør dokumenteres at temperaturen har vært høy nok. Utstyr bør ha temperaturlogg, og dette bør kreves av leverandør.

Vekstbetingelsene for legionellabakterier er nærmere beskrevet i kapittelet Bakgrunn, metode og prosess.

Bruk av biocider i vannbehandling

Valg og dosering av biocider må tilpasses hvert enkelt anlegg og følge gjeldende forskrifter (biocidforskriften og drikkevannsforskriften). Kun godkjente produkter kan brukes, og miljøskadelige eller resistente biocider bør unngås. Det skal foreligge dokumentasjon på helserisiko, trygg håndtering og forsvarlig bruk. Effektiv legionellakontroll krever riktige kjemikalier og riktig oppfølging og kontroll.

Man skiller på to typer biocider:

Oksiderende biocider: Brukes til kontinuerlig eller periodisk behandling, samt til akutt desinfeksjon.

Ikke-oksiderende biocider: Her brukes minst to ulike midler vekselvis for å hindre resistens. Effektiviteten påvirkes av pH og konsentrasjon, da lavt nivå kan føre til ny bakterievekst.

Viktige hensyn ved valg av biocidprogram er

• oppholdstid og nedbrytning av biocidet, mengde begroing
• vannets pH
• skjulte bakterieområder i anlegget
• kjemikaliehåndtering
• lover og restriksjoner (f.eks. drikkevann og utslipp)

Mer spesifikke anbefalinger knyttet til bruk av biocider i bestemte innretninger, er omtalt i de respektive kapitler. Dette gjelder f.eks. kjøletårn.

Oksiderende biocider

Fritt klor

Sjokk-klorering har som formål å drepe mikroorganismer ved høy klorkonsentrasjon over kort tid. Ved sjokk-klorering anbefales at:

• det doseres 20 mg/l fritt klor i 2 timer, eller 50 mg/l i 1 time (forutsetter at flatene er rengjort på forhånd). Under behandling bør vannet sirkuleres slik at fersk klor når alle flater.
• maks vanntemperatur er 60 °C (klor blir mer korrosivt ved høyere temperaturer). Vurder alltid materialenes tåleevne mot klor og temperatur.
• anlegget før behandling rengjøres grundig og at belegg/biofilm fjernes der det er mulig.
• det etter behandling måles en restkonsentrasjon på minst 15 mg/l ved opprinnelig 20 mg/l, og minst 40 mg/l ved opprinnelig 50 mg/l.
• klornivået justeres med et egnet reduksjonsmiddel (for eksempel natriumtiosulfat eller askorbinsyre) til en konsentrasjon på 0,5-1 mg/l før utslipp dersom avløpet skal slippes ut i en sårbar resipient. Vær oppmerksom på at klor blir til korrosivt klorid, som kan være vanskelig å fjerne helt fra systemet.

Vedvarende klorbehandling kan oppnås ved:

• kontinuerlig tilsetning av klor. Den nødvendig tilsatte mengde klor kan variere ut fra vannkvalitet, gjennomstrømning og hvor mye biofilm som finnes i anlegget.
• at den tilgjengelige konsentrasjonen av desinfeksjonsmidlet ligger mellom 1 og 2 mg/l. Dersom det forekommer områder med stillestående vann i blindledninger, eller ledninger som sjelden er i bruk, eller andre sirkulasjonsproblemer i fordelingsnettet, vil klor ikke inaktivere de mulige legionellabakteriene i disse områdene.

Klor vil ikke virke i områder med stillestående vann, i blindledninger, ledninger som sjelden er i bruk, eller ved andre sirkulasjonsproblemer i fordelingsnettet.

Klordioksid

Klordioksid bekjemper bakterier effektivt i både kaldt og varmt vann. Stoffet er en kraftig oksidant som må lages på stedet, siden det brytes raskt ned. Det produseres vanligvis ved å tilsette syre eller klor til klorittløsning, som gir rester av klorgass, kloritt og klorat i blandingen. Klordioksid finnes også som tabletter eller ferdigblandet løsning (klorittprodukter). Anbefalt mengde i interne rørsystemer er 0,1–0,4 mg/l, og det kan ta 6–24 måneder før full effekt oppnås i et infisert system. Klordioksid kan også brukes til sjokkbehandling for å fjerne biofilm eller redusere legionellabakterier. Mattilsynet tillater maks 0,7 mg/l av kloritt og klorat i drikkevann.

Monokloramin

Monokloramin dannes ved at klor og ammonium blandes i vannet i et gitt forhold. Monokloramin benyttes bare som vedvarende behandling, og er mest aktuelt i interne ledningsnett. Monokloramin virker langsommere enn klor, men effekten holder seg over lengre tid. Metoden hindrer dannelse av biofilm, og trenger inn i eksisterende biofilm der eventuelle legionellabakterier ligger beskyttet.

Anodisk oksidasjon

Anodisk oksidasjon desinfiserer vann ved hjelp av elektrolyse, der substanser i vann blir omdannet til kraftige oksiderende stoffer, som oksygen- og hydroksylradikaler, samt aktive klorforbindelser. Disse stoffene virker sterkt desinfiserende, men effekten er lokal og kortvarig (ingen langvarig rest-effekt). Effekten av klorforbindelsene som dannes nedstrøms installasjoner, er noe tilsvarende effekten ved bruk av f.eks. natriumhypokloritt. Mengden fritt klor avhenger av saltinnholdet i vannet. Ved lavt saltinnhold (typisk for norske overflatevann) må man ofte tilsette vanlig bordsalt (natriumklorid) for å få ønsket effekt.

Ozon

Ozon (O₃) er en gass som fremstilles der den skal brukes. Den produseres i en ozongenerator ved at luft føres gjennom et elektronisk utladningsfelt. Gassen tilsettes vannet og fungerer som et sterkt oksidasjonsmiddel, og ødelegger bakterier og virus. Ozon kan også lages ved hjelp av UV-lys. Når UV-lys med kort bølgelengde (ca. 180 nm) treffer oksygen (O₂) i luft, spaltes molekylene til enkeltatomer. Disse atomene reagerer med O₂ og danner ozon (O₃). Etter bruk brytes ozonet ned til vanlig oksygen, og etterlater ingen skadelige rester.

Hydrogenperoksid

Behandlingen utføres med en konsentrert løsning av hydrogenperoksid som er tilsatt sølv for å gjøre den mer stabil. Det er hovedsakelig hydrogenperoksidets evne til å drepe bakterier som utnyttes, men kombinasjonen med sølv gir også en viss ekstra effekt.

Kobber-/sølvionetilsetning

Kobber- og sølvioner brukes hovedsakelig i interne drikkevannsnett for å hemme bakterievekst. Vanlig dosering er 200–400 µg/l for kobber og 20–40 µg/l for sølv, selv om effekt er dokumentert ved sølvkonsentrasjoner helt ned til 10 µg/l. Mattilsynet har tidligere godtatt inntil 1000 µg/l kobber og 100 µg/l sølv, men nyere godkjenninger har redusert dette til 400 µg/l kobber og 40 µg/l sølv. Disse nivåene anses trygge for helsen, men utslipp til avløpsvann bør begrenses av miljøhensyn – spesielt når slam fra renseanlegg brukes i landbruket. Langvarig bruk antas å kunne gi bakterier resistens, spesielt ved lave doser, men dette er ennå ikke bevist i drikkevannssystemer.

Ultrafiolett bestråling (UV-bestråling)

Ultrafiolett (UV) lys brukes ofte for å desinfisere drikkevann. UV-lys med bølgelengde rundt 254 nm dreper bakterier ved å skade DNA-et deres, slik at de ikke kan formere seg. UV-lampen bør plasseres så nærme vannkraner eller dusjhoder som mulig. Det bør også være rutiner for å rengjøre vannrørene fra UV-lampen til tappestedet, for å hindre vekst av legionellabakterier. Kvartsglasset rundt UV-lampen må også rengjøres jevnlig for at systemet skal virke godt.

Ultrafiltrering

Ultrafiltrering fjerner bakterier fra vann ved å presse det gjennom tynne membraner – helt uten bruk av kjemikalier. Metoden brukes mest i interne vannsystemer og krever ingen spesiell godkjenning.

Det finnes to typer filtrering:

• Sentral filtrering: skjer før vannet når kranene. Fjerner både bakterier og næringsstoffer med svært små porer (<0,03 µm).
• Filtrering ved tappepunktet (f.eks. dusjhoder): har litt større porer (<0,2 µm) og fjerner kun bakterier.

Sentral filtrering gir varierende resultater, mens filtrering ved tappepunktet ofte fungerer bedre. Uansett løsning er det viktig med jevnlig vedlikehold, filterskift og sørge for at tilbakespyling fungerer som den skal.

Ultralyd

Ved ultralydbehandling benyttes høyfrekvent lyd, over 16 kHz, for å løsne fastsittende biofilm fra rør og flater. Metoden er blant annet brukt i kjøletårn. Hensikten med metoden er å rengjøre, med etterfølgende desinfeksjon. Erfaringer med metodens egnethet til å forebygge legionellavekst foreløpig begrenset.

Behandlingsmetodenes fordeler og ulemper

Ikke-oksiderende biocider

To midler benyttes for å hindre resistens. Lav konsentrasjon kan føre til bakterievekst, mens pH vil påvirke effektiviteten.