Det bør lages en prøvetakingsplan som del av internkontrollen, som beskriver hva resultatene skal brukes til, hva som skal analyseres, analysemetode og praktisk gjennomføring av prøvetakingen

Forskrift om miljørettet helsevern § 12 (lovdata.no) stiller krav om internkontroll i virksomheter, for å hindre spredning av legionella via aerosol.

Analyser ved driftsoppfølging

I driftsoppfølgingen vil både legionella- og kimtallsanalyser være aktuelle, avhengig av hva som skal verifiseres (se mer om kimtallsanalyser nedenfor). Ved periodisk vannbehandling vil det ved rutinemessig oppfølging være fornuftig å ta legionellaprøvene rett før neste behandling skal gjennomføres. Positive prøveresultater indikerer da enten at behandlingsfrekvensen er for lav, eller at selve behandlingen ikke har vært effektiv.

Hva skal det analyseres for, og hvilke analysemetoder skal benyttes

Analyser av Legionella i vann og slamprøver kan utføres med to prinsipielt ulike metoder, enten ved konvensjonell dyrkning eller ved bruk av polymerase kjedereaksjon (PCR). Da disse analysemetodene er basert på helt ulike prinsipper, er det vanskelig å sammenlikne resultatene direkte. Uansett metode skal nedre bestemmelsesgrense angis ved presentasjon av analyseresultater. Det er viktig å være klar over at resultatet av legionellaprøver kan påvirkes av om biofilm løsner og bakterier frigjøres til vannet. En negativ prøve garanterer ikke fravær av legionella, og en positiv prøve betyr ikke nødvendigvis at systemet er ute av kontroll, siden lave nivåer finnes i de fleste vannkilder. Derfor er det vanskelig å vurdere forurensningsgraden basert på enkeltanalyser.

Dyrkning

Dyrkning er den mest brukte metoden for å påvise legionellabakterier, både i Norge og internasjonalt. Prøvene analyseres etter standarden ISO 11731:2017 (iso.org). For rene vannprøver (som fra dusj- og sanitæranlegg) og prøver med mye bakterier (som sediment, biofilm eller skittent vann), brukes samme metode, men tilpasses etter prøvetype - f.eks. ved fortynning eller sentrifugering. Prøvene bør leveres til laboratoriet innen 24 timer, og senest innen 48 timer. For å finne ut hvilken type legionella det er, må det gjøres flere tester. Resultatet oppgis som kolonidannende enheter per liter (CFU/L).

PCR (Polymerase kjedereaksjon)

PCR er en metode for å finne DNA eller RNA fra bakterier i vann. Den brukes mer og mer, og resultatene vises som genomiske enheter per liter (GU/l), i tråd med standarden ISO/TS 12869 (iso.org). Metoden finner både levende og døde bakterier. Hvis man finner Legionella med PCR, betyr det at bakterien finnes i vannet, og at forholdene kan være gode for vekst. Med real-time PCR kan man også se hvor mye bakterie-DNA som er der. Det er vanlig å finne litt Legionella i vannprøver, så man bør også teste vannet som kommer inn i anlegget for å vurdere nivåene.

«Forenklet legionellaanalyse»

Ønsker man hyppigere testing for legionella enn det ISO 11731 krever, finnes enklere metoder som ikke krever avansert laboratorium. Disse testene er mindre nøyaktige og påviser kun L. pneumophila serogruppe 1. Resultatene kan ikke sammenlignes direkte med ISO 11731-analyser.

Kimtallsanalyser

Kimtallsprøver brukes for å vurdere biofilm i anlegget – ikke for å påvise legionella. Biofilm kan inneholde amøber og protozoer som igjen kan ha legionellabakterier i seg. Ved å ta prøver jevnlig fra ulike steder i anlegget, får man en oversikt over hva som er normalt nivå. Plutselige høye verdier kan tyde på behov for rengjøring, desinfisering, eller tekniske tiltak - spesielt i områder med dårlig sirkulasjon. Kimtallsanalyser skal utføres ved dyrkning ved 36 °C etter standarden NS-EN ISO 6222.

«Forenklet kimtallsanalyse» (Dip-slide)

Dip-slide-metoden er en enkel og praktisk metode for å utføre kimtallsanalyser, altså å måle bakterieinnholdet (antall kolonidannende enheter, CFU) i en væske eller på en overflate – ofte brukt i forbindelse med hygiene- og vannkvalitetskontroller.

Fordeler og svakheter med de ulike analysemetodene

Oversikt over de ulike metodene med deres fordeler og svakheter
Metode	Fordeler	Svakheter
Dyrkning	Påviser levende bakterier. Identifiserer spesifikke serogrupper. Kan knytte en pasientprøve til smittekilde. Bedre referansegrunnlag mht. tolkning av analyseresultat ift. PCR. Brukes internasjonalt ifm. grenseverdier.	Tar lang tid (5–12 dager). Kan gi lavere anslag pga. filtreringstap, hemning fra andre bakterier, ugunstige vekstforhold, intracellulære bakterier, aggregater (klumpdannelse) telles som én, og arter som ikke vokser på brukt medium.
PCR-teknikk	Påviser levende og ikke-dyrkbare bakterier. Mer følsom (kan oppdage lave konsentrasjoner). Raskere svar (8–24 t).	Påviser også døde bakterier. Kan ikke gi fullstendig informasjon om serogruppe. Inhibitorer kan påvirke resultat. Manglende tolkningserfaring. Ingen ISO-standard. Tap ved filtrering og manglende lysering av intracellulære bakterier.
«Forenklet legionellaanalyse»	Forenklet supplerende metode for tettere oppfølging, og uten behov for laboratorium.	Ikke like nøyaktig som ISO-metoden. Gir kun positivt resultat for L. pneumophila serogruppe 1. Dataene er ikke sammenliknbare med data fra analyser basert på ISO 11731-standarden.
Kimtallsanalyse	Billig, rask og enkel. Høye kimtall indikerer bakteriell aktivitet og risiko for legioneller. Følge biofilmutvikling og effektivitet av rengjøring.	Ingen direkte sammenheng mellom kimtall og legioneller.
Forenklet kimtallsanalyse (Dip-slide)	Kan utføres av driftspersonell. Krever minimalt utstyr. Brukes mellom rutinemessige analyser. Egnet som driftsparameter for «urene» systemer	Data kan ikke sammenlignes med standard kimtallsprøver.

Valg av prøvepunkter, pre-flush og post-flush

Det finnes tre standarder som gir retningslinjer for prøvetaking for mikrobiologisk analyse, hhv. for vannundersøkelse generelt (NS-EN ISO 19458:2006), og for Legionella (ISO 11731:2017, ISO/TS 12869:2012). For å vurdere endringer over tid, er det viktig at prøvene blir tatt på samme sted og måte ved hvert prøveuttak.

Prøvetaking for legionella bør gjøres der risikoen for vekst er størst, basert på en teknisk gjennomgang. Eksempler er områder med liten vanngjennomstrømning, sjelden brukte tappepunkter, blindledninger og områder der vanntemperaturen ligger mellom 20 og 55 °C.

Vannprøver bør tas nedstrøms disse punktene, og gjerne også svaberprøver av biofilm (slimlag, for eksempel i dusjhoder) med egnet utstyr. Tanker som inngår i varmegjenvinning og vann/slam fra bunnen av varmtvannsberedere bør også vurderes undersøkt.

Aktuelle prøvepunkter er

ytterste tappested i hver etasje
dusjer med termostatbatterier
returvann i sirkulasjonsledninger
alle sløyfer i anlegget (minst én prøve per sløyfe)

Ved tapping av temperert vann (blandet varmt og kaldt), kan eventuell vekst i kaldtvannet også oppdages. Funn av legionella her bør følges opp med egne prøver av både varmt- og kaldtvann. Prøvene bør leveres laboratoriet innen 24 timer, og senest innen 48 timer.

Preflush vannprøver bør tas fra stillestående vann før gjennomspyling (henstandsvann). Mye belegg f.eks. i dusjhodet kan gi kraftig utslag på kimtallet. For prøvepunkter som benyttes sjelden, vil preflush-prøver primært si noe om hvorvidt det aktuelle prøvepunktet er infisert. For prøvepunkter som benyttes regelmessig, vil preflush-prøvene fange opp både lokal og systematisk vekst.
Postflush vannprøver bør tas etter gjennomspyling. I postflush-prøver vil man få informasjon om bakterienivåene i sentrale deler av vannsystemet, særlig dersom denne prøven sammenliknes med andre prøver tatt samtidig fra andre punkter. Postflush-prøver er viktige i forbindelse med kartlegging for å finne ut hvor kraftig hele systemet er kontaminert med Legionella.

Ved funn, kartlegging eller mistanke om legionella i et system

Selv om det påvises legionellatyper som ikke regnes som smittefarlige, kan man ikke utelukke at farlige varianter også finnes. Hvis man finner Legionella spp., bør det analyseres for Legionella pneumophila serogruppe 1, siden denne er oftest knyttet til sykdomstilfeller. Vannprøvene bør ikke påvise legionella, på bakgrunn av en aktiv bekjempningsstrategi mot legionellavekst.

Ved påvisning bør tiltak iverksettes raskt. Ved risikovurdering anbefales det å analysere for legionella i tillegg til kimtall. Det er fordi det ikke finnes en klar sammenheng mellom kimtall og forekomst av legionella. Kimtall sier noe om generell bakterievekst i rørsystemet, og denne informasjonen kan være nyttig for å planlegge og evaluere forebyggende tiltak.

Prøvetaking i forbindelse med sykdomstilfeller/utbrudd

Forskrift om miljørettet helsevern § 11 e første ledd stiller krav om at det ved mistanke om forekomst av legionellose skal tas mikrobiologiske prøver av alle innretninger som direkte eller indirekte kan ha forårsaket smitten. Slike prøver skal tas forut for rengjøring og desinfeksjon. Det bør tas prøver både fra vannfasen og fra fuktige overflater hvor det kan løsrives vanndråper til luften

Prøvetakingens omfang og tidspunkt

Prøveomfanget bør fastsettes på grunnlag av anleggets kompleksitet og risikokategori, hvilken risikokategori anlegget tilhører, hvor mange prøvepunkter som er med, og analyseresultater fra de første prøveomgangene.

Antall prøvepunkter i et bygg avhenger av størrelsen og hvordan rørsystemet er utformet. Prøver bør tas når forholdene ligger til rette for legionellavekst, for eksempel ved temperaturer mellom 20 og 55 °C. Typiske prøvesteder er lite brukte tappepunkter, blindledninger og områder med dårlig vanngjennomstrømning.

Utførelsen av prøvetakingen bør gjøres slik at forurensning (fra utstyr og hender) unngås. Prøvetaking og prøver bør håndteres i henhold til instruks fra laboratoriet.

Prøvetakingsfrekvens

Hvor mange prøver som bør tas fra hvert prøvepunkt avhenger av ledningsnettets kompleksitet, hvilken risikokategori anlegget tilhører, hvor mange prøvepunkter som er med, og analyseresultater fra de første prøveomgangene.

Som beslutningsgrunnlag i en risikovurdering bør prøvefrekvensen aldri være lavere enn hvert kvartal. Prøveperioden bør vare ett år, men resultatene bør vurderes fortløpende for å fastslå behovet for å gjennomføre forebyggende tiltak.

Det anbefales at det tas kvartalsvise eller hyppigere prøveomganger i begynnelsen. Ved gjentagende negative prøver, kan frekvensen reduseres. Anlegg i risikokategori 3 trenger vanligvis bare en grundig teknisk gjennomgang. For risikokategori 1 bør prøver tas månedlig, men aldri sjeldnere enn kvartalsvis.

Ved regelmessige analyser, for eksempel månedlige, vil frekvensen av positive prøver være en viktig parameter. Unormalt høye funn kan tyde på at legionellabakterier har etablert seg selv om de forekommer i et fåtall av prøvene. Slike funn bør følges opp med flere analyser.

Siste faglige endring: 07. januar 2026 Se tidligere versjoner