9.5. Tiltak for å motvirke sosial isolering i sykehjem og hjemmetjenester
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
Kommunen må sørge for individuell oppfølging av tjenestemottakere som opplever sosial isolasjon på grunn covid-19-pandemien. Dette må skje i samarbeid med den enkelte tjenestemottaker og i tråd med de gjeldende smitteverntiltak.
Ledere av virksomheter som gir helse- og omsorgstjenester bør sørge for at det utarbeides rutiner for å kartlegge og følge opp personer som har behov for oppfølging som følge av sosial isolasjon.
Tiltak som bidrar til å redusere de negative konsekvensene av sosial isolasjon må være i tråd med nasjonale og lokale smittevernstiltak. Se råd ved helse- og omsorgstjenester i privat bolig og private hjem i samlokaliserte omsorgsboliger mv (fhi.no). Se også råd til sykehjem under covid-19-pandemien (fhi.no). Det gjøres oppmerksom på at rådene er under revidering (per 14. juni 2021).
Anbefalingen bør ses i sammenheng med anbefalingen om at «Kommunen må ha en plan for hjemmeboende tjenestemottakere og deres pårørende i ulike faser av covid-19-epidemien». Det vil være hensiktsmessig at tiltak for å redusere konsekvensene av sosial isolasjon beskrives i tjenestemottakerens plan.
Rutiner bør omfatte hvordan sosial isolasjon skal kartlegges, hvordan brukermedvirkning skal ivaretas og hvilke tiltak som skal settes i verk. Tjenestemottakere kan ha vansker med å si ifra om at de opplever negative konsekvenser av sosial isolasjon og det bør derfor etterspørres av helse- og omsorgspersonell.
Metoder for kartlegging kan baseres på samtaler med tjenestemottaker og eventuelt pårørende, eller med bruk av standardiserte kartleggingsverktøy.
Frivillige organisasjoner kan være en viktig ressurs i arbeidet med å redusere de negative konsekvensene av sosial isolasjon, og det finnes flere løsninger som kobler frivillige og behov: VilMer, Nyby m.fl. Disse vil ha behov for særskilt veiledning i gjeldende smittevernråd for å levere trygge tjenester.
Eksempler på noen aktuelle tiltak:
- Sosial kontakt som tjeneste
- God informasjon
- Hjelp med å strukturere dagen
- Spise sammen
- Informasjon om mulighet for trening og aktivitet
- Fysioterapi og trening
- Sykle/gå turer i nærområdet både individuelt eller i smågrupper.
- Arrangereaktiviteter, f.eks. bowling, bingo, quiz, sang, lesing etc.
- Kjøretur med bil der hvor det er mulig
- For beboere i omsorgsboliger kan en i samråd med pårørende finne et egnet besøkspunkt utendørs
- Bruk av VR-briller, som kan gi brukere en virtuell opplevelse av et annet sted
Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse har også gode tiltak for aktivisering (aldringoghelse.no) på sine koronanettsider. Nasjonal kompetansemiljø om utviklingshemming har råd om aktiviteter på sine koronanettsider (naku.no).
Gjennom revidert nasjonalbudsjett for 2021, har regjeringen foreslått tre tiltakspakker for sårbare grupper. Se nærmere informasjon på regjeringen.no.
Se også råd og informasjon til risikogrupper og deres pårørende (fhi.no).
På Helsenorge er det prosjekter som er i prosess om digitale møteplasser, som er relevante for kommunene. Verktøykatalogen på Helsenorge.no er et nytt nasjonalt "bibliotek", hvor man kan finne trygge og faglig solide selvhjelpverktøy innenfor alle helseområder. Verktøy kan være et nettkurs, app eller video som hjelper deg å mestre din helse- og livssituasjon. De kan være et supplement til pågående behandling.
Med sosial isolasjon menes i denne sammenhengen manglende meningsfull kontakt som følge av covid-19-pandemien. Isolasjon som følge av påvist eller mistenkt smitte med SARS-Cov-2-viruset kan være en årsak til sosial isolasjon, dog i en kortere periode. Sosial isolasjon som følge av reduserte tilbud, kontakt mellom mennesker og frykt for smitte, kan derimot være langvarig.
Konsekvensene av sosial isolasjon kan variere fra person til person og kan ramme personer i alle aldersgrupper. Det er viktig at helse- og omsorgspersonell undersøker om det er tjenestemottakere som opplever negative konsekvenser av sosial isolasjon, og som har behov for bistand.
Langvarig isolasjon fra normal sosial kontakt kan forringe livskvaliteten i vesentlig grad. Ensomhet kan gi økt risiko for fysiske og psykiske plager og sykdommer, inaktivitet og redusert ernæringsinntak. Sosial isolasjon kan føre til at utvikling av sykdommer ikke oppdages og at behandling forsinkes. Sosial isolasjon kan også føre til økt risiko for vold og overgrep. Hos personer med demens eller andre sykdommer, kan tilstanden progrediere raskere og funksjonsevnen forverres raskere enn normalt. Personer med demens, andre nevrologiske sykdommer, utviklingshemming, autisme, rus- eller psykisk lidelse, tar ofte ikke selv initiativ, men vil kunne ha et stort behov for tiltak. De må oppsøkes og inviteres med på aktiviteter som er tilpasset den enkelte. Det er derfor behov for en vurdering av hvordan livskvaliteten til disse tjenestemottakerne kan ivaretas, herunder sikre mulighet for aktivisering og sosial kontakt, både generelt og med pårørende spesielt, på kort og på lengre sikt ved lokale smitteutbrudd. Det er viktig å finne gode løsninger som sikrer at smittevernet blir ivaretatt.
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
Når covid-19-pandemien medfører begrensninger på fysisk kontakt mellom tjenestemottakere, pårørende og andre nærpersoner, bør virksomheten aktivt legge til rette for kontakt for eksempel gjennom sosiale medier eller video.
Virksomheten må sikre nødvendig medvirkning i valg av slike løsninger.
Med økende antall mottakere av helse- og omsorgstjenester som er beskyttet mot smitte, bør kommunene prioritere å bistå personer som fremdeles er sosialt isolert med å holde kontakt via sosiale medier eller video.
Nasjonalt velferdsteknologiprogram har utarbeidet en kvikk-guide for å ta i bruk videokommunikasjon i helse- og omsorgstjenesten (ks.no). Kvikk-guiden hjelper med å strukturere arbeidet og gir steg for steg-veiledning fra behovsfasen til videokommunikasjon er satt i drift som en naturlig del av tjenesten.
Før kommunen innfører videoløsninger, er det en del sentrale behov som må avdekkes og veivalg som må tas. Det er derfor viktig at ledelsen og ansatte er involvert fra start, og at det er satt av nok ressurser med riktig kompetanse.
Dersom regulært nettbrett ikke kan benyttes, har noen kommuner gått til anskaffelse av KOMP eller annet spesialtilpasset utstyr. For kommunene vil i disse løsningene medføre utgifter i form av kostnader knyttet til innkjøp av nettbrett og abonnementer på løsningene.
Det er i denne situasjonen viktig at pasientene enten ved egen hjelp eller med bistand av personalet, kan benytte private telefoner, nettbrett o.a. i kommunikasjon med pårørende og venner.
Uavhengig av hvilket utstyr som benyttes er det viktig med godt renhold dersom utstyret skifter hender, slik at disse ikke blir smittekilder. Primært bør alle ha sitt eget utstyr under covid-19-epidemien.
Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse har også gode tiltak for sosial kontakt (aldringoghelse.no) på sine koronanettsider. Nasjonal kompetansemiljø om utviklingshemming har også praktiske råd om aktiviteter på sine koronanettsider (naku.no).
Personer som opplever seg sosialt isolert på grunn av regulering av besøk ved lokale smitteutbrudd, kan ha stor nytte av videokommunikasjon eller bruk av andre medier for å opprettholde kontakten med familie, venner og andre, og på den måten forebygge ensomhet og psykiske plager.
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
Tjenesten bør tilby fast kontaktperson i tjenesten og en avtale med pårørende om kontakt og informasjonsutveksling.
Dialog er særlig viktig under lokale smitteutbrudd, hvor strenge smittevernrutiner, reduserte tilbud, besøksrestriksjoner eller annet skaper belastning og usikkerhet.
Sist faglig oppdatert: 16. juni 2021