Paragrafen stiller krav til saksbehandling og utforming av alle vedtak om tvungen observasjon og tvungent psykisk helsevern. De materielle vilkårene går fram av §§ 3-2 og 3-3.

Første ledd: Vedtak om å etablere tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern, eller vedtak om ikke å etablere tvungent psykisk helsevern, treffes av faglig ansvarlig (§ 1-4). Faglig ansvarlig må foreta en vurdering av om vilkårene i §§ 3-2 første ledd nr. 1-7 og 3-3 nr. 1-7 er oppfylt eller ikke. 

Faglig ansvarlig skal personlig undersøke pasienten. Dersom faglig ansvarlig er psykolog, må pasienten i tillegg undersøkes av en lege ved institusjonen (§§ 3-2 første ledd nr. 2 og 3-3 nr. 2). 

På tross av egen undersøkelse og foreliggende opplysninger kan grunnlaget for å vurdere vilkårene for tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern være utilstrekkelig. Da kan det være nødvendig å innhente ytterligere opplysninger. Se nærmere om adgangen til dette under kommentarene til sjette ledd nedenfor. 

Grunnlaget for vurderingen for øvrig vil være foreliggende opplysninger, som legeopplysninger som er fremlagt etter § 3-1, eventuelle uttalelser fra pasienten, nærmeste pårørende (§ 3-9) og begjærende instans (§ 3-6), samt eventuelle journalopplysninger. 

Andre ledd bestemmer at vedtaket skal treffes snarest og senest innen 24 timer etter pasientens ankomst til institusjonen. Fristen er absolutt og gjelder uavhengig av helligdager og lignende. Fristen avbrytes ikke av at pasienten overføres mellom avdelinger/ institusjoner i denne perioden. Det skal også treffes vedtak om ikke å etablere tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern. Vedtaket skal straks n dtegnes. 

Tredje ledd stiller nærmere krav til begrunnelsen av vedtaket. Begrunnelsesplikten er en tydeliggjøring av krav som allerede følger av forvaltningsloven § 25 og alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper. 

Begrunnelsen skal bidra til å dokumentere at lovens krav er oppfylt, styrke forståelsen for vedtaket og gi et grunnlag for å klage. 

I tredje ledd nr. 1 oppstilles krav om at faglig ansvarliges vurdering av vilkårene i §§ 3-2 første ledd nr. 1-7 og 3-3 nr. 1-7 skal gå frem av vedtaket. 

I tredje ledd nr. 2 kreves at det opplyses om pasienten er overført fra frivillig vern, jf. § 3-4. Det er som utgangspunkt ikke tillatt å overføre en pasient fra frivillig til tvungent vern. Det er gjort unntak fra dette dersom pasienten utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse. Vedtaket må begrunne hvorfor faglig ansvarlig finner at vilkårene for å benytte unntaket er oppfylt. 

Tredje ledd nr. 3 krever en redegjørelse for hvordan fordelene og ulempene ved tvangsinngrepet er vurdert, herunder forventet behandlingsmessig effekt og risiko for varig skade som følge av inngrepet. Denne redegjørelsen kan inngå i helhetsvurderingen som skal gjøres etter §§ 3-2 nr. 7 og 3-3 nr. 7, og som også skal nedfelles i vedtaket. 

Tredje ledd nr. 4 krever at det opplyses om pasientens holdning til og erfaring med bruk av tvang. Det må foretas en konkret vurdering av all informasjon om hvordan pasienten stiller seg til bruk av tvang. Det bør i en slik vurdering blant annet legges vekt på hvor klare de negative holdningene er, hvor faste de er over tid, hvor nært i tid de ligger og hvor dekkende de er for den aktuelle beslutningen. Denne vurderingen må gå frem av vedtaket. 

Tredje ledd nr. 5 krever at vedtaket redegjør for pasientens syn på frivillige tiltak. Her må det redegjøres for hvilke tiltak som er foreslått og pasientens syn på disse. 

Fjerde ledd pålegger faglig ansvarlige plikt til å vurdere om en pasient utgjør en nærliggende og alvorlig fare for andres liv eller helse. Vurderingen skal gjøres dersom pasienten opptrer truende eller utøver vold og dersom pasienten tidligere har opptrådt truende eller har utøvd vold. Se nærmere under kommentaren til femte ledd nedenfor. 

Farevurderingens innhold er nærmere omtalt i kommentarene til § 3-3 nr. 3 bokstav b. 

Femte ledd pålegger faglig ansvarlig - i situasjonene som beskrevet i fjerde ledd - å vurdere om det skal gjøres en voldsrisikoutredning og eventuelt utarbeides en risikohåndteringsplan. 

Helsedirektoratets faglige råd Voldsrisikoutredning ved alvorlig psykisk lidelse anbefaler at voldsrisikovurdering gjennomføres når atferdsmønstre, bekymringsfulle utsagn og/eller eventuell kjent volds- eller trusselhistorikk tilsier det. 

Truende opptreden kan omfatte tegn som kan være forvarsler på mulig voldsbruk, for eksempel irritasjon, truende adferd, sinne, impulsivitet, tanker om å begå voldshandlinger eller vrangforestillinger som kan føre til voldelig atferd. 

Sinne knyttet til selve tvangsinnleggelsen vil ofte ikke være tilstrekkelig til at farevilkåret er oppfylt eller at det gjennomføres en voldsrisikoutredning eller utarbeides en risikohåndteringsplan. 

Kurs og sertifisering i ulike voldsrisikoutredningsverktøy i regi av Nasjonalt kompetansesenter-nettverk i sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri (SIFER ) har både elementer av informasjonsinnhenting og utarbeidelse av risikohåndteringsplaner. Helsedirektoratets hovedanbefaling for voldsrisikohåndtering er å benytte verktøyet HCR-20, som har en bred tilnærming til risikohåndteringstiltak. Sertifisering av fagansvarlige vurderes som en av de viktigste kvalitetssikringene. I kurs vektlegges også at informasjon bør hentes inn fra minst fire kilder (pasienten, journal, pårørende og politi). 

De faglige rådene om Voldsrisikovurdering ved alvorlige psykiske lidelser har et eget kapittel om risikohåndtering. Mal for risikohåndteringsplan er også omtalt og konkretisert i rundskrivet Helsetjenestens og politiets ansvar for personer med psykisk lidelse – oppgaver og samarbeid. 

Sjette ledd pålegger faglig ansvarlig å vurdere om det er behov for å innhente opplysninger fra nærmeste pårørende, kommunal helse- og omsorgstjeneste og andre relevante instanser, for eksempel politiet, i forbindelse med vurderingen av farevilkåret i lovens §§ 3-2 og 3-3 og vilkåret om manglende beslutningskompetanse, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3. 

Det kan også være behov for å innhente ytterligere opplysninger for å vurdere øvrige vilkår for tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern på forsvarlig måte, jf. første ledd. 

Pasientens nærmeste pårørende skal alltid høres før det treffes vedtak etter psykisk helsevernloven kapittel 3, jf.  § 3-9. Nærmeste pårørende kan ha viktig informasjon om hvordan pasienten fungerer i hverdagen, for eksempel om pasientens tilstand uten legemiddelbehandling, pasientens syn på tvang og legemidler i friske perioder og om pasienten utgjør en fare. 

En annen kilde til informasjon er andre deler av psykiske helsevern og den kommunale helse- og omsorgstjenesten, herunder fastlege og psykisk helsetjeneste i kommunen. For eksempel vil epikriser fra tidligere behandling i psykisk helsevern ofte være av betydning for en god vurdering av om vilkårene for tvungent vern er oppfylt. Politiet, barnevernstjenesten/Bufetat, arbeids- og velferdsforvaltningen og andre offentlige instanser vil også kunne være viktige kilder til informasjon. Informasjonsinnhenting fra andre kilder enn pasienten selv er helt avgjørende for å sikre kvalitet i risikovurdering og -håndtering. 

Helsepersonells taushetsplikt hindrer i utgangspunktet den faglig ansvarlige i å opplyse andre om at pasienten er innlagt til tvungent vern. Dette vil imidlertid ofte være en forutsetning for at den faglig ansvarlige kan få utlevert relevante og nødvendige opplysninger om pasienten fra kildene nevnt ovenfor. 

Det finnes flere unntak fra taushetsplikten, som kan gi faglig ansvarlig adgang til å gi opplysninger om pasienten uavhengig av taushetsplikten: 

Et viktig utgangspunkt er at den faglig ansvarlige kan tilgjengeliggjøre informasjon om pasienten dersom pasienten samtykker til dette, jf. helsepersonelloven § 22 første ledd. 

Dersom pasienten ikke har beslutningskompetanse, kan nærmeste pårørende samtykke til at faglig ansvarlig tilgjengeliggjør informasjon, jf. helsepersonelloven § 22 andre ledd. 

Faglig ansvarlig må være oppmerksom på at spørsmålet om pasienten har beslutningskompetanse skal vurderes i forhold til hva den aktuelle beslutningen gjelder (her: tilgjengeliggjøring), og at en beslutning om tilgjengeliggjøring av opplysninger er noe annet enn en beslutning om helsehjelp; En pasient kan for eksempel forstå at faglig ansvarlig ønsker å opplyse politiet om at pasienten er innlagt til tvungent vern for å få opplysninger om pasientens straffehistorikk og dermed grunnlag for å vurdere fare. På samme tidspunkt kan pasienten være ute av stand til å forstå et tilbud om helsehjelp og hva konsekvensene av å avslå vs. å ta imot vil være. Det skal en del til for at en pasient med overveiende sannsynlighet ikke forstår hva tilgjengeliggjøring av taushetsbelagte opplysninger gjelder, og dermed er uten beslutningskompetanse til tilgjengeliggjøring. [Obs: Hpl § 22 som den fremstilles i dette avsnittet, trer først i kraft 1. juli 2026.] 

Når det gjelder nærmeste pårørende, så har disse rett til informasjon om at det vurderes å treffe vedtak om tvungen observasjon og tvungent vern, jf. § 3-9, og faglig ansvarlig vil derfor ikke urettmessige tilgjengeliggjøre taushetsbelagte opplysninger ved å kontakte nærmeste pårørende for å innhente opplysninger om pasienten. Det samme gjelder ved kontakt med offentlig myndighet som har begjært tvungen observasjon eller tvungent vern, jf. § 3-9. Dette vil for eksempel kunne være politiet. 

Videre er taushetsplikten heller ikke til hinder for at opplysninger som er relevante og nødvendig for å yte helsehjelp til pasienten, gjøres tilgjengelig for helsepersonell eller annet samarbeidende personell, jf. helsepersonelloven § 25 første ledd. Denne adgangen til tilgjengeliggjøring gjelder både innad i en virksomhet og på tvers av virksomheter og tjenestenivåer. Unntaket gir for eksempel faglig ansvarlig mulighet til å kontakte annet helsepersonell for å etterspørre opplysninger om pasienten, så vel som å tilgjengeliggjøre informasjonen for annet helsepersonell som trenger opplysninger for å yte helsehjelp. 

Det er personellet som skal bruke opplysningene som avgjør hvilke opplysninger som er relevante og nødvendige. Denne vurderingen må personellet foreta på bakgrunn av sin helsefaglige kunnskap og sine helsefaglige oppgaver og tjenstlige behov. At personell får kjennskap til flere opplysninger enn det som i etterkant viser seg å være relevante og nødvendige må aksepteres og vil ikke i seg selv innebære brudd på taushetsplikten. Vurderingen som den enkelte gjør, skal være innenfor rammene av det den enkelte er autorisert for (rolle) og i henhold til rutinene i virksomheten der vedkommende yter helsehjelp. [Obs: Hpl. § 25 som den omtales i dette avsnittet, trer først i kraft 1. juli 2026.] 

Pasienten kan motsette seg at taushetsbelagte opplysninger blir tilgjengeliggjort for annet helsepersonell eller samarbeidende personell, jf. helsepersonelloven § 29 første ledd. Opplysningene kan heller ikke tilgjengeliggjøres dersom det er grunn til å tro at pasienten ville motsette seg det ved forespørsel, jf. helsepersonelloven § 29 andre ledd. Tilgjengeliggjøring kan likevel skje dersom tungtveiende grunner taler for det, jf. helsepersonelloven § 29 tredje ledd. Dette vil i praksis være alle situasjoner hvor overføring av opplysninger anses nødvendig for å hindre fare for liv eller alvorlig helseskade, enten det er fare for andres liv og helse eller pasientens eget liv. Det er av stor betydning at behandlende personell får kjennskap til pasientens tidligere sykdomshistorie og behandling i slike situasjoner. Det kan særlig være aktuelt å bruke dette unntaket i forbindelse med overføring til tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold (TUD). [Obs: Hpl. § 29 som den fremstilles i dette avsnittet, trer først i kraft 1. juli 2026.] 

Nærmere omtale av helsepersonells adgang til å tilgjengeliggjøre opplysninger for helsepersonell eller annet samarbeidende personell og i når pasienten har mulighet til å motsette seg dette, finnes i rundskriv til helsepersonelloven, se kommentarene til §§ 25 og 29. [Obs: Hpl. §§ 25 og 29 trer først i kraft 1. juli 2026.] 

Taushetsplikten er heller ikke til hinder for at faglig ansvarlig kontakter noen som allerede av andre grunner er kjent med at pasienten er underlagt tvungen observasjon eller tvungent vern, jf. helsepersonelloven § 23 bokstav a. Det vil typisk være aktuelt i forhold til politiet når pasienten blir brakt til legevakt eller institusjon av politiet selv. [Obs: Hpl. § 23 som den omtales i dette avsnittet, trer først i kraft 1. juli 2026] 

I visse tilfeller kan også helsepersonelloven § 23 bokstav c gi helsepersonell hjemmel til å gi taushetsbelagte opplysninger om pasienten til andre. Vilkåret er at tungtveiende offentlige eller private interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre. Vilkårene er strenge, jf. «tungtveiende». Hensynene som taler for å utlevere opplysningene må være vesentlig tyngre enn hensynene for å bevare taushet om dem. Utlevering av opplysningene skal motvirke fare for skader av et visst omfang. Unntaket omfatter i hovedsak truende farer eller situasjoner der det er fare for en alvorlig skadevoldende handling - i utgangspunktet fare for menneskeliv og helse. Unntaket vil derfor være mest aktuelt å vurdere i situasjoner der man skal gjøre risikovurderinger av en pasient og/eller vurdere om farevilkåret i lovens § 3-3 nr. 3 bokstav b er oppfylt. Det understrekes at innhenting av politiopplysninger ikke kan gjøres rutinemessig. [Obs: Hpl § 23 som den omtales i dette avsnittet, trer først i kraft 1. juli 2026] 

Den faglig ansvarlige kan for eksempel ha opplysninger fra journal, pårørende og helsepersonell som indikerer at pasienten utgjør en nærliggende og alvorlig fare for andres liv og helse, men opplysningene kan fremstå motstridende eller de lar seg ikke dokumentere eller verifisere i tilstrekkelig grad til å foreta en forsvarlig farevurdering. Det kan da etter en konkret vurdering være rettmessig av faglig ansvarlig å kontakte for eksempel politiet, barnevern mv. for å få avklart forholdet tilstrekkelig. Ikke enhver opplysning åpner for at politiet mv. kan kontaktes. Opplysningene må gi grunn til å tro at det kan være en «nærliggende og alvorlig fare» for at unntaket i bestemmelsen kan brukes. 

Det må gjøres en konkret vurdering i den enkelte sak av om det er grunn til å tro at politiet mv. kan besitte relevante eller avgjørende opplysninger. Politiet vil for eksempel kunne bistå med informasjon om dommer og opplysninger fra straffe- og bøteregisteret som viser om pasienten tidligere har vært siktet eller dømt og i så fall for hva, anmeldte forhold som er henlagt på grunn av pasientens psykiske tilstand, prejudisielle eller rettspsykiatrisk erklæringer og ilagte besøksforbud. Det er først og fremst handlinger som har eller kunne ha påført andre mennesker skader som vil være av betydning (vold, trusler, brannstiftelser og lignende), selv om også annen kriminalitet etter forholdene kan være relevant for en farevurdering. 

Helsepersonellet skal ikke utlevere flere opplysninger enn det som er nødvendig for formålet, og som regel vil det være tilstrekkelig å opplyse om at pasienten er under tvungent psykisk helsevern, samt indikere type opplysninger man ønsker utlevert og til hvilket formål. 

Opplysninger skal i størst mulig grad utleveres etter samtykke fra pasienten, selv der det foreligger særskilt rettsgrunnlag for utlevering i lov. Dersom opplysninger utleveres uten samtykke, er utgangspunktet at pasienten gjøres oppmerksom på at utlevering har skjedd, samt hvilke opplysninger det dreier seg om, se pasient- og brukerrettighetsloven § 3-6 tredje ledd. Det ligger imidlertid et forbehold i «så langt forholdene tilsier det». 

Instansene som kontaktes må, på grunnlag av henvendelsen fra faglig ansvarlig, selv vurdere om de har tilstrekkelig informasjon og hjemmelsgrunnlag til å utlevere etterspurte opplysninger til den faglig ansvarlige. 

Sjuende ledd bestemmer at vedtak om etablering eller vedtak om ikke å etablere tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern kan påklages til kontrollkommisjonen. Klageberettiget er pasienten og hans eller hennes nærmeste pårørende (pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 første ledd bokstav b. Hvem som regnes som nærmeste pårørende er omtalt i Pasient- og brukerrettighetsloven med kommentarer. I tillegg har eventuell offentlig myndighet som har fremsatt begjæring om tvungent psykisk helsevern (§ 3-6), klagerett. 

For mer informasjon om nærmeste pårørendes og offentlig myndighets rett til informasjon om vedtaket, se rundskriv til psykisk helsevernforskriften § 13 og veileder om pårørendes rettigheter i psykisk helsevern. Dersom kontrollkommisjonen ved klage på den faglig ansvarliges vedtak om ikke å etablere tvungent psykisk helsevern, finner at vilkårene for tvungent vern er oppfylt, må kommisjonen sende saken tilbake til faglig ansvarlig for ny vurdering. Dette følger av § 6-4 femte ledd. Se kommentaren til bestemmelsen. Se mer om klagebehandlingen i Kontrollkommisjonens saksbehandling kap. 11.5. 

Klagebehandlingen omfattes av forvaltningsloven. Dette innebærer blant annet at klagefristen som utgangspunkt er tre uker (forvaltningsloven § 29). 

Sjuende ledd andre setning gir pasienten utvidet frist til å klage på vedtak om etablering av tvungen observasjon og tvungent psykisk helsevern. Pasienten kan påklage slikt vedtak inntil tre måneder etter at vernet er opphørt. 

Pasienten har rett til å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig, og har krav på fri sakførsel (§ 1-7). 

I åttende ledd er det tatt inn en hjemmel for Kongen i statsråd til å gi forskrifter om vedtak og klage etter § 3-3 a. Dette gir hjemmel for å stille ytterligere krav om vedtak og klage enn det som følger av lovbestemmelsen, se psykisk helsevernforskriften.