Søvnvansker er svært plagsomt for mange pasienter, og kan også for pårørende/omsorgspersoner være krevende. Det er sentralt at tips for god søvnhygiene gitt under fanen "Praktisk informasjon" i anbefalingen, prøves ut før legemiddelbehandling mot søvnvansker for personer med demens er aktuelt.
Søvnproblemer øker med alderen, og klinisk erfaring er at mange eldre behandles mot søvnvansker med legemidler, for eksempel med z-hypnotika eller melatonin.
Helsedirektoratet anbefaler at hos personer over 65 år skal lege vurdere indikasjon for vanedannende legemidler nøye. Benzodiazepiner/z-hypnotika er vanedannende legemidler med godkjent indikasjon om å benyttes over kortere perioder. Dette er spesielt viktig hos personer med demens da de ofte står på flere legemidler som kan ha interaksjoner med sovemiddelet, samtidig som anvendelse av legemidler mot søvnvansker kan gi økt følsomhet for andre legemidler.
Toleranse oppstår relativt raskt for benzodiazepiner/z-hypnotika, ofte i løpet av få uker. Toleranse inntrer gjerne først for den søvngivende virkningen. Det utvikles mindre grad av toleranse for reduksjon av kognitive og psykomotoriske funksjoner ved langtids bruk. Reduserte kognitive og psykomotoriske funksjoner kan også henge igjen i relativt lang tid etter avsluttet behandling.
Når det gjelder melatonin er bivirkningene sannsynligvis mindre alvorlige enn for vanedannende legemidler (benzodiazepiner og z-hypnotika), men aktuell forskningsdokumentasjon har ikke vist overbevisende effekt ved insomni hos pasienter med demens (McCleery et al., 2020). Studiene er imidlertid få og av lav kvalitet.
Forskningsgrunnlag
Problemstilling: Hvilke effekter, inkludert vanlige bivirkninger, har legemidler mot søvnforstyrrelser sammenlignet med placebo hos personer med Alzheimers demens og søvnvansker?
Forskningsgrunnlaget er basert på en Cochrane-oversikts (McCleery et al., 2020) om effekten av legemidler mot søvnvansker ved demens. Forfatterne inkluderte ni randomiserte-kontrollerte studier der primært endepunkt var å forbedre søvn hos personer med demens som hadde en identifisert søvnforstyrrelse. Søvn ble målt med aktigrafi eller polysomnografi.
Studiene sammenlignet bruk av legemiddel mot søvnforstyrrelser med placebo: melatonin (fem studier), trazodone (en studie), ramelteon (en studie), og oreksin antagonist (to studier). Risiko for skjevheter i studiene ble vurdert som lav eller uklar. Det er ikke markedsførte legemidler med virkestoffene trazodon, ramelteon eller orexinantagonist i Norge per 2026.
Studiene hadde følgende pasientpopulasjoner:
- moderat til alvorlig Alzheimer demens: melatonin (n=222, men bare to av studiene hadde tilfredsstillende data for metaanalysen) og trazodon (n= 30, en studie).
- mild til moderat Alzheimer demens: melatonin-reseptoragonisten ramelteon (n=74, en pilotstudie uten peer-review) og oreksin antagonister (n=323, to studier, hhv. suvoreksant og lemboreksant.
Forfatterne rapporterte at de fant ingen RCT-studier av vanlige foreskrevne legemidler som benzodiazepin- og ikke-benzodiazepin-hypnotika, selv om det er betydelig usikkerhet om balansen mellom fordeler og risikoer for disse vanlige behandlingene mot søvnforstyrrelser. Det ble heller ikke funnet gunstige effekter av melatonin (opptil 10 mg) eller av en melatoninreseptoragonist på søvn. Det var noen positive effekter på søvnutfall av trazodon- og oreksin-antagonister, og ingen rapporterte skadelige effekter i disse små studiene, selv om større studier med et bredere spekter av deltakere er nødvendige for å kunne trekke mer definitive konklusjoner. Systematisk vurdering av bivirkninger i fremtidige studier er avgjørende.