Alkoholloven
Alkoholloven er fastsatt av Helse- og omsorgsdepartementet og regulerer all tilvirkning, innførsel og omsetning av alkoholholdig drikk i Norge. Lovens formål er å begrense i størst mulig utstrekning de samfunnsmessige og individuelle skader som alkoholbruk kan innebære. Som et ledd i dette sikter loven på å begrense forbruket av alkoholholdige drikkevarer, jf. § alkoholloven § 1-1. Enkelte bestemmelser i loven har i tillegg særlige formål. Vandelskravet i alkoholloven skal blant annet også bidra til å hindre økonomisk kriminalitet og fremme rettferdige konkurranseforhold [5].
All tilvirkning, innførsel og omsetning av alkoholholdig drikk krever bevilling eller registrering etter nærmere regler i alkoholloven. Alkoholloven regulerer slik krav til bevilling for alle kommunale og statlige bevillinger. Loven og tilhørende forskrifter stiller blant annet krav til at bevillingshaver og sentrale personer i bevillingssøkende selskap har uklanderlig vandel, jf. alkoholloven §§ 1-7b og 6-2 første ledd nr. 1, og at styrer og stedfortreder har kunnskap om regelverket jf. alkoholloven § 1-7c. tredje ledd. Vandelskravet i alkoholloven er noe ulikt for kommunale salgs- og skjenkebevillinger og statlige skjenkebevillinger, og for statlige tilvirkningsbevillinger, men kravet gjelder i forhold til relevant lovgivning. Dette inkluderer alkohollovgivningen, tollovgivningen, skatte- og avgiftslovgivningen, regnskaps- og selskapslovgivningen samt næringsmiddellovgivningen. Hvilke høringsinstanser bevillingsmyndigheten innhenter uttalelser fra, vil derfor variere avhengig av hvilken bevillingstype det søkes om.
Regelverket har også bestemmelser om aldersgrenser, salgs- og skjenketider, reklameforbud mv., samtidig som det setter krav til en forsvarlig utøvelse av bevillingen ved å pålegge bevillingshaver enkelte plikter. Alkoholregelverket inneholder etter dette et omfattende sett av regler å forholde seg til både for næringsdrivende og forvaltningen.
Serveringsloven
Serveringsloven er fastsatt av Nærings- og fiskeridepartementet og regulerer etablering og drift av serveringssteder [6]. Loven gjelder i hovedsak for alle serveringssteder som drives som næringsvirksomhet. Lovens formål er å sikre forsvarlig drift av serveringssteder av hensyn til næringen, gjestene og samfunnet for øvrig. Loven skal bidra til å gi serveringssteder stabile og forutsigbare rammevilkår og til å hindre illojal konkurranse.
Serveringsloven stiller krav til at serveringssteder innehar en serveringsbevilling jf. serveringsloven § 3, kunnskap om regelverket for stedets daglige leder jf. serveringsloven § 5 og uklanderlig vandel for bevillingshaver, stedets daglige leder og sentrale personer i bevillingssøkende selskap Jf. serveringsloven § 6. Vandelskravet gjelder i forhold til relevante lover, inkludert straffeloven, skatte- og avgiftslovgivningen, regnskapsloven og likestillings- og diskrimineringsloven. Overtredelser av andre lover som kan være uforenlige med drift av serveringssted, kan føre til avslag.
Loven er en rettighetslov, noe som innebærer at bevilling skal gis om nødvendige vilkår er oppfylt og det ikke foreligger politimessige hensyn som gjør det utilrådelig å gi bevilling.
Forholdet mellom alkoholloven og serveringsloven
Etter gjeldende regelverk må serveringssteder som ønsker å servere alkoholholdige drikker, dermed ha både serveringsbevilling og skjenkebevilling, vanligvis tildelt av kommunen. Søknadene behandles ofte samtidig, men krever to separate vedtak. Serveringstillatelse gis basert på om kravene i serveringsloven er oppfylt, mens salgs- og skjenkebevilling vurderes etter alkohollovens krav, der også kommunens alkoholpolitiske vurderinger er relevante.
Begge lovene stiller krav til uklanderlig vandel hos bevillingshaver og øvrige sentrale personer, men hvilke regelverk som anses som relevante for vurderingene er forskjellige. Tillatelsene gis til den som driver serverings- og skjenkestedet, enten en fysisk eller juridisk person. Det må utpekes en daglig leder ved stedet etter serveringsloven, og en styrer og en stedfortreder som har ansvaret for utøvelse av bevillingen etter alkoholloven. Serveringstillatelse gis inntil videre, mens kommunal skjenkebevilling gis for inntil fire år om gangen. Åpningstider og skjenketider reguleres av henholdsvis serveringsloven og alkoholloven, samt kommunale forskrifter eller vedtak.
Særavgiftsforskriften
Særavgiftsloven er fastsatt av Finansdepartementet og gir myndighetene hjemmel til å vedta forskrifter om særavgifter, samt regulerer hvordan særavgifter beregnes, kontrolleres og administreres [7]. Særavgifter er en fellesbetegnelse på rundt 20 forskjellige avgifter som betales ved innførsel, produksjon eller omsetning av noen typer varer, for eksempel alkohol, tobakk, sukker, med mer [8]. Særavgiftsforskriften regulerer de ulike særavgiftene og fastsetter generelle regler for de fleste avgiftene, spesifikke regler for hver enkelt avgift, fritak og refusjoner fra særavgift samt regulerer avgiftsforvaltning og registering.
Alkoholholdig drikk over 0,7 volumprosent er avgiftspliktig ved innførsel og produksjon jf. særavgiftsforskriften § 2-1. jf. § 3-2-1). Importører og tilvirkere av alkoholholdig drikk er registreringspliktige etter alkoholloven § 1-4c, jf. særavgiftsforskriften § 5-1 og må derfor registrere seg som særavgiftspliktig virksomhet hos Skatteetaten.
Særavgiftsforskriften oppstiller noen særskilte vilkår for registrering av virksomheter som skal produsere eller importere alkoholholdig drikk som blant annet vandelskrav for eiere og sentrale personer i virksomheten som må ha uklanderlig vandel i henhold til lovgivning av betydning for hvordan virksomheten skal utøves, jf. særavgiftsforskriften § 5-3. Dette inkluderer alkohollovgivningen, vareførsels- tollavgiftslovgivningen, skatte- og avgiftslovgivningen, regnskaps- og selskapslovgivningen samt næringsmiddellovgivningen.
Forholdet mellom alkoholloven og særavgiftsforskriften
Produsenter av alkoholholdig drikk må både 1) ha statlig eller kommunal tilvirkningsbevilling etter alkoholloven og 2) registrere seg som særavgiftspliktig virksomhet jf. særavgiftsforskriften kapittel 5. Importører av alkoholholdig drikk må også registrere seg som særavgiftspliktige for å få rett til engrossalg, jf. alkoholloven 1-4 c, og for å betale alkoholavgift av det de omsetter.
En tilvirker eller importør/leverandør må forholde seg til både alkoholloven og særavgiftsforskriften som hver for seg og sammen fastsetter regler for samme næringsvirksomhet, men med ulike formål bak regelverkene. De to regelverkene forvaltes også av forskjellige myndigheter, henholdsvis Helsedirektoratet og Skatteetaten. Alkoholloven fastsetter en rekke bestemmelser som en alkoholaktør må forholde seg til for å utøve næringsvirksomheten på en forsvarlig måte jf. alkohollovens formål, mens særavgiftsforskriften inneholder bestemmelser om registreringen av de avgiftspliktige, oppgaveplikt, betaling, regnskapsførsel og kontroll.
Både særavgiftsforskriften og alkoholloven stiller krav til uklanderlig vandel hos søker, eiere og øvrige sentrale personer, men prosessene for hvordan dokumentasjon for uklanderlig vandel innhentes, og vurderingene som legges til grunn, er forskjellige. Andre krav reguleres også ulikt i de to regelverkene. Alkoholloven krever f.eks. at det er stilt sikkerhet for betaling av alkoholavgift før bevilling tildeles, mens særavgiftsforskriften krever dokumentasjon på at bevilling fra Helsedirektoratet eller kommunen foreligger, før virksomheten kan registreres som særavgiftspliktig. Dette innebærer at ett av regelverkene må vike for det andre, da bestemmelsene ikke er harmoniserte.
Tilvirkere må også rapportere omsetningstall for beregning av omsetningsgebyr til Helsedirektoratet eller kommunen, avhengig av bevillingstype, i tillegg til å rapportere omsetningstall til Skatteetaten for beregning av alkoholavgift.