Kapittel 1.2Kort om bevillingstyper og registreringer

All innførsel, tilvirkning og omsetning av alkoholholdig drikk forutsetter en bevilling eller registrering fra offentlige myndigheter. Utredningen omhandler et bredt spekter av bevillinger/registreringer etter alkoholloven, serveringsloven og særavgiftsforskriften som forvaltes av myndigheter fra ulike sektorer og på ulike forvaltningsnivåer. Vi presenterer her kort hvilke bevillinger og interessenter som utredningen berører.

Registrering som særavgiftspliktig virksomhet for import- og engrossalg – Skatteetaten

Alle virksomheter som importerer, driver engrossalg eller produserer alkoholholdige drikker, og som omfattes av alkoholloven § 1-4c og særavgiftsforskriften kapittel 5, er forpliktet til å registrere seg som særavgiftspliktige for å sikre korrekt innbetaling av særavgifter knyttet til alkoholproduksjon og -import. Skatteetaten har ansvaret for denne registreringen og fører tilsyn med avgiftsinnbetalingen.

For å bli registrert som særavgiftspliktig virksomhet må blant annet vandelskravet i særavgiftsforskriften § 5-3 være oppfylt. Dette dokumenteres av søker ved politiattest. Skatteetaten foretar også en rutinemessig kredittvurdering av virksomheten basert på opplysninger fra søker om forventet avgift, og vurderer om det skal stilles krav om sikkerhet (bankgaranti) for betaling av alkoholavgift. Produsenter av alkoholholdig drikk må få tilvirkningsbevilling fra Helsedirektoratet før registrering, men Skatteetaten kan tillate midlertidig registrering dersom søknaden er til behandling. Registreringen som særavgiftspliktig blir da først gyldig når bevillingen er innvilget.

Skatteetaten registrerer alle virksomheter som blir registrert for import- og/eller engrossalg i Tobakksalgs- og bevillingsregisteret (TBR), jf. alkoholforskriften § 8-3 andre ledd. Pr. februar 2025 er det 759 virksomheter som er registeret som særavgiftspliktige for import- og engrossalg i TBR.

Statlige tilvirkningsbevillinger –  Helsedirektoratet

Statlig tilvirkningsbevilling, jf. alkoholloven § 6-1, er et krav for virksomheter som ønsker å produsere alkoholholdige drikker med et alkoholinnhold over 2,5 %. Denne bevillingen gis av Helsedirektoratet og gjelder for blant annet bryggerier, destillerier og cider-/vinprodusenter. Bevillingsmyndigheten vurderer blant annet sikring av tilvirkningsanlegg og lager, systemer for internkontroll og at produsentene for øvrig overholder kravene til forsvarlig utøvelse av bevillingen.

En tilvirkningsbevilling omfatter ikke bare selve produksjonen, som kan omfatte gjæring, destillasjon eller andre tekniske prosesser, men også videreforedling av eksisterende alkoholholdige drikker, som utvanning, tilsetting av kullsyre eller blanding med andre væsker.

For å få tilvirkningsbevilling, jf. alkoholloven § 6-2, må vandelskravet i forhold til relevant lovgivning være oppfylt. Før bevillingsmyndigheten avgjør søknaden, skal det derfor innhentes uttalelse fra politiet, avgiftsmyndighetene, skattemyndighetene, tollmyndighetene og mattilsynet, jf. alkoholloven § 6-4. Slike uttalelser kan inneholde opplysninger som vil kunne være av betydning for vurdering av søkerens vandel.

Tilvirkningsbevillingen gir rett til produksjon av alkoholholdig drikk og skal sikre at produsenter følger alkohollovens krav. For salg og/eller skjenking direkte til forbrukere kreves en separat salgsbevilling eller skjenkebevilling som gis av kommunen.

Statlige tilvirkningsbevillinger gis inntil videre, i motsetning til kommunale bevillinger som gis for inntil 4 år av gangen.

Helsedirektoratet registrerer alle vedtak om tilvirkningsbevilling i Tobakksalgs- og bevillingsregisteret (TBR), jf. alkoholforskriften § 8-3 andre ledd. Pr. februar 2025 er det 378 tilvirkere av alkoholholdig drikk i Norge som har statlig tilvirkningsbevilling.

Steg 1: Espen og Ellen har bestemt seg for å realisere sine drømmer og setter i gang med nødvendige aktiviteter for å sikre finansiering, etablere selskap, kjøpe inn utstyr og søke om nødvendige tillatelser og bevillinger.

 

Steg 2: Espen og Ellen samarbeider om å samle relevant informasjon fra ulike kilder. De synes at det er vanskelig å få oversikt over hva som må gjøres. På nettet finner Ellen informasjon på forskjellige steder og Espen må kontakte ulike offentlige instanser for å få bistand til å fylle ut søknadene.

 

Steg 3: Etter å ha sendt inn nødvendige søknader for å produsere, selge, servere og skjenke, hører ikke Espen noe fra myndighetene på en veldig lang stund. Han er bekymret for at produksjonen ikke kommer i gang og at sesongens epler går til spille.

 

Steg 4: Endelig! Espen får beskjed om at søknadene er blitt godkjent og han kan sette i gang med å realisere drømmene sine.

 

 

 

Steg 5: Espen og Ellen er glade eiere av sin egen bedrift som har alt på stell. Nå venter en ny travel dag med å gi nye og gamle kunder en hyggelig gårdsopplevelse med god mat og egenprodusert drikke.

 

 

Kommunale serveringsbevillinger

Kommunal serveringsbevilling kreves for virksomheter "som vil gjøre seg næring av å drive serveringssted", jf. serveringsloven § 3. Dette inkluderer restauranter, kafeer og cateringvirksomheter, jf. serveringsloven § 2. Det er kommunen som behandler og tildeler disse bevillingene. En viktig del av saksbehandlingen er å vurdere om virksomheten og sentrale personer oppfyller lovens krav til vandel, jf. serveringsloven § 6. Det innhentes uttalelser fra en rekke høringsinstanser. I tillegg kan kommunen kreve fremlagt leiekontrakt, finansieringsplan, drifts- og/eller likviditetsbudsjett, jf. serveringsloven § 8.

Dersom mat serveres, involveres Mattilsynet for å sikre at helse- og hygienekrav overholdes. Kommunen vurderer også hvordan virksomheten drives og stiller krav for å sikre trygg og forsvarlig servering.

Det finnes ingen nasjonal oversikt over antall serveringsbevillinger i Norge pr. i dag.

Kommunale skjenkebevillinger

Skjenkebevillinger for alkoholholdig drikk i gruppe 1, gruppe 1 og 2, eller all alkoholholdig drikk (gruppe 1, 2 og 3) gis til skjenkesteder som barer, restauranter og nattklubber, jf. alkoholloven §§ 1-7 og 4-2. Skjenking i næringsøyemed krever både serverings- og skjenkebevilling.

Bevillinger gis for inntil fire år, men kan også gis for en bestemt del av året, eller for en enkelt anledning, jf. alkoholloven § 1-6. Skjenkebevillinger kan utvides til å inkludere innførsel av alkoholholdig drikk som ikke er brennevin, og/eller tilvirkning av alkoholholdig drikk i gruppe 1 og 2 for skjenking i egen virksomhet, jf. alkoholloven § 4-2 tredje ledd. Tilvirkning for skjenking i egen virksomhet forutsetter at nærmere krav er oppfylt.

Kommunen er både bevillings- og tilsyns-/kontrollmyndighet for de kommunale skjenkebevillingene.

Kommunen tildeler også bevillinger for enkeltanledninger til virksomheter og arrangementer som normalt ikke driver alkoholomsetning, samt ambulerende bevillinger til private sammenkomster. Søknad om skjenkebevilling rettes til kommunen der skjenkestedet ligger.

For kommunale bevillinger gjelder vandelskravet i alkoholloven § 1-7 for bevillingshaver, vesentlige eiere og øvrige sentrale personer i henhold til lovgivning av betydning for hvordan virksomheten skal utøves. Det er også eget vandelskrav til styrer og stedfortreder, jf. alkoholloven § 1-7c. Før kommunen avgjør søknaden, skal politiet og sosialtjenesten uttale seg, og kommunen kan innhente uttalelser fra skatte- og avgiftsmyndighetene, jf. alkoholloven § 1-7 andre ledd.

Kommunen har et fritt skjønn ved behandling av søknader om salgs- og skjenkebevillinger etter alkoholloven § 1-7a. Ved vurdering av om bevilling bør gis, kan kommunen legge vekt på antallet bevillinger, stedets karakter, beliggenhet, målgruppe, trafikale og ordensmessige forhold, næringspolitiske hensyn og lokalmiljøet. De kan også vurdere om bevillingssøker, vesentlige eiere og sentrale personer er egnet til å ha bevilling.

I 2023 var det 8190 skjenkebevillinger i Norge, en liten nedgang fra 2022 (8456) [9]. Antallet har holdt seg stabilt de senere årene, men har økt med ca. tusen bevillinger de siste ti årene (2013: 7399) [10].

Kommunale salgsbevillinger

Kommunale bevillinger for salg av alkoholholdig drikk i gruppe 1 (mellom 2,5 og høyst 4,7 vol. % alkohol) gis til dagligvareforretninger og andre utsalgssteder som skal selge alkohol for konsum utenom salgsstedet, jf. alkoholloven § 3-1 andre ledd. Bevillinger kan gis for både fysisk salg og nettsalg, og gjelder for inntil fire år, men kan også gis for en bestemt del av året eller for en enkelt anledning. Salgsbevillinger kan utvides til å inkludere produksjon av alkoholholdig drikk i gruppe 1 for salg i egen virksomhet.

Salgsbevillinger for alkoholholdig drikk i gruppe 2 og 3 (over 4,7 vol % alkohol) kan gis til Vinmonopolet, jf. alkoholloven §§ 1-7 og 3-1 første ledd. Produsenter av visse drikkevarer med opptil 22 % alkohol, f.eks. pærevin, eplevin og mjød, kan også søke om salgsbevilling dersom produksjonen skjer ved salgsstedet og særskilte krav er oppfylt, jf. alkoholloven §  3-1b, jf. § 1-7f.

Kommunen er bevillings- og tilsyns-/kontrollmyndighet for salgsbevillinger. Søknad om salgsbevilling rettes til kommunen der butikken ligger eller der virksomheten utleverer alkoholholdig drikk. Vandelskravet i alkoholloven
§§ 1-7, 1-7c  og skjønnsutøvelsen i § 1-7a gjelder også for salgsbevillinger. Før kommunen fatter vedtak om salgsbevillinger, skal politiet og sosialtjenesten uttale seg, og kommunen kan innhente uttalelser fra skatte- og avgiftsmyndighetene, jf. alkoholloven § 1-7 andre ledd.

I 2023 var det 4536 salgsbevillinger for alkoholholdig drikk i gruppe 1 i Norge[11], en liten nedgang fra 2022 (4806) [12], men en økning på ca. 360 bevillinger de siste ti årene (2013: 4172) [13]. Vinmonopolet har i tillegg 350 utsalgssteder[14].

Statlige skjenkebevillinger – Helsedirektoratet og statsforvalter

Bevillinger for skjenking av alkoholdig drikk på kollektive transportmidler som tog, fly og skip samt ved Forsvarets messer jf. alkoholloven §§ 5-2 og 5-3, omfattes ikke av det kommunale bevillingssystemet, men er underlagt statlig saksbehandling. Bevillingsmyndigheten er delegert fra Helse- og omsorgsdepartementet til Helsedirektoratet og Statsforvalteren.

Helsedirektoratet tildeler statlige skjenkebevillinger for alkoholholdig drikk i gruppe 1 og 2 om bord i tog og fly. Statsforvalteren i det fylket hvor skipet er hjemmehørende, tildeler bevillinger for skjenking om bord i skip som er kollektive transportmidler og cruiseskip. Begge myndigheter er også tilsyns- og kontrollmyndighet for de respektive bevillingene.

I motsetning til kommunale skjenkebevillinger er det ikke et absolutt vandelskrav for statlige skjenkebevillinger. Bevillingsmyndigheten kan imidlertid kreve dokumentasjon på at vandelskravet for bevillingssøker, vesentlige eiere og sentrale personer, samt styrer og stedfortreder, er oppfylt. Før søknad avgjøres kan det innhentes uttalelser fra skatte- og avgiftsmyndighetene, jf. alkoholloven § 5-2 fjerde ledd.

Helsedirektoratet tildeler også skjenkebevillinger til Forsvarets messer. Før direktoratet avgjør søknaden, skal det innhentes uttalelser fra kommunen, sosialtjenesten og politiet, jf. alkoholloven § 5-3 tredje ledd. Kommunen er tilsyns- og kontrollmyndighet for disse bevillingene.

Statlige skjenkebevillinger gis inntil videre.

Pr. januar 2025 har Forsvaret 50 statlige skjenkebevillinger og det er fem statlige skjenkebevillinger til tog/fly. Det fremkommer ikke tall i Tobakksalgs- og bevillingsregisteret på antall statlige skjenkebevillinger til skip.