Du benytter en nettleser vi ikke støtter. Se informasjon om nettlesere

2.2. Fagutvikler

Figur 5: Ben i modellen: Fagutvikler
Figur 5: Ben i modellen: Fagutvikler

Fagutviklerfunksjonen bør være en tilrettelegger og igangsetter av kommunale praksisstudier med mål om økt kvalitet og økt kapasitet. Forankring av rollen fagutvikler bør være implementert i de kommunale strategiske kompetanseplanene.

I innspillene til denne utredningen ble det anbefalt at fagutvikling legges som funksjon eller ansvarsområde til en enhet i kommunen som allerede har fagutvikling som del av sin oppgaveportefølje. En forutsetning for effektiv utnyttelse av en slik funksjon er at stillingen kan arbeide helhetlig med kvalitetsutvikling av praksis for bredden av aktuelle studentgrupper. Det vil være lite effektivt dersom et slikt ansvar legges som en oppgave hos allerede presset klinisk operativ personell, slik som veiledere i praksis. Dette vil gi lite handlingsrom for å sette i gang gode prosjekter og begrenses av driften ved en virksomhet. Fuksjonen bør derfor legges til et fagmiljø som har fagutvikling som sitt primære ansvar.

I innspillsrundene ble det også pekt på muligheten for å etablere kombinasjonsstillinger mellom kommune og utdanningsinstitusjon. Dette er et viktig virkemiddel for å få til kobling mellom utdanning og praksis. Helsedirektoratet mener imidlertid at kombinasjonsstillinger bør ses på som et supplement til en dedikert fagutviklerfunksjon for kvalitet i praksis. Nytten av kombinerte stillinger er omtalt i IS-2956 Praksis i kommunene[1]. Det er også omtalt som nyttig og effektivt grep for å øke relevans og kvalitet på praksis generelt av blant annet Universitets- og høgskolerådet[2] og NOKUT[3]. Det påpekes samtidig at kombinerte stillinger krever aktiv ledelse og hensiktsmessige valg av organisatorisk tilhørighet for at slike stillinger skal være vellykket[4].

Fagutvikler bør ha mandat til å jobbe med fagutvikling knyttet til en bredde av tjenestetilbudene, og ikke avgrenset til en gitt virksomhet eller avdeling/enhet. Det utvikles stadig nye praksis- og veiledningsmodeller som skal forbedre kvaliteten i praksis. Noen modeller kan også bidra til økt kapasitet ved at en veileder kan ha flere studenter samtidig, en gruppe veiledere kan støtte en gruppe studenter samtidig osv.[5] Tverrprofesjonell samarbeidslæring (TPS) er en læringsform der studenter fra ulike utdanninger lærer sammen og får innsikt i hverandres kompetanse[6]. Behovet for fagutvikling og innovasjon som understøtter utvikling av gode praksismodeller og praksisplasser, samt forskning som dokumenterer dette, er i den tidligere utredningen fremhevet som en forutsetning for å ta mer i bruk kommunene som praksisarena[7]. Dette er også kommet tydelig frem i innspillsrundene tilknyttet dette oppdraget.

2.2.1 Organisatorisk forankring i Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester

En modell som dekker regioner, fremstår som den beste løsningen. Helsedirektoratet har i det videre tatt utgangspunkt i at fagutvikler bør kobles til et robust fagmiljø og at foreslåtte modell understøtter at alle landets kommuner får tilgang på en slik ressurs. I tillegg er det kommet klare anbefalinger fra alle innspillsaktørene om å spille på allerede etablerte strukturer og dermed unngå ekstra byråkratiske ledd. Det er store variasjoner mellom norske kommuner og deres evne til etablering av en robust fagutviklerfunksjon. En forankring av fagutviklerfunksjonen på regionalt nivå i regi av Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester (USHT) ble anbefalt gjennomgående i eksterne innspillsrunder i dette oppdraget. Forankring i USHT fremstår derfor som en hensiktsmessig plassering, jf. kap. 2.2.2.

Hjemmetjenesten og sykehjem er svært relevante tjenester for dette formålet, som på grunn av sitt omfang har potensiale til å tilby mange praksisplasser som vil være aktuelle for hele spekteret av de helse- og sosialfaglige grunnutdanningene. De er også aktuelle praksisarenaer for videreutdanninger. USHT har mulighet til å samarbeide med øvrige deler av den kommunale helse- og omsorgstjenesten, for eksempel ved å se på helhetlige pasientløp internt i en kommune. Dette kan gi grunnlag for å jobbe med praksisløp som går på tvers av tjenestetilbud i kommunen og legge til rette for økt kvalitet på praksis i hele bredden av det kommunale praksisfeltet[8]. Ved en utvidelse av antall utdanninger i nedslagsfeltet for kommunal praksismodell kan det være behov for utvidelse av fagutviklerfunksjonen.

Det skjer allerede samarbeid i dag mellom USHT og ALIS kontor i enkelte regioner[9]. Videre er USHT en samarbeidspartner for Helsefellesskap på fagutvikling og samhandlingsprosjekter mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten.

Det er likevel viktig å bemerke at USHT i hovedsak arbeider med kompetanseheving og tjenesteutvikling i hjemmetjenesten og i sykehjem. Det kan derfor være naturlig å tenke at kvalitet i praksis vil bli fokusert om dette området. Det er imidlertid slik at innsikt fra dette fagutviklingsarbeidet i stor grad vil være overførbart til hele det kommunale praksisfeltet. Nye praksismodeller som fungerer i sykehjem eller i hjemmesykepleie kan sannsynlig tilpasses også andre kontekster. Læringsutbytte i forskjellige utdanninger kan være overlappende, for eksempel fagområdene rus, psykisk helse og somatikk eller tannhelse. Dette gjør at selv om fagutviklerfunksjonen er plassert i USHT, kan gevinstene rulles ut til hele praksisfeltet.

Det er også slik at fagutviklerfunksjoner er et supplement til utdanningsinstitusjonens arbeid med utdanningskvalitet og ikke en erstatning. Utviklingsarbeid som er nødvendig for gode praksisforløp som ikke favnes av en fagutviklingsfunksjon antas fulgt opp av utdanningsinstitusjonen. Ved flere USHT-er er det allerede etablert kombinerte stillinger i samarbeid med utdanningsinstitusjoner, inkludert stillinger rettet mot forskning og innovasjon.

USHT er gjennomgående pekt på som den mest aktuelle vertskommunemodellen for fagutviklerfunksjonen, og en løsning som gir hensiktsmessig inndeling av regioner. Det er gjennom innspillsrundene fremhevet som en styrke at USHT er regionalt forankret noe som gir god dekning nasjonalt. USHT-ene jobber nettverksbasert med aktørene (utdannings- og forskningsinstitusjoner og ansatte i kommunen), noe som er sentralt for kvalitet i praksis. Ved å satse på USHT velger man en modell som bygger på en eksisterende struktur. USHT har fagutvikling og innovasjon i sitt samfunnsoppdrag, men dette inkluderer per i dag ikke praksisoppfølging av studenter.

Gjennom interkommunalt samarbeid og målrettede prosjekter arbeides det for kompetanseheving og tjenesteutvikling i hjemmetjenesten og i sykehjem. Mandatet til USHT inkluderer tverrfaglig fagutvikling rettet mot sentrale deler av praksisfeltet i kommunen. USHT har allerede gjennomført vellykkede utviklingsprosjekter rettet mot praksis[10]. Prosjektene er gjennomført i samarbeid med aktuelle kommunale virksomheter og utdanningsinstitusjoner. Historisk har USHT vært tuftet på et trepartssamarbeid mellom utdanningssektor, forskningsmiljøer og kommuner, noe som kan være realistisk å rekonstruere i deres samfunnsoppdrag.

Den foreslåtte forankringen i USHT kan ha noen ulemper. Dagens nedslagsfelt for USHT dekker ikke hele det kommunale praksisfeltet. Når det er sagt så finnes det per i dag ikke noen organisatorisk enhet som har både fagutvikling som primært ansvarsområde, og som dekker hele det kommunale praksisfeltet. USHT er i dag tilskuddsfinansiert for en gitt periode, og rommer per i dag ikke dedikerte midler som gir rom for en ny fagutviklerfunksjon. Evaluering av USHT er utsatt under pandemien og forventet gjennomført 2023/2024[11]. Vertskommunemodellen impliserer at alle kommunene i regionen ønsker samarbeid med USHT i vertskommunen, men det kan være kommuner som ikke ønsker dette av ulike årsaker. 

Praksisarenaer i hjemmetjenesten og i sykehjem vil i stor grad inkludere relevante praksisplasser for alle helse- og sosialfaglige utdanninger. Likevel dekker det ikke sentrale arenaer som helsestasjon, rehabilitering, fastlegekontor, legevakt, krisesentre, m.fl. Det er viktige at det også her jobbes med utvikling av gode praksisarenaer. Utdanningsinstitusjonene har allerede i dag et viktig ansvar for å utvikle gode praksisplasser på alle aktuelle felt. Utdanningsinstitusjonenes systematiske arbeid med kvalitetsutvikling ut mot kommunen som praksisfelt forutsettes derfor kontinuert.

Kommuner kan, som i ALIS-kontor, velge å etablere flere fagutviklerfunksjoner også utover den anbefalte funksjonen i USHT. Det vil da være viktig at det legges til rette for samarbeid mellom fagutviklere internt i kommunen og i regionen for å sikre erfaringsutveksling og samkjøring på relevante områder. Basert på dette anses dagens nedslagsfelt for USHT som uproblematisk for den foreslåtte forankringen av fagutviklerfunksjonen.

2.2.2 Potensielle regionale samhandlingsarenaer for fagutvikler

Det eksisterer flere regionale samhandlingsarenaer som er vurdert i denne utredningen i forhold til foreslått modell. Relevans for fagutviklerfunksjonen er vurdert med tanke på hvilke utdanninger som er inkludert i denne utredningen og derfor ligger til grunn for foreslått modell. I det videre gis en kort presentasjon av de to regionale samhandlingsarenaene som er vurdert, men konkludert med at ikke er aktuelle for dette formålet på det nåværende tidspunkt. Avslutningsvis i kapittelet gis en kort beskrivelse av Kommunenes strategiske forskningsorgan (KSF) og deres planlagte opprettelse av regionale samarbeidsorgan.

ALIS-kontor (leger i spesialisering i allmennmedisin) er vurdert som organisatorisk modell. Dette anses som uhensiktsmessig blant annet fordi regioninndelingen som ALIS-kontorene i dag legger til grunn blir for store for behovet i vårt oppdrag. ALIS-kontorer finnes i dag i 6 kommuner som dekker 5 regioner. ALIS-kontor har et spisset mandat mot ansatte fastleger som skal spesialisere seg i allmennmedisin[12].  ALIS-kontor representerer også et smalere nedslagsfelt med tanke på aktuelle praksisplasser, og er mindre relevant som praksisarena for en del av de utdanningene i denne utredningen. Det er i tillegg forskjell på veilederkompetansen som bygges opp rundt ALIS og den veilederkompetansen som behøves for å følge opp studenter på grunnutdanningsnivå. I utredningen er det gitt innspill fra vertskommunene for ALIS-kontor om at mandatet er hensiktsmessig slik det er. Dette betyr at behovet i dette oppdraget er for bredt.

Det er et eksplisitt ønske om kommune-nær løsning for vår utredning, som ikke kan oppnås ved plassering i ALIS-kontor. Det er imidlertid et klart uttrykt behov og ønske om tett samordning mellom medisinstudenter i praksis og ALIS-kontor for økt rekruttering av fastleger til kommunene. Videre jobber ALIS-kontor med å utvikle utdanningsvirksomheter for ansatte fastleger i allmennlegespesialisering og veilederkompetanse. Dette gjør ALIS-kontor til en naturlig samarbeidspartner på tverrfaglig utvikling og innovasjon i den kommunale praksismodellen.

Helsefellesskap er også vurdert som en arena for forankring av funksjonene i praksismodellen. Aktørene i helsefelleskapene og formålet om å identifisere felles kompetansebehov, vil kunne understøtte og forsterke praksismodellens målsetning. På den annen side er helsefelleskapene en samarbeidsarena, og ikke en egen organisatorisk enhet. Et eventuelt ansettelsesforhold må derfor likevel kobles til en kommune. Det vil også være utfordringer knyttet til hvilket fagmiljø og rammer fagutviklerfunksjonen vil ha rundt seg, gitt at helsefelleskapene har ulik innretning og har pasientflyt mellom tjenestenivåene som hovedfokus. Helsedirektoratet mener at en slik løsning vil kreve mye utviklingsarbeid knyttet til etablering og forankring av funksjonen i praksismodellen. Dette kan gi forsinkelser av modell og funksjoner.

Forutsatt at kommuner gjennom sin medvirkningsplikt bidrar til flere praksisplasser i kommunene, bør en revurdere ressursallokering mellom spesialisthelsetjenesten og kommunal sektor hvis en vesentlig del av studentenes praksistid gjennomføres i kommunal sektor. En løsning kan være at ressurser følger studenten. Dette kan bidra til at USHT får tilstrekkelig ressurser til å utvide sitt samfunnsoppdrag til å romme fagutviklerfunksjonen. Denne funksjonen kan da være både en kommunal og regional ressurs også for spesialisthelsetjenesten.  

Utdanning foregår på klinisk nivå, noe som tilsier at gjennomføring av praksisstudier bør være et felles satsningsområde også på overordnet regionalt nivå. Dette kan for eksempel være i samarbeidsutvalg i RHF-ene sammen med Helsefellesskapene. Dette er et mandat i samarbeidsavtalene mellom kommuner og helseforetak som er forankret i hol. § 6-2.  

De formelle samarbeidsavtalene mellom kommuner og helseforetak bør ikke integrere avtaler med høyskoler og universitet da akademia har et bredere nedslagsfelt[13]. Helsefellesskapene er imidlertid en svært sentral samarbeidspartner for kommuner og utdanningsinstitusjoner på kompetanseutvikling i den enkelte region.

Kommunenes strategiske forskningsorgan (KSF)[14] anbefalte en struktur med fire regionale samarbeidsorgan med tilhørende sekretariatsfunksjoner[15]. Formålet med strukturen er å etablere et kunnskapsløft for kommunal helse- og omsorgssektor (Ibid.). Helsedirektoratet kan per i dag ikke legge KSF sine regionale samarbeidsorgan til grunn i denne utredningen fordi arbeidet i KS er i en tidlig fase. Vi er kjent med at det blant annet vurderes hvordan helsefellesskapene kan sees inn i en KSF struktur. Idegrunnlaget om kunnskapskommunen understøtter den systematiske satsingen på fagutvikling og kvalitet i den kommunale praksismodellen. Disse regionale samarbeidsorganene kan derfor være et naturlig sted for fremtidig samhandling, og potensielt en organisatorisk forankring av fagutviklerfunksjonen.

2.2.3 Særlig viktige ansvarsområder

I utredningen har aktørene påpekt at for å oppnå økt kvalitet i praksis er noen ansvarsområder særlig viktige for en fagutviklerfunksjon.

Funksjonen bør ha ansvar for å identifisere og formidle kompetansebehov fra kommunen til utdanningsvirksomhetene som gjør at grunnutdanningene raskere kan utvikle innhold og relevante læringsutbytter for praksisstudier. Inkludert i dette ligger å angi kompetansebehov på veilederrollen for ansatte slik at de kan følge opp studenter i praksis på en tilfredsstillende måte. Se også kap. 2.2.4.

Fagutviklerfunksjonen bør identifisere behov for å igangsette utviklingsprosjekt som fremmer kvalitet i praksis og øker bruk av kommunen som praksisarena. Dette kan for eksempel være utvikling av nye praksismodeller og metoder for å lære, helhetlige praksisforløp, studentdrevene enheter, økt bruk av tverrprofesjonell samarbeidslæring, nye metoder for veiledning, involvering av frivillige, bruk av teknologi, m.m.

Videre pekes det på viktigheten av å ha ansvar for å identifisere behov for å bidra til mer ensartet innhold og læringsutbytteoppnåelse på tvers av praksisplasser i egen region, være et knutepunkt hvor utdanningsinstitusjonene kan henvende seg for å igangsette utviklings- og forskningsprosjekter og være del av et fagmiljø rundt kombinasjonsstillinger som jobber med prosjekter innenfor praksis.

Fagutviklerfunksjonen bør også bidra i kompetansenettverk regionalt og nasjonalt som jobber systematisk med å identifisere områder med behov for utvikling knyttet til praksis, samt tilby arenaer for erfaringsutveksling og felles læring (jf. kap. 2.4).

2.2.4 Veilederkompetanse

Veiledere som følger opp studenter fra ulike program og fra ulike utdanningsinstitusjoner i praksis bør ha formell veilederkompetanse i tillegg til profesjonsutdanning. Veiledere må i tillegg til praktisk veiledning sette seg inn i krav til praksis i aktuelt utdanningsprogram, samarbeide med kontaktpersoner på utdanningsstedet og ha kunnskap om emneplaner og krav til dokumentasjon. Alle helsefaglige studenter skal ha løpende skikkethetsvurdering gjennom hele praksisperioden. Dette er veileders ansvar å følge opp i samarbeid med utdanningsinstitusjonens praksisveileder, som har hovedansvaret for vurderingen. Veiledere må kjenne til ulike systemer som brukes for å planlegge, gjennomføre, dokumentere og evaluere studenten i praksis.

Fagutviklerfunksjonen har ansvar for å fremskaffe oversikt over hvilken veilederkompetanse som finnes, formidle kompetansebehov til utdanningsvirksomhetene og tilrettelegge for opplæringsmuligheter for de kommunalt ansatte.

I dette ligger det ingen endring i dagens ansvarsfordeling der utdanningsinstitusjon har et sørge-for-ansvar for studentenes læringsutbytte, og kommune har et medvirkningsansvar for studentenes læringsutbytte i praksis. Det er den systematiske oppbyggingen av kompetanse for å veilede studenter som er en sentral oppgave i fagutviklerfunksjonen. Ansvaret for at studenten følges opp og oppnår læringsutbyttene, ligger til utdanningsinstitusjonene. Kommunens ansvar er å tilby læringsarenaer og veilederkapasitet i tråd med inngåtte avtale.

Helsedirektoratet anbefaler at veilederkompetanse inngår som et viktig satsningsområde i kommunens strategiske kompetanseplanlegging. Dette bør følges opp systematisk gjennom praksisavtaler og realiseres gjennom kommunenære utdanningstilbud.

 

[1]  Helsedirektoratet (2020) Praksis i kommunene – en økonomisk og administrativ utredning. Rapport IS-2956; tilgjengelig her: https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/praksis-i-kommunene

[3] NOKUT (2019) Praksis i høyere utdanning – gode eksempler. NOKUT rapport 10-2019. Tilgjengelig her: https://www.nokut.no/globalassets/nokut/rapporter/ua/2019/helseth_fetscher_wiggen_praksis-i-hoyere-utdanning-gode-eksempler_10-2019.pdf   

[4] Mathisen, L. og Rannem, S. (2016) Kombinerte stillinger krever aktiv ledelse. Tilgjengelig her: https://sykepleien.no/forskning/2016/11/kombinerte-stillinger-krever-aktiv-ledelse

[5] Meld. St. 15 (2020–2021) Anmodnings- og utredningsvedtak i stortingssesjonen 2019–2020. Tilgjengelig her: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-15-20202021/id2833773/

[6] Meld. St. 13 (2011–2012). Utdanning for velferd. Tilgjengelig her: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld-st-13-20112012/id672836/

[7] Helsedirektoratet (2020) Praksis i kommunene – en økonomisk og administrativ utredning. Rapport IS-2956; tilgjengelig her: https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/praksis-i-kommunene

[9] Utviklingssenter.no (2022) Nettverk for leger i kommunehelsetjenesten. Tilgjengelig her: https://www.utviklingssenter.no/prosjekter/kompetanseutvikling/nettverk-for-leger-i-kommunehelsetjenesten

[10] Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester (2022) Prosjekter. Tilgjengelig her: https://www.utviklingssenter.no/prosjekter

[11] Utviklingssenter.no (2022) Kunnskapen i kommunene må styrkes, Hdir ber USHT om gode råd. Tilgjengelig her: https://www.utviklingssenter.no/om-oss/aktuelle-saker/kunnskapen-i-kommunene-ma-styrkes-hdir-ber-usht-om-gode-rad

[13] Helsedirektoratet (2019) Samarbeidsavtaler mellom kommuner og helseforetak. Tilgjengelig her: https://www.helsedirektoratet.no/tema/helse-og-omsorgstjenesteloven/samarbeidsavtaler-mellom-kommuner-og-helseforetak

[14] KS (2019). Kommunenes strategiske forskningsorgan (KSF). Tilgjengelig her: https://www.ks.no/fagomrader/helse-og-omsorg/helsetjenester/ksf/kommunenes-strategiske-forskningsorgan-ksf/

Sist faglig oppdatert: 23. desember 2022