Du benytter en nettleser vi ikke støtter. Se informasjon om nettlesere

2.1. Praksisavtaler

Figur 4: Ben i modellen: Praksisavtaler
Figur 4: Ben i modellen: Praksisavtaler

I IS-2956[1] er det beskrevet at flere utdanningsinstitusjoner har inngått avtaler med kommuner og/eller kommunale virksomheter, samt at avtalene er inngått på ulike organisatoriske nivåer. Dette ser vi også i denne utredningen. Der utdanningsinstitusjonene har lykkes med å etablere kontinuitet og kapasitet på praksisplasser, har man formalisert samarbeidet gjennom et avtaleverk tilpasset til lokale forhold. Avtaleverket gir rammen for samarbeid og ansvarsfordeling generelt mellom partene, samt bidrar til forutsigbarhet i planlegging av praksis for alle parter, inkludert studentene.

Avtalen bør beskrive kommunens ansvar for å fremskaffe praksisplasser. Intensjon om fagutvikling bør også inngå i avtaleverket og forankres på alle nivåer. Avtaler bidrar antagelig i liten grad til kvalitet i praksisforløpene studentene skal ut i, og avtaleverket alene avhjelper ikke arbeidet med logistikken rundt praksisavvikling i kommunen.

Under innspillsrundene i denne utredningen ble det av flere fremhevet at et avtaleverk som regulerer kommunenes forpliktelser og ansvar knyttet til praksis er viktig. Dagens lovverk gir kommunene en mulighet til å satse på praksisplasser for studenter gjennom sin medvirkningsplikt i hol. kap. 8 (jf. kap. 3.3). Aktører fra spesialisthelsetjenesten understreket i sine innspill viktigheten av forpliktende avtaler selv om RHF-ene har et lovpålagt sørge-for-ansvar knyttet til utdanning.

Flere har spilt inn at der avtaler er inngått med kommuner, har dette best effekt når det er forankret hos politisk og administrativ ledelse i kommunene. Sentral kommunal ledelse fokuserer gjerne på kommunens gevinster ved å ha studenter i praksis som et effektivt virkemiddel for rekruttering og derfor bør inngå i kommunens strategiske kompetanseplanlegging.

Initiativ til samarbeid er som regel et resultat av fremstøt fra utdanningsinstitusjonene mot kommuner innenfor det eller de fagfelt utdanningsinstitusjonen har ansvar for. Dette betyr at noen kommuner forholder seg til flere utdanningsinstitusjoner samtidig, og de fleste utdanningsinstitusjoner forholder seg til flere kommuner samtidig. Dette understreker også behovet for gode og forankrede praksisavtaler.

Utdanningsinstitusjoner inngår gjerne avtaler seg imellom for når de ulike programmene skal bruke ulike deler av praksisfeltet. Deling av praksisfelt er en kompliserende faktor knyttet til logistikk. Det fordrer tett samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner og kommunen(er) i en region.

I innspillsrundene er det bredt vektlagt at avtaleverket er det bærende punktet som gir legitimitet til å styre tilgang på praksisplasser i kommuner. For å ansvarliggjøre lokale ledere og fagansvarlige ned på virksomhet- og avdelingsnivå, bør avtalene angi:

  • Aktuelle utdanningsprogram
  • Aktuelle virksomheter
  • Minimumskapasitet som skal tilbys innenfor et årshjul
  • Krav til kompetanse (både fagmiljø, fagspesifikk- og veilederkompetanse)
  • Evaluering av samarbeidet, kvalitet og kompetanseutvikling i praksis

Avtaleverket er viktig for å forankre intensjon om å tilby praksisplasser og et grunnlag for å etablere system for bestilling av praksisplasser. Kravet til gjensidige forpliktende avtaler om praksis fremgår i § 3 i Forskrift om felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanninger[2]. Paragrafen setter krav til innholdet i disse avtalene. Kravet som fremgår er gjeldende for utdanningsinstitusjonene og praksistilbyder først når det er blitt enighet om samarbeid om praksis.

Helsedirektoratet vurderer at et avtaleverk som regulerer ansvarsområder, oppgaver og kapasitet i praksis er viktig for å ansvarliggjøre partene involvert i praksisavvikling, sikre fruktbare samarbeidsforhold og legge grunnlag for etablering av praksisplasser. Dette er en forutsetning for kontinuitet i logistikken rundt praksisstudier for alle parter. Helsedirektoratet anser dette som et minimumstiltak for å nå målet om økt bruk av kommunale praksisplasser innen kommunale helse- og omsorgsvirksomheter.

Avtalene spesifiserer som regel omfang og tidspunkt for praksis, og alle har formuleringer som skal sikre at avtalene er bindende[3],[4]. Noen avtaler regulerer også krav til veileders kompetanse, praksisveilederens forventede arbeidsomfang, praksisstedets oppfølging av studentene, læringsutbytte og vurderingsformer, samt studentenes rettigheter og plikter (Ibid.). Så langt vi er kjent med, er slike avtalemaler utviklet ved alle utdanningsinstitusjoner som har studieløp hvor praksis inngår. Innhold og detaljnivå varierer mellom avtalemalene. Det er hensiktsmessig at avtaleverket tar hensyn til lokale og regionale forhold.

Hva som er aktuelle læringsarenaer styres blant annet av den store variasjonen mellom utdanningsprogram og læringsutbyttene som skal oppnås. Det er også stor forskjell både med hensyn til antall praksisperioder, og omfang på og organisering av praksis mellom ulike praksisprogram. Dette gjør at hva som skal dokumenteres og hvordan studenter skal følges opp vil variere fra periode til periode, fra program til program og mellom utdanningsinstitusjoner. Det kan også være stor forskjell på studentenes grad av selvstendighet, læringskurve og erfaring, samt hvor de er i studieløpet. Dette gjør at behovet for oppfølging, tilpasning og tilrettelegging av praksis varierer.

Dette viser at det er mange ulike faktorer som påvirker kapasitet og kvalitet på praksis. Noen kommuner har veletablerte, avtalebaserte opplegg for studenter i praksis. Disse kommunene har ofte både fagmiljø og samhandlingsarenaer etablert med tett kobling mot aktuelle utdanningsinstitusjoner. Noen kommuner deltar også aktivt i samhandlingsarenaer som involverer og samler flere sentrale aktører rundt utdanning, forskning og innovasjon i sin region. Eksempel på samhandlingsarenaer kan være interkommunalt samarbeid, helsefellesskap, regionale kompetansesentre og helseklynger, jf.kap. 2.2.2. Andre kommuner må bygge opp fagmiljø og ressurser til å tilby praksisplasser fra start. Det er også stor variasjon mellom kommuner med hensyn til i hvilken grad disse er rigget for å bidra aktivt i for eksempel prosjektarbeid knyttet til utvikling av nye praksismodeller. En annen viktig forskjell som skiller kommunenes egnethet til å ta imot studenter, er i hvilken grad det er tilgang på kvalifiserte veiledere (jf. kap. 2.2.4).

 

[1] Helsedirektoratet (2020) Praksis i kommunene – en økonomisk og administrativ utredning. Rapport IS-2956; tilgjengelig her: https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/praksis-i-kommunene

[2] Forskrift om felles rammeplan for helse- og sosialfagligutdanninger. Tilgjengelig her: Forskrift om felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanninger - Lovdata

[3] Universitet i Sørøst-Norge (2021) Samarbeidsavtale om praksisplasser. Tilgjengelig på forespørsel til USN.

[4] Norges arktiske universitet (2021) Samarbeidsavtale mellom kommune og det helsevitenskaplige fakultet, UIT. Tilgjengelig på forespørsel til UiT.

Sist faglig oppdatert: 23. desember 2022