WHO beskriver utfordringer og tiltak knyttet til nøkkelområdet polyfarmasi i rapporten «Medication safety in polypharmacy» (who.int). En kort beskrivelse av risiko ved polyfarmasi er tatt inn i dette kapitlet. Der det brukes eksempler som ikke har bakgrunn i WHO-rapporten er det satt inn referanser. Oppsummering av anbefalte tiltak fra rapporten finnes i kapittel 2 – årsaker til legemiddelrelaterte pasientskader.
Polyfarmasi betyr bruk av flere legemidler samtidig, ofte overdrevent eller unødig. Legemidler unntatt reseptplikt, naturlegemidler og naturmidler bør så langt som mulig inkluderes i vurderinger av den samlede legemiddelbruken, fordi disse kan påvirke risiko for uønskede legemiddelhendelser på lik linje med reseptbelagte legemidler (se kapittel 4 – årsaker til legemiddelrelaterte pasientskader). Det finnes ikke en universell definisjon av polyfarmasi. Samtidig bruk av fem eller flere legemidler hos en enkeltpasient benyttes som terskel i en del forskning.
En stor epidemiologisk studie publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Nature i 2020 konkluderte med at polyfarmasi er assosiert med oversykelighet og overdødelighet hos personer over 65 år justert for demografiske variabler og pasientfaktorer. Sammenhengen var nær lineær med antall legemidler pasientene brukte.
Polyfarmasi øker risiko for interaksjoner mellom legemidlene som kan resultere enten i sterkere farmakologisk effekt enn forventet, eller at effekten blokkeres eller svekkes. Polyfarmasi øker også risiko for at legemidlene tas feil av pasienten eller at det skjer legemiddelfeil når helse- og omsorgstjenesten har ansvaret for pasientens legemiddelhåndtering.
Noen sykdommer krever behandling med flere legemidler. Det samme kan være tilfelle for pasienter som har multimorbiditet. Et eksempel på dette er sekundærforebygging av hjerteinfarkt hvor en kombinasjon av fire ulike legemiddelgrupper er anbefalt som standardbehandling (betablokker, statin, antitrombotikum og ACE-hemmer). Se nasjonal faglig retningslinje for forebygging av hjerte- og karsykdom.
Målet for legemiddelbehandlingen er altså ikke nødvendigvis færrest mulig legemidler, men at hvert legemiddel og den samlede legemiddelbehandlingen er hensiktsmessig for den enkelte pasient. Risiko for feilmedisinering ved polyfarmasi må altså veies mot den antatte helsegevinsten for pasienten.
Når et legemiddel kommer på markedet, har det gjennomgått randomiserte kontrollerte studier. Disse studiene inkluderer et begrenset antall pasienter og pågår over en avgrenset tidsperiode. Kunnskapen om langtidseffekter og om legemiddelets effekt, bivirkninger ved bruk i andre pasientgrupper er derfor begrenset. Utvelgelsen av pasienter i kliniske studier er ofte streng, og pasienter med multimorbiditet og polyfarmasi blir oftest ekskludert fra studiene. Kunnskapsgrunnlaget for bruk hos disse gruppene utvikles dermed først etter at legemidlet er tatt i bruk i helse- og omsorgstjenesten.
Risiko for polyfarmasi øker med multimorbiditet. Forekomsten av multimorbiditet øker med økende alder. Samtidig er pasienter over 65 år særskilt sårbare for negative konsekvenser ved polyfarmasi.
Moderne legemiddelbehandling innebærer ofte samtidig behandling med flere legemidler (for eksempel sekundærprofylakse etter hjerteinfarkt som nevnt ovenfor). Polyfarmasi kan altså være hensiktsmessig. Polyfarmasi kan derimot defineres som uhensiktsmessig når:
- legemidlene pasienten tar påvirker hverandre på en negativ måte
- indikasjon for legemiddel ikke (lenger) er til stede
- ønsket effekt av legemiddelbehandlingen uteblir
- ett eller flere av legemidlene forårsaker bivirkninger eller høy risiko for bivirkninger hos pasienten
- pasienten ønsker ikke eller klarer ikke å følge opp legemiddelbehandlingen på den måten som er nødvendig for klinisk nytte
Polyfarmasi er et folkehelseproblem internasjonalt. Omfanget er forventet å øke (se kapittel 2.2 – indirekte årsaker til legemiddelrelaterte pasientskader).