Økt legemiddelbruk og legemiddelrelaterte pasientskader er også en del av den større diskusjonen om overdiagnostisering og overbehandling i helsevesenet (legeforeningen.no, PDF).
Overdiagnostisering og overbehandling kan føre til unødvendig belastning for pasienter, økt risiko for bivirkninger og pasientskader, sløsing med ressurser og et mer ineffektivt helsevesen. Faktorer som bidrar til økende legemiddelbruk, er en indirekte årsak til legemiddelrelaterte pasientskader. Det hører med til dette bildet at mangelfull oppfølging og underbehandling også kan skape helseutfordringer. Det er viktig å løfte dette inn sammen med overbehandling for å unngå manglende oppfølging av pasienter, og at terskelen for legemiddelbruk trekkes for høyt opp.
Det er kjent at ulikheter i helse og helsetjenestebruk påvirkes av sosiale og økonomiske (særlig yrke, utdanning og inntekt) faktorer. Befolkningsgrupper med høyere utdanning og/eller høyere inntekt har bedre helse enn de med lavere utdanning og/eller inntekt. Dette henger sammen med helsekompetanse i befolkningen, definert som personers evne til å finne, forstå, vurdere og anvende helseinformasjon for å kunne treffe kunnskapsbaserte beslutninger relatert til egen helse. Det gjelder både beslutninger knyttet til livsstilsvalg, sykdomsforebyggende tiltak, egenmestring av sykdom og bruk av helse- og omsorgstjenesten.
Indirekte årsaker til legemiddelrelaterte pasientskader kan være knyttet til befolkningsutviklingen og tilgang til legemidler i seg selv. OECD peker på disse faktorene i sin rapport om legemiddelrelaterte pasientskader (oecd.org). Under følger noen punkter som trekkes frem som relevante, med noen eksempler på hvert punkt. Det er mange eksempler som kunne vært trukket frem, som ikke er tatt med.
Befolkningsøkning og økende andel eldre over 65 år vil trekke i retning av økt legemiddelbruk i takt med behovet for helsehjelp (se kapittel 4 – status for legemiddelrelaterte skader i Norge).
Sykdomsdefinisjoner er i bevegelse. Diagnostiske kriterier for mange sykdommer, som høyt blodtrykk eller diabetes, har blitt utvidet. Dette fører til at flere personer klassifiseres som syke. I tillegg ser man en evolusjon av klinisk praksis, hvor tilstander som tidligere ble sett på som naturlige aldringsprosesser eller livsutfordringer behandles som medisinske problemer, ofte med legemidler som del av helsehjelpen. Et nylig eksempel er diskusjonen rundt terskler for forebyggende legemiddelbehandling ved forhøyet blodtrykk (tidsskriftet.no).
Et annet nylig eksempel er diskusjoner rundt diagnostisering og behandling av ADHD, hvor det er pågående diskusjoner om diagnostisk praksis i helsetjenesten fører til overdiagnostisering (aftenposten.no), eller om økningen i forekomst er en riktig utvikling (nrk.no). Det stilles spørsmål i fagmiljøene rundt det vitenskapelige grunnlaget bak de mest brukte legemidlene til behandling av ADHD (tidsskriftet.no).
Tilgang til legemidler som behandlingsalternativ og i samfunnet som helhet har økt sammen med bevegelsen i sykdomsdefinisjoner og befolkningssammensetningen. Flere legemidler markedsføres rettet mot pasienter med kroniske tilstander hvor legemiddelbehandlingen er tenkt som varig/livslang. Unntak for reseptplikt på visse legemidler og i begrensede mengder, og unntak fra regelverket om at legemidler skal selges fra apotek, bidrar til økt bruk.
Indirekte årsaker omfatter også generelle utviklingstrekk i samfunnet som treffer helse- og omsorgstjenesten på ulike måter.
Eksempler på dette inkluderer:
Teknologisk utvikling gir oss avanserte diagnostiske verktøy som kan avdekke milde eller asymptomatiske tilstander som kanskje aldri ville ført til helseproblemer. Sammen med et økt søkelys på tidlig diagnose kan dette føre til at ufarlige tilstander, eller tilstander som vil løses uten behandling, diagnostiseres og behandles.
Utviklingen av teknologi som overvåker ulike fysiologiske funksjoner i hverdagslivet gir hver enkelt av oss tilgang til kontinuerlig screening av og data om egen kropp. Avvik fra et antatt normalområde kan bidra til at befolkningen oppsøker helse- og omsorgstjenesten mer for å «være på den sikre siden», gjerne med en egen hypotese om den medisinske betydningen av avviket og en forventing om behandling.
Forventningen til effekten av en legemiddelbehandling er noen ganger for høy. Dokumentasjonen av effekt for legemidler som kommer til markedet er basert på sammenligning på gruppenivå. Resultatene presenteres ofte som relative effekter, og ikke som effekt i absolutte tall, noe som kan se ut til at legemidlene gir høyere effekt. Dette kan være vanskelig å forstå både for pasienter og helsepersonell[5],[6].
Tilgang til helsetjenester påvirker terskelen for å be om helsehjelp, uavhengig av tilstandens alvorlighet og gevinsten av en eventuell legemiddelbehandling. Når terskelen for å oppsøke helse- og omsorgstjenesten senkes, for eksempel gjennom tilgang til digitale konsultasjoner, kan en retning mot overbehandling og/eller underbehandling forsterkes (regjeringen.no).
Figur 3 oppsummerer sammenhengen mellom faktorer som bidrar til at legemiddelbruken øker og forekomsten av legemiddelrelaterte pasientskader. Figuren er laget i innsiktsarbeidet bak rapporten og representerer dermed risikobildet i den norske helse- og omsorgstjenesten (se fra kapittel 4 og videre).
Samlet sett kan disse indirekte årsakene skape et press på helsepersonell og helse- og omsorgstjenestene som gjør det vanskeligere å vurdere/kommunisere behovet for legemiddelbehandling, også der det ikke er et tydelig medisinsk kunnskapsgrunnlag for denne behandlingen
[6] Irwig L, Irwig J, Trevena L, et al. Smart Health Choices: Making Sense of Health Advice. London: Hammersmith Press; 2008. Chapter 18, Relative risk, relative and absolute risk reduction, number needed to treat and confidence intervals. Available from: https://www.ncbi.nlm.nih.gov/books/NBK63647/ [Tilbake til tekst]