WHO beskriver utfordringer og tiltak knyttet til nøkkelområdet overganger i rapporten «Medication safety in transitions of care» (who.int). En kort beskrivelse av risiko i overganger er tatt inn i dette kapitlet. Der det brukes eksempler som ikke har bakgrunn i WHO-rapporten er det satt inn referanser. Oppsummering av anbefalte tiltak fra rapporten finnes i kapittel 3.4 – anbefalt arbeidsprosess for å forebygge legemiddelrelaterte pasientskader.
Tjenesteoverganger/omsorgsoverganger er når pasienter beveger seg mellom flere helsetjenesteaktører for å få helsehjelp. Eksempler er overføring fra legevakt eller sykehjem til sykehus, mellom avdelinger i et sykehus, fra fastlege til spesialisthelsetjenesten, eller mellom helsepersonell ved vaktskifte eller andre skifter.
Endring i legemiddelbehandling er ofte knyttet til overganger, og god informasjonsflyt er derfor essensielt for å minimere risiko for alvorlige legemiddelfeil.
Risikoområdene i overgangene er knyttet til:
Manglende og fragmentert informasjonsflyt. Deling av den oppdaterte legemiddelinformasjonen til pasienten mellom helsetjenesteaktører som følger opp pasienten er sentralt for å forebygge legemiddelrelaterte pasientskader. Ved utskriving fra sykehus til hjemmet, forflytning mellom avdelinger eller overføring til kommunal helse- og omsorgstjeneste finnes det mange eksempler på at oppdatert og korrekt legemiddelinformasjon ikke blir videreformidlet. Dette kan føre til at pasienter fortsetter med legemidler som er seponert, ikke får tilgang på nye legemidler som er startet og/eller får feil dose eller administrasjonsform. Ved innføringen av digitale støttesystemer kan den manuelle overføringen av legemiddelinformasjon være en kilde til feil i seg selv.
Hyppige endringer i legemiddelbehandling og utydelig kommunikasjon. Under innleggelse i sykehus skjer det ofte flere endringer i legemiddelbehandlingen – både varige og utprøvende (midlertidig behandling). Ved utskriving fra sykehus er det for ofte uklart for fastlegen, sykehjemmet eller hjemmesykepleien hvilke endringer som er ment å være varige og som de skal følge opp. Epikriser kan mangle tydelig informasjon om hvorfor et legemiddel er startet eller stoppet, hvor lenge det skal brukes, og hvem som har ansvar for videre oppfølging. Dette kan skape utrygghet i videreføring av behandlingen, og risiko for misforståelser.
Uklart ansvar og svak oppfølging gjennom/etter overganger. Når ansvar overføres mellom spesialisthelsetjeneste, kommunal helse- og omsorgstjeneste, inkludert pasientens egen fastlege, oppstår det lett hull i oppfølgingen. Konsekvensen kan være at ingen tar ansvar for å følge opp nye bivirkninger, effekt eller mangel på effekt, eller at legemiddelbruken revurderes i tråd med sykdomsutviklingen hos pasienten.
Manglende standardisering av arbeidsprosesser skaper variasjon og tilfeldigheter i oppfølgingen av legemiddelbehandlingen.
Mangelfull pasientinvolvering. Pasienter og pårørende får ofte for lite tilpasset informasjon om hvilke legemidler som skal tas og hvor lenge etter utskriving eller overgang til nytt omsorgsnivå. Det fører til at enkelte pasienter ikke forstår hvorfor det er gjort endringer i legemiddelbehandlingen. Informasjon gis i tillegg ofte muntlig og ikke skriftlig, og det varierer i hvor stor grad helsepersonell forsikrer seg som at pasienten har mottatt og forstått nødvendig informasjon. Dette kan føre til feil bruk hjemme, redusert etterlevelse og i verste fall uoppdagede bivirkninger.
Høyrisikogrupper følges ikke tett nok opp. WHO fremhever særlig eldre (over 65 år) med polyfarmasi, pasienter med demens eller redusert kognitiv funksjon, pasienter med lav helsekompetanse, og pasienter med språkbarrierer. Disse gruppene har gjerne økt behov for tydelig og tilpasset informasjon, ekstra oppfølging og tilrettelegging – men får det sjelden systematisk.