Fast kontaktperson i tjenestene
Pårørendeveilederen slår fast at pårørende bør ha tilbud om en fast kontaktperson i tjenesten. Når flere tjenester er involvert, bør tjenestene avklare hvem pårørende kan kontakte ved spørsmål (Helsedirektoratet 2026).
IVARETATT-undersøkelsene er utformet med utgangspunkt i pårørendeveilederen, og har flere spørsmål om kontaktperson. I undersøkelsen fra årene 2022 til 2025, svarer mellom 42 og 49 prosent at de har kontaktperson og mellom 41 og 46 prosent at de ikke har. Resten svarer vet ikke. Det er 2022-undersøkelsen som måler den laveste andelen pårørende med kontaktperson (42 prosent), mens andelen i 2023-undersøkelsen og fremover måler den til 48-49 prosent. IVARETATT er av pårørende til noen med tjenester.
Nasjonal pårørendeundersøkelse er i utgangspunktet ikke avgrenset kun til pårørende til noen med tjenester. Men ved bruk av filter i spørreskjema ser vi at blant de som har oppgitt å være nærmeste pårørende til noen med tjenester, har 43 prosent en kontaktperson eller et sted å henvende seg i kommunen. 55 prosent svarer at de ikke har dette (Opinion 2020). I Opinion 2021 er det litt færre som svarer ja og litt flere som svarer nei.
Det skiller noen prosentpoeng mellom undersøkelsene, som kan skyldes ulike utvalg, spørsmålsformulering og ulike svaralternativer (IVARETATT-undersøkelsen har ikke et «vet ikke-alternativ»). Men overordnet sett er det et nokså konsistent. Bildet som tegner seg er ganske delt: mange har kontaktperson og mange har ikke et fast kontaktpunkt.
Pårørendesamtaler
IVARETATT-undersøkelsen ser på hva pårørende mener om gjennomføringen av pårørendesamtaler mellom pårørende og helse- og omsorgstjenesten. I IVARETATT 2025 svarer flertallet av pårørende til tjenestemottakere at det ble gjennomført samtale ved oppstart av tjenesten. Videre svarer 40 prosent at de har fått tilbud om samtale i løpet av det siste året. Blant pårørende som får tilbud om samtale, svarer over 90 prosent at samtalen ble gjennomført som planlagt. Blant pårørende som selv har etterspurt samtale, er det langt færre som svarer at pårørendesamtalen ble gjennomført som planlagt. Tidligere IVARETATT-undersøkelser viser samme mønster og tendens.
Flere funn i IVARETATT-undersøkelsene peker mot at en stor andel pårørende ikke opplever at pårørendesamtalene dekker eller adresserer pårørendes eget behov. For eksempel svarer over halvparten at tjenesten ikke tilbyr et tilstrekkelig antall samtaler. Videre oppgir 71 prosent av de pårørende at samtalene i størst grad brukes til å skape felles forståelse av tjenestemottakerens situasjon og behov. Langt færre oppgir at samtalen blir brukt til å avklare gjensidige forventninger til hverandre, og bare én av fire svarer at samtalen blir brukt til å snakke om pårørendes situasjon og behov. Disse tallene er samlet inn før innføring av pårørendeavtale i kommunene. Pårørendeavtale skal blant annet bidra til at pårørende blir spurt av helse- og omsorgstjenesten hva som er deres behov[1].
Opplevelsen av å bli sett og anerkjent
Et av målene i pårørendestrategien er at pårørende skal oppleve å bli sett, hørt og anerkjent som ressurs. Ved å fange opp pårørendes behov på et tidlig tidspunkt, kan helse- og omsorgstjenesten innta et forebyggende perspektiv, særlig overfor pårørende som står i fare for å få egne helseproblemer eller er sårbare på andre måter (Helse- og omsorgsdepartementet 2020).
Nasjonal pårørendeundersøkelse 2021 måler pårørendes opplevelse av å bli anerkjent av helse- og omsorgstjenesten, for eksempel ved spørsmål om helse- og omsorgstjenesten kartlegger pårørendes egne behov og ønsker. Undersøkelsen viser at pårørende mener dette bare i begrenset grad skjer. Blant nærmeste pårørende til personer som mottar helse- og omsorgstjenester, oppga 18 prosent at de er blitt spurt om hva som var viktig for dem. Til sammenligning oppga 43 prosent at de er blitt spurt om hva som er viktig for personen de er pårørende til. Det er forskjeller mellom pårørendegruppene. Pårørende til mindreårige barn oppgir i større grad enn andre pårørendegrupper å ha blitt spurt hva som er viktig for dem.
Andre resultater fra samme undersøkelse peker i samme retning. For eksempel svarer mer enn halvparten av pårørende at de ikke opplever at helse- og omsorgstjenesten forstår hvilke behov de har som pårørende. Over halvparten svarer at helse- og omsorgstjenesten ikke har avklart hva pårørende faktisk bidrar med overfor personen de er pårørende til, eller hva pårørende ønsker å bidra med (Opinion 2021).
Hva som oppleves som god ivaretakelse av pårørende, er individuelt, og ofte situasjonsbestemt. Innsikt innhentet med kvalitative metoder kan gi en større forståelse av hva som bidrar til at pårørende føler seg sett og hørt. Det å bli ivaretatt rommer blant annet det å få god informasjon, støtte, avlastning og få medvirke. Ofte er det «små ting» som gir følelsen av å være sett og ivaretatt, som en anerkjennelse av innsatsen man gjør, en støttende kommentar eller informasjon gitt på en hensynsfull måte til rett tid. Et direkte spørsmål som «hva trenger du?» kan være det mange pårørende behøver for å gi uttrykk for egne behov. Helsetjenesten må være ekstra årvåken for at det kan være vanskelig for pårørende å be om hjelp til seg selv, viser kvalitativ innsikt om dette tema (Opinion 2021).
Informasjon og veiledning til pårørende
Informasjon til pårørende er et tema som går igjen i Nasjonal pårørendeundersøkelse (se blant annet Opinion 2021 og 2024), og flere av undersøkelsene viser at tilrettelagt og tilpasset informasjon er noe pårørende selv er svært opptatt av. Opinion 2021 undersøkte hvilke tre forhold pårørende mener det er viktigst at tilbys dem fra det offentlige. Informasjon om rettigheter kommer på andreplass, og 27 prosent av alle pårørende svarer at dette er det viktigste det offentlige kan tilby dem som pårørende. Øverst på listen over hva som er det viktigste for pårørende kommer økonomiske støtteordninger og ytelser.
Videre vet vi at pårørende sjelden føler at de får nok informasjon, og at de selv ofte må etterspørre informasjon. Kvalitativ innsikt fra Nasjonal pårørendeundersøkelse viser at pårørendes informasjonsbehov både er komplekst og variert. Behovet for informasjon endrer seg over tid, og det kan være et annet når man er ny som pårørende enn når man har vært pårørende i mange år. Videre kan det å stå i en krevende livssituasjon som pårørende, gjøre det vanskeligere å ta til seg og nyttiggjøre seg informasjonen. Derfor understreker intervjuer med pårørende betydningen av å gjøre all informasjon så enkel og tilgjengelig som overhodet mulig (Opinion 2024).
Nasjonal pårørendeundersøkelse 2020 beskriver hvorfor informasjon er så viktig for pårørende med bakgrunn i kvalitative intervjuer. Informasjon er en viktig kilde til det å føle seg sett og anerkjent. Videre kan informasjon gi økt forståelse for helsetjenestenes faglige vurderinger, behandlingsvalg eller begrunnelser for tjenestevedtak. Intervjuene viser også at informasjon gir pårørende bedre forutsetninger for å ta informerte valg. Informasjon styrker helsekompetansen, altså evnen til å finne frem i tjenestene og forstå og bruke informasjon. Valgene kan gjelde egen situasjon og egne behov, personen som er syk eller øvrig familie eller omgivelser.
Nasjonal pårørendeundersøkelse 2021 viser at pårørende mener de har god innsikt både i sykdommen og behandling/oppfølging til personen de er pårørende til. Når det gjelder innsikt i egne rettigheter, det vil si hvilke tjenester man kan ha krav på, hvilke rettigheter man har som pårørende, og lovverket som har relevans for pårørendesituasjonen, stiller det seg annerledes. Bare mellom 22 og 28 prosent av pårørende svarer at de kjenner til sine rettigheter og har oversikt over støtteordninger til pårørende. Disse tallene gjelder pårørende uavhengig av om de er pårørende til noen med helse- og omsorgstjenester og uavhengig av om de selv har rett til informasjon, for eksempel i kraft av å være nærmeste pårørende.
Hvor finner pårørende selv informasjon?
Kilderapportene beskriver, særlig med bakgrunn i kvalitative intervjuer, at pårørende søker informasjon fra mange ulike kilder, og at det kan oppleves overveldende og uoversiktlig å finne, forstå og bruke informasjon. Et funn som støtter dette, er at én av tre oppgir at de bruker mye tid på å finne ut av tjenestetilbudet. Like mange, altså hver tredje pårørende, har oppsøkt informasjon om det å være pårørende i sin kommune. Andelen som har oppsøkt informasjon er høyere blant foreldre som er pårørende til mindreårige barn, samt personer med høyere utdanningsnivå (Opinion 2021).
IVARETATT 2025 finner at 53 prosent har brukt kommunens hjemmeside for å finne informasjon de har hatt behov for som pårørende. Det kan være flere grunner til at Opinion og USHT finner noe ulike tall for det å søke informasjon fra kommunen. IVARETATT-undersøkelsen er distribuert via helse- og omsorgstjenesten i kommunene, og det er rimelig å anta at kjennskapen til kommunens tjenestetilbud kan være høyere i et slikt utvalg enn utvalget i Nasjonal pårørendeundersøkelse. Et klart flertall svarer at de fant informasjonen de hadde behov for, men bare i noen av tilfellene. 17 prosent svarer at de ikke fant informasjonen de hadde behov for (Fossbråten og Sveen / USHT 2025).
Kunnskapen om pårørendes informasjonssøk handler i hovedsak om opplevelse. Vi vet mindre om hvordan søket faktisk foregår. Det er for eksempel uklart hvor pårørende begynner å søke etter informasjon, hvilke kilder de bruker først, og i hvilken grad de støtter seg til uformelle kilder som familie, venner og andre pårørende, sammenlignet med offentlige nettsider, fagpersoner og organisasjoner. Det er også lite kjent når i pårørendeløpet informasjonssøket skjer, og om det endrer seg når situasjonen endrer seg. Undersøkelsene viser at en del pårørende ikke finner den informasjonen de trenger, men de sier mindre om hvorfor. Er informasjonen vanskelig å finne, vanskelig å forstå, eller finnes den ikke? Og fører den til handling, for eksempel at pårørende tar kontakt med tjenesten eller søker om støtte? Svarene på disse spørsmålene er avgjørende for om informasjonstilbudet faktisk virker.
Helsenorge.no og temaside for pårørende
På helsenorge.no finnes kvalitetssikret og oppdatert informasjon om helse, livsstil, sykdom, behandling og rettigheter. Her finnes også råd og informasjon til pårørende på egne temasider. I 2021 svarte 22 prosent av pårørende at de kjente til temasidene om pårørende på helsenorge.no (Opinion). Av de som kjenner sidene, hadde 60 prosent brukt dem.
I et kvalitativt utvalg med pårørende vurderes temasidene om pårørende på Helsenorge som oversiktlige, informative og nyttige (Opinion 2024). De oppleves som særlig nyttige for personer som er ferske i pårørenderollen og skal orientere seg bredt. Listen under «Hjelp til pårørande» sees som spesielt nyttig. Rådene er enkle, men gode, og formulert i et kortfattet og tilgjengelig språk. Informasjonen under fanen «Pårørendes rettigheter» er nyttig, men skrevet i et noe mindre tilgjengelig språk enn rådene til pårørende. En del kunne tenke seg å bli hjulpet et par skritt lenger i retning av kommunale tilbud og NAV sine støtteordninger.
Når det gjelder pårørendesidens tilgjengelighet, viser den kvalitative undersøkelsen at pårørendesidene ikke ligger i menyen på Helsenorge, og kun kommer opp i Google-søk der ordet «pårørende» brukes. Med andre ord er de ikke enkle å finne frem til.
En tydelig tilbakemelding fra unge pårørende er at informasjonen på Helsenorge ikke virker å være skrevet til og for unge (Opinion 2024)[2]. Informasjonen er rettet mot foreldre til barn som er pårørende. For å nå frem til unge pårørende med informasjon, må tekstene være kortfattet og språket og referanserammen noe de unge kjenner igjen. De identifiserer seg ikke alltid med pårørendebegrepet, men heller situasjoner de gjenkjenner, som «pappa er syk» eller «jeg er bekymret for storebror som ruser seg». Unge pårørende trenger tilpasset informasjon til deres livsfase, for eksempel rettigheter knyttet til studier og deltidsjobb.
Kjennskap til helsenorge.no generelt, er også målt i Nasjonal pårørendeundersøkelse. I både 2022 og 2025 finner Opinion at unge pårørende har bedre kjennskap til helsenorge.no enn ungdom ellers. I 2025 svarte 88 prosent av unge mellom 16 og 25 år at de har hørt om helsenorge.no. Kjennskapen er høyere blant unge pårørende.
Oppfyllelse av veiledningsplikt
Helsetjenesten har en generell veiledningsplikt som innebærer at pårørende som henvender seg, skal gis generell informasjon, for eksempel om aktuelt regelverk og rettigheter, og generelt om årsaker, symptomer og behandling dersom diagnosen er kjent. Denne rettigheten pårørende har til informasjon, er nevnt under innsatsområde 2, bedre informasjon, opplæring og veiledning, i pårørendestrategien (Helse- og omsorgsdepartementet 2020).
Hvorvidt pårørende opplever at veiledningsplikten er oppfylt, er målt i Nasjonal pårørendeundersøkelse 2021. Her svarer bare 14 prosent at helsetjenesten har oppfylt denne plikten overfor dem. 48 prosent svarer nei, og resten svarer enten vet ikke eller at de ikke har etterspurt eller hatt behov for informasjon. Spørsmålet forutsetter at respondentene kjenner til rettighetene og avgrensningene i veiledningsplikten, noe det er rimelig å anta at ikke alle gjør.
Opinions vurdering er at disse resultatene ikke bør brukes som et mål på om helsetjenesten oppfyller sin veiledningsplikt. Det gir likevel en viss kunnskap om pårørendes opplevelse av informasjon, særlig det at en så stor andel svarer «nei» og «vet ikke» til om veiledningsplikten er oppfylt.
Tilbud til pårørende i kommunen
Til pårørende med særlig tyngende omsorgsoppgaver skal den kommunale helse- og omsorgstjenesten sørge for opplærings-, veilednings- og støttetilbud, sammen med eller uten pasienter og brukere. Videre fastslår pårørendeveilederen at kommunene bør vurdere å gi pårørendestøtte i situasjoner der omsorgsarbeidet ikke ennå har utviklet seg til å bli særlig tyngende, med formål om å forebygge (Helsedirektoratet 2026).
Nasjonal pårørendeundersøkelse 2020 finner at én av fire av pårørende kjenner til at kommunen eller bydelen har et tilbud som er særskilt rettet mot pårørende. 46 prosent oppga at det ikke finnes et slikt tilbud, mens 31 prosent ikke vet om det finnes. Blant dem som oppga at kommunen har et tilbud, har 26 prosent benyttet seg av det.
Det er forskjeller mellom grupper. Omtrent halvparten blant pårørende til barn svarer at et slikt tilbud ikke finnes i deres kommune. Samtidig, blant de som svarer at et slikt tilbud finnes i kommunen, er pårørende til barn overrepresentert blant de som har benyttet seg av et slikt tilbud. 54 prosent i denne gruppen oppgir at de har brukt tilbudet. Blant pårørende til personer med demens har 36 prosent benyttet tilbudet når et slikt tilbud finnes.
Funnene kan tyde på at kommunale tilbud til pårørende både er ujevnt tilgjengelige og lite kjent, noe som er en utfordring med tanke på tilgangen til likeverdige tjenester. Samtidig vet vi ikke ut fra tallene fra Opinion 2020 hvilke tilbud pårørende tenker på som «kommunale tilbud til pårørende» når de svarer på spørsmål om dette.
Opplæring og veiledning til pårørende med tyngende omsorgsarbeid
IVARETATT 2025 spør spesifikt om pårørende opplever at tjenestene oppfyller sine plikter der pårørende har vedtak om opplæring og veiledning. Undersøkelsen finner at 5 prosent av de pårørende har vedtak på opplæring og veiledning med tanke på omsorgsoppgavene de utfører. Av disse, opplever 41 prosent at de ikke får eller bare delvis får opplæring og veiledning i samsvar med vedtaket[3].
Samlet sett er vår vurdering at temaområdet veiledning av og opplæring til pårørende er svakt dekket i kilderapportene.
Avlastningstiltak for å lette omsorgsbyrden
Kommunen har etter pasient- og brukerrettighetsloven og helse- og omsorgstjenesteloven plikt til å tilby avlastningstiltak til pårørende som yter særlig tyngende omsorgsarbeid (Helsedirektoratet 2026).
IVARETATT 2025 finner at halvparten av alle som er nærmeste pårørende til noen med helse- og omsorgstjenester mener de har behov for avlastning. Av de som mener de har behov, har 38 prosent fått innvilget det. Blant de som har avlastning opplevde halvparten at avlastningen var tilstrekkelig, mens 29 prosent svarte at den i stor grad var tilstrekkelig. 22 prosent svarer at avlastningen i liten grad var tilstrekkelig.
Et annet tema er hvorvidt avlastningstilbudet oppleves som godt eller riktig både for tjenestemottakeren og den pårørende selv. Dette vet vi fra kvalitative intervjuer med pårørende (for eksempel Opinion 2021) at er et viktig tema. Det kan være slik at den pårørende har stort behov for avlastning, men ikke opplever at tilbudet er godt eller riktig for personen, av ulike grunner. Det er derfor viktig å kartlegge opplevelsen av avlastningstilbudet både fra både et brukerperspektiv og et pårørendeperspektiv.
I IVARETATT er det omtrent like store andeler som vurderer avlastningstilbudet som godt og riktig både for tjenestemottaker og pårørende. En litt større andel svarer nei på at avlastningstilbudet er godt for den pårørende selv, enn for tjenestemottaker (Fossbråten og Sveen / USHT 2025).
I tillegg til å måle pårørende behov for og opplevelsen av kvalitet på avlastningen, er det viktig å kartlegge hvor mange som avstår fra å søke om avlastning selv om de har behov for det. Nasjonal pårørendeundersøkelse 2021 finner at nesten én av tre pårørende har latt være å søke om avlastende tiltak av én eller flere grunner. Den vanligste grunnen er at tjenestene eller tiltakene ikke er godt nok tilpasset behovet. 20 prosent oppgir dette som årsak. Videre oppgir 11 prosent at tjenestene har for dårlig kvalitet, 9 prosent at kommunen ikke har tilbud om avlastning, og 6 prosent at tjenestene er for langt unna.
I kvalitative intervjuer med pårørende finner Opinion at manglende fleksibilitet og tilpasning til individuelle behov gjør at pårørende unnlater å søke om avlastning. Noen finner løsninger i privat regi som de ikke får godtgjørelse for, mens andre tar heller på seg større pårørendebyrde enn å søke om et tilbud de ikke opplever som godt nok. Dette kan på sikt forsterke eller utløse egne helseutfordringer. For noen gir det mer uro og større total byrde på dem som pårørende at helsepersonell og andre fra hjelpeapparatet kommer hjem til dem, eller at avlastning innebærer at personen som er syk, må reise bort fra familien og omsorgspersonene/pårørende og være alene i fremmede omgivelser. Mange forteller at de først og fremst ønsker avlastning fra hverdagslivets oppgaver og det å få hverdagen til å gå rundt, fremfor tilbud som handler om å være borte fra personen de er pårørende til. Praktisk bistand hjemme og økonomisk støtte er to sentrale eksempler fra det kvalitative materialet (Opinion 2021).
Samlet sett peker funnene på at avlastning ikke bare handler om hvorvidt et avlastningstilbud finnes. For pårørende er det også viktig at tilbudet er tilpasset situasjonen, oppleves godt og riktig for både tjenestemottaker og den pårørende selv, og er praktisk mulig å benytte seg av.
Pårørendemedvirkning
Pårørendemedvirkning betyr at pårørende blir involvert og har innflytelse på helse- og omsorgstjenestene, både når det gjelder oppfølging og utforming av tilbudet. Pårørendemedvirkning kan foregå på individnivå, tjenestenivå og systemnivå. De nasjonale pårørendeundersøkelsene og IVARETATT-undersøkelsene kartlegger hvordan pårørende selv opplever å bli involvert i planlegging, utforming og oppfølging av tjenestetilbudet for den de er pårørende til, altså pårørendemedvirkning på individnivå.
Helt overordnet svarer omtrent én av tre av nærmeste pårørende til noen med helse- og omsorgstjenester at de får medvirke i utformingen av tjenestetilbudet. Omtrent like mange er uenige i at de får medvirke. En del svarer vet ikke eller «verken eller», som kan tyde på at spørsmålet er vanskelig å besvare, eller at man får medvirke på visse områder eller måter, men ikke andre. Blant ulike pårørendegrupper er det nærmeste pårørende til personer med psykisk sykdom og/eller rusavhengighet som i størst grad er uenige i at de får medvirke. Dette gjelder omtrent halvparten i denne pårørendegruppen. Det kan være flere grunner til at tallet er høyere for pårørende til noen med rusavhengighet og psykisk sykdom, for eksempel at disse pårørendegruppene ikke like lett kommer i posisjon til å hjelpe på grunn av manglende samtykke fra brukeren selv.
En annen side av pårørendemedvirkning er det å formidle informasjon til tjenestene, og at informasjonen i sin tur får en betydning, for eksempel på hvordan tjenester gis. Omtrent fire av ti pårørende oppgir at de har rollen som kunnskapskilde overfor helsetjenesten, og at de for eksempel formidler personens livshistorie, verdier og preferanser eller gir generell informasjon til helse- og omsorgstjenesten (Opinion 2021). Andelen som har formidlet informasjon er høyest blant pårørende til barn under 18 år (79 prosent). Blant dem som har formidlet informasjon, opplever omtrent halvparten at informasjonen ble fulgt opp, 27 prosent at den delvis ble fulgt opp og 18 prosent at den ikke ble fulgt opp (Opinion 2020). I Nasjonal pårørendeundersøkelse 2021 viser lignende resultater. 54 prosent opplever at informasjonen de gir brukes til noe eller får betydning, og at informasjonen gjør tjenestene bedre. Noe færre opplever at helse- og omsorgstjenesten er interessert i pårørendes kunnskap om personen.
Funnene tyder på at pårørende ofte bidrar med informasjon, og at oppfølgingen av denne informasjonen oppleves som varierende. Samtidig må resultatene til en viss grad tolkes med forsiktighet, blant annet fordi vi ikke vet hva slags type informasjon som ble formidlet og om informasjonen faktisk krevde oppfølging.
En opplevelse mange pårørende har, er at det er dem selv, ikke helse- og omsorgstjenesten, som tar initiativ til samarbeid. 60 prosent svarer at det er de selv som tar initiativ. Når det gjelder kvaliteten på samarbeidet, er litt over halvparten enig i at det er godt samarbeid mellom dem som pårørende og helse- og omsorgstjenesten. Pårørende til barn og unge opplevde samarbeidet som godt i noe større grad enn andre pårørendegrupper. Pårørende til personer med psykiske lidelser eller rusavhengighet opplever samarbeidet som godt i mindre grad enn andre grupper (Opinion 2021).
IVARETATT 2025 kommer frem til lignende funn som Nasjonal pårørendeundersøkelse når det gjelder pårørendes opplevelse av å få medvirke. Halvparten av pårørende svarer at de opplever å bli anerkjent som en ressurs for tjenestemottaker, og ytterligere 29 prosent har delvis den opplevelsen. Videre er det kartlagt hvordan pårørende opplever tjenestens imøtekommenhet når de har behov for å dele en bekymring eller informasjon med tjenesten. 45 prosent svarer at de opplever tjenesten som imøtekommende, mens 46 prosent opplever at det er personavhengig. Kun 6 prosent svarer nei på spørsmålet om tjenesten er imøtekommende. Resultatene i IVARETATT tyder på at pårørende opplever at tjenesten er noe mer imøtekommende når det gjelder henvendelser om tjenestemottaker enn når det gjelder noe som angår den pårørende selv.
Pårørendes medvirkning på individuell plan
I henhold til pasient- og brukerrettighetsloven har personer med behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester rett til å få utarbeidet individuell plan. I IVARETATT 2025 er det omtrent 20 prosent av utvalget som er pårørende til noen som har fått utarbeidet en individuell plan. Mange pårørende svarte vet ikke. Undersøkelsen viser stor spredning når det gjelder opplevelsen av å bli involvert i planen gjennom informasjon eller medvirkning. 42 prosent opplever at de i stor grad får medvirke, 36 prosent at de i noen grad får medvirke og 22 prosent at de i liten grad får medvirke (Fossbråten og Sveen / USHT 2025). På spørsmål om den individuelle planen fungerer og følges opp i det daglige, er svarfordelingen omtrent den samme. Flest svarer at den fungerer godt eller delvis, og rundt 20 prosent svarer at den ikke fungerer i det daglige.
Spørsmålene om pårørendes vurdering av individuell plan er målt i IVARETATT-undersøkelsene i 2023, 2024 og 2025. Svarene som gis på disse spørsmålene varierer en del mellom hver gjennomføring, og visse målinger har svært lav base. Det gir stor usikkerhet om resultatene og samlet sett er vår vurdering at temaområdet individuell plan er svakt dekket i kilderapportene.
Taushetsplikt som barriere
Taushetsplikten i helsetjenesten er helsepersonells plikt til å hindre at uvedkommende får vite om pasienters helsetilstand, sykdomsforhold og andre personlige forhold. Hensynene bak taushetsplikten er å verne om pasientens integritet og selvbestemmelse, samt å bidra til befolkningens tillit til helsetjenesten og helsepersonell. Fra pårørendes ståsted kan imidlertid taushetsplikten utgjøre en barriere mot å få informasjon og kunne medvirke.
I Nasjonal pårørendeundersøkelse 2021 svarer omtrent en tredjedel av pårørende at taushetsplikten kommer i veien for et godt samarbeid med helse- og omsorgstjenesten. Omtrent like mange er uenige i utsagnet. Taushetsplikt blir oftest opplevd som en barriere blant pårørende til personer med alvorlige psykiske lidelser eller rusavhengighet. I denne gruppen var 40 prosent enige i at taushetsplikten er til hinder for godt samarbeid.
Det er i kvalitative intervjuer med pårørende til personer med psykiske lidelser og/eller rusavhengighet at tema taushetsplikt kommer opp. Pårørende beskriver for eksempel at de ikke får nok informasjon til å forstå situasjonen, og at de fratas muligheten til å være en ressurs. Taushetsplikt var ikke eksplisitt et tema for de kvalitative intervjuene, men kom opp i forbindelse med pårørendes fortellinger om medvirkning i helse- og omsorgstjenesten (Opinion 2021).
Tatt i betraktning at taushetsplikt angår mange pårørende, og oppleves som en barriere for informasjon og medvirkning for mange pårørende, er temaet i liten grad dekket i kilderapportene.
[1] Les mer om pårørendeavtale i delkapittel 5.3.2.
[2] I Nasjonal pårørendeundersøkelse 2024 er det Pårørendealliansens ungdomsutvalg som har vært informanter i undersøkelsen om hvordan pårørendesidene på helsenorge.no gir god informasjon til unge pårørende.
[3] Tallene er basert på en svært lav base (n=39) og må tolkes med varsomhet.