Kapittel 3.2Sosial ulikhet i tannhelse

Det finnes generelt lite data om tannhelsen i den voksne befolkningen i Norge. Noen befolkningsundersøkelser – Helseundersøkelsen i Trøndelag og Tromsø-undersøkelsene – har gitt data om voksenbefolkningens tannhelse. Det er samlet inn data i undersøkelsene HUNT4 i Trøndelag og HUSK3 i Hordaland. Det foregår en pilotering av innsamling av ulike helsedata, herav tannhelsedata, gjennom etableringen av registeret KPR (pkt. 1.2). KPR vil gi nye muligheter for kobling av ulike data, som gjør det enklere å avdekke trender på gruppenivå.

Samtidig som tannhelsen i Norge blir stadig bedre er det noen tendenser det kan være verdt å merke seg (jf. FHI 2009):

• Omlag 90 prosent av rekruttene i Norge hadde akseptabel tannhelse, mens 10 prosent hadde dårlig tannhelse (data fra 2008).
• Andelen eldre med egne tenner har økt, men en betydelig andel av eldre har smerter og/eller spisevansker.
• Nord-Norge hadde den laveste andelen hjemmeboende eldre med egne tenner og den høyeste andelen med protese.
• Nær halvparten av rusavhengige hadde ikke akseptabel tann- og munnhelse, 72 prosent hadde smerter/plager og om lag 100 prosent hadde behov for tannbehandling (jf. data fra 2001−2003).
• Personer med dobbeltdiagnose (rusavhengighet/psykiatri) i aldersgruppen 30−39 år hadde i gjennomsnitt åtte kariøse tenner (data fra 2006−2008). Til sammenligning hadde 35−44-åringene i Trøndelagsundersøkelsene (2006) i gjennomsnitt 0,8 kariøse tenner.
• Ut fra rapporteringen på tilskudd til TOO-tilbudet i 2018−2020 hadde 38−48 prosent av pasientene stort tannbehandlingsbehov, 31−38 prosent hadde middels behandlingsbehov og 21−26 prosent hadde lite behandlingsbehov.[21]

Her er det sammenfall med pasienter for MDO-tannlege (vedlegg E2) og flere av disse pasientene vil av ulike grunner kunne betegnes som «svake etterspørre av helsetjenester». Det finnes svake etterspørrere blant personer med lav inntekt, og dårligere helse er vanligere i denne gruppen enn ellers i befolkningen. Sosioøkonomiske helseforskjeller danner en gradient gjennom befolkningen (pkt. 2.2). Dette vil si at det er en lineær sammenheng mellom sosioøkonomisk status og helse: litt bedre sosioøkonomisk status gir (statistisk sett) litt bedre helse.

Sosial ulikhet knyttes til yrke, utdanning og inntekt. Sosiale ulikhet i helse beskrives som systematiske forskjeller i helsetilstand som følger sosiale og økonomiske kategorier. Sosial ulikhet i tannhelse knyttes særlig til betalingsevne, og MDO løser ikke dette. Tilgjengelighet for sårbare grupper kan knyttes til sosial ulikhet, men da må finansiering ligge til grunn. TOO-tilbudet kan bidra til å redusere sosial ulikhet i tannhelse når finansiering ikke er en barriere, men da må det finnes et tilbud som er geografisk tilgjengelig.

For pasienter som har rettigheter i tannhelsetjenesteloven kan etableringen av et behandlingstilbud bidra til å redusere sosial ulikhet i tannhelse. Likeledes for pasienter som får refusjoner fra folketrygden, gitt at de har betalingsevne til å dekke en egenandel.

Tannhelsemiljøer har pekt på at for en del pasienter fungerer dårlig betalingsevne som en barriere fra å motta en tannbehandling som gir akseptabel oral helse (God klinisk praksis i tannhelsetjenesten (2011)). For å kunne gi et fullverdig tannbehandlingstilbud kan det være behov for å redusere eller fjerne betalingsevne som barriere.

Både Helsedirektoratet og de odontologiske fagmiljøene mener at en gjennomgang av tannhelsetjenestens organisering og finansiering er nødvendig for å komme frem til gode løsninger for en riktig fordeling av offentlig finansierte tannhelsetjenester, sikre økt tilgjengelighet og redusere sosiale ulikheter i tannhelse (pkt. 2.2). En slik utredning kan få konsekvenser for en rekke av tiltakene som omtales i denne rapporten (pkt. 1.1/ pkt. 4.1). Det er gitt flere oppdrag som må ses i sammenheng med en helhetlig gjennomgang av tannhelsetjenesteloven og folketrygdens stønadsordning (pkt. 1.1).

Folketrygden gir ikke full stønad for tannbehandlingskostnader selv om pasienten har rettighet etter et av innslagspunktene i trygden (vedlegg I), da det påløper egenandeler i henhold til regelverket og egenbetaling som følge av fri prissetting for tannhelsetjenester (offentlig og privat). Mange av disse pasientene trenger et gratis tilbud for å kunne motta helsehjelp, og i mange tilfeller er en plan for oppfølging av helsehjelpen viktig.

Fagmiljøene peker på følgende tiltak:

1. En gjennomgang av organisering og finansiering av tannhelsetjenesten
2. Kompetansehevende tiltak:
   1. Styrking av grunnutdanningen
   2. Styrking av etterutdanning
   3. Ny spesialistutdanning med breddekompetanse
3. Etablering av et oppsøkende og forebyggende tilbud i samarbeid med den kommunale helsetjenesten, slik som tannpleier i kommunen
4. Etablering av en nasjonal faglig retningslinje for tannbehandling av eldre
5. Alternativt tiltak, tilsyn med institusjonene. Bred satsing på institusjonstilsyn (gruppe C1 i tannhelsetjenesteloven)

Disse tiltakene vil bli nærmere gjennomgått i kapittel 4.

Tannhelse hos voksne med ikke-vestlig bakgrunn

Med lite tannhelsedata om voksenbefolkningen er det også lite data om voksne med ikke-vestlig bakgrunn. En undersøkelse (data Oslo 2003 jf. FHI 2009) viser at voksne med ikke-vestlig bakgrunn var overrepresentert blant de med alvorligste grad av tannkjøttsykdommen periodontitt.

Noen studier nasjonalt og internasjonalt viser at hos en andel barn med ikke-vestlig bakgrunn er tannhelsen dårligere enn hos barn i majoritetsbefolkningen (FHI 2009, Socialstyrelsen 2013). Socialstyrelsen peker på at det er en sammenheng mellom barn sin tannhelse og foreldrene sin tannhelse. Barn med foreldre som er innvandrere fra land utenfor Norden og Vest-Europa − sammen med andre sosioøkonomiske indikatorer som at familien mottar økonomisk bistand fra det offentlige, at foreldrene sin høyeste utdanning er grunnskoleutdanning, at foreldrene er unge og at de selv har dårlig tannhelse − har økt risiko for å få karies (Socialstyrelsen 2013). Dette indikerer at disse foreldrene er mer disponert for dårligere tannhelse enn foreldre i den øvrige befolkningen.

Det er rimelig å anta at voksne med ikke-vestlig bakgrunn er representert i alle deler av målgruppen for MDO-tannlegen (figur 2.1).

Fotnoter

[21] Grunnlag for data: Behandlere anslår tannbehandlingsbehovet for pasienter som er under behandling og ferdigbehandlet som «lite», «middels» eller «stort». Tannbehandlingsbehovet er ikke operasjonalisert, det angis ut fra en skjønnsmessig vurdering.