Uavhengig av hvilken modell som er valgt, viser de ulike prosjektene mer eller mindre eksplisitt gjennom tilskuddssøknadene til at det er et mål å bidra til å sikre at risiko for underernæring skal bli vurdert for prosjektets sluttmålgruppe, og at de som har behov for det skal få en oppfølging av kosthold og ernæring som er i tråd med brukers individuelle behov og ønsker. I en del av prosjektene tilknyttet Modell 1 er samtidig målene som oppgis primært rettet mot resultatmål (utvikle en modell og metode for ernæringsarbeid, økt systematisering, økt kompetanse mv.) heller enn effektmål. Ønsket effekt for sluttbrukerne fremstår dels som mer implisitt.
Gjennom både intervjuer, spørreundersøkelse og skriftlig rapportering blir det likevel også vist til hvilke effekter de ulike modellene oppleves å ha for målgruppen. Alle respondentene i spørreundersøkelsen fikk spørsmål om i hvilken grad de opplever at prosjektet har bidratt til at eldre brukere av de kommunale helse- og omsorgstjenestene får bedre oppfølging med hensyn til mat og ernæring enn de fikk før. Figuren under viser at 39 prosent svarer «i stor grad», mens en noe større andel (46 prosent) svarer at dette «i noen grad» er tilfelle. Det er få respondenter som svarer at prosjektet «i liten grad» har bidratt til disse effektene.
Respondentene som svarer «i liten grad» [37] er fordelt på fire av de fem kommunene som har jobbet med prosjekter innenfor Modell 1. Respondentene har ikke hatt noen spesifikk rolle i prosjektet, og kjenner til dels heller ikke til modellutviklingen. På øvrige svaralternativer er det en jevn fordeling av respondenter fra alle prosjektene.
Respondentene som svarte «i stor grad» eller «i noen grad» på spørsmålet over, ble bedt om å utdype på hvilken måte prosjektet har bidratt til denne forbedringen i oppfølgingen. 88 respondenter svarte på dette spørsmålet, hvor det annet ble trukket frem at:
- Økt kompetanse hos ansatte bidrar til bedre oppfølging av pasienter og brukere
- Tilgang til kliniske ernæringsfysiologer har gitt bedre oppfølging og veiledning både til ansatte og direkte til brukere
- Bedre rutiner for vurdering av ernæringsstatus, inkludert bruk av verktøy som MST
- Bedre rutiner for å lage ernæringsplaner for brukere
- Bedre samarbeid mellom avdelinger, kjøkken og ernæringsfysiologer har ført til mer helhetlig oppfølging
- Innføring av matverter på institusjoner har bidratt til bedre oppfølging av ernæringstiltak og roligere måltider
- Arbeid med å innføre et digitalt system for matbestilling for å forbedre kvaliteten på maten og redusere matsvinn
- Økt fokus og bevissthet rundt ernæring blant helsepersonell og pårørende
Gjennom intervjuer og skriftlig rapportering fra de ulike prosjektene vises det også gjennomgående til en opplevelse av at prosjektene har hatt positive effekter på det bruker-/pasientrettede arbeidet i tjenestene som har vært omfattet av prosjektene. Som virkningsmekanismer, altså hvilke faktorer som bidrar til effektene, vises det til de samme forholdene som er fremhevet over. Samtidig er det noe ulikt hvor langt de ulike prosjektene har kommet, og fra enkelte prosjekter blir det derfor vist til noe usikkerhet knyttet til konkrete effekter [38].
«Gjennom tilskuddsmidler har ernæringsfysiologen jobbet tettere med seniortilbudene, hjemmesykepleien og de frivillige (pensjonistforeningene har vært aktive). Flere vet om tilbudet nå enn før og flere «riktige» henvises til ernæringskartlegging enn før. Det gjør at vi treffer bedre med tiltak. Også fastlegene har uttrykt at dette er et viktig tilbud for deres pasienter da de ofte ikke har nok kunnskap om ernæringsfeltet samt kommunens tilbud.»
(Kommunalsjef/prosjekteier i en kommune som har jobbet med KEF som ressurs for hjemmeboende eldre)
I all hovedsak vises det til at effektene av de ulike modellene samsvarer godt med målene. Imidlertid er det også enkelte som peker på andre positive effekter enn de man hadde sett for seg. Fra Bærum vises det for eksempel til at Helsehusene har spart mye penger på mat fordi det er etablert bedre systemer for matbestillinger og man har mindre matsvinn. Dette blir fremhevet som en positiv bieffekt av prosjektet.
Respondenter som enten har en lederfunksjon i kommunen, eller en spesifikk rolle i prosjektet, fikk gjennom spørreundersøkelsen spørsmål om hvorvidt de opplever at modellen som er utviklet har bidratt til en hensiktsmessig bruk av klinisk ernæringsfysiolog som ressurs i helse- og omsorgstjenesten. Som det går frem av figuren under, svarer et klart flertall av respondentene «ja» på dette spørsmålet. Det var ingen respondenter som svare «nei».
Respondentene som svarte at modellen «delvis» har bidratt til hensiktsmessig bruk av klinisk ernæringsfysiolog som ressurs, er fordelt på tre ulike modeller, henholdsvis Modell 1, Modell 2 og Modell 3 (jf. kategoriseringen i kapittel 3) [39]. Når det gjelder Modell 4, som kun Bærum kommune jobber med, svarer samtlige respondenter at modellen oppleves som hensiktsmessig.
Respondentene som kun delvis opplever at modellen er hensiktsmessig, ble bedt om å utdype årsaken til dette. Blant respondentene tilknyttet prosjekter som har jobbet med Modell 1 blir det vist til følgende svakheter eller utfordringer knyttet til modellen [40]:
- Modellen er i utgangspunktet bra, men behovet er større enn det kommunen har ressurser til
- Behov for bedre lederforankring for å sikre at det som utvikles tas systematisk i bruk i avdelingene. Krevende å implementere nye system og rutiner
- Det er variasjon i virksomhetenes behov, og tilnærmingen burde kanskje vært mer spisset mot de med størst behov
- Modellen oppleves i for stor grad å være innrettet mot systemarbeid, og ivaretar ikke i tilstrekkelig grad behov for involvering av ernæringsfysiolog i pasientnært arbeid
Blant respondentene tilknyttet prosjekter som har jobbet med Modell 2 blir det vist til følgende utfordringer knyttet til modellen [41]:
- Tilgangen til klinisk ernæringsfysiolog er ikke tilstrekkelig for å dekke behovene
- Avdelingene har ikke tilstrekkelig med ressurser til å følge opp tiltak som initieres gjennom prosjektet
Det er kun én respondent tilknyttet et prosjekt som har jobbet med Modell 3 som har valgt dette svaralternativet. Vedkommende viser til at modellen er nyttig og bidrar til et godt tilbud for pasienter, men at det er ressurskrevende å ha denne typen tilbud på permanent basis. Videre kommenteres det at det kan være hensiktsmessig å ikke avgrense målgruppen til de over 65.
I flere av utdypningene vises det med andre ord til barrierer med hensyn til å lykkes med modellen og å videreføre den i ordinær drift, heller enn til mangler eller svakheter ved modellen i seg selv. Nedenfor omtales ulike barrierer og forutsetninger i ytterligere detalj.
[37] Til sammen seks respondenter.
[38] Prosjektet i Nordhordland har for eksempel måtte settes på vent over lengre tid.
[39] Totalt 14 respondenter valgte dette svaralternativet.
[40] Åtte respondenter fordelt på fire prosjekter. Samtlige respondenter oppgir å være ledere på ulikt nivå i kommunen.
[41] Totalt fem respondenter fordelt på begge prosjektene.