GTT-metoden inneholder seks grupper av triggere. Tre av gruppene er benyttes til spesifikke typer opphold, mens tre gjelder for alle opphold. Triggerne er nærmere spesifisert i vedlegg G – Skadetyper. De seks gruppene er:
C: Generell behandling
L: Laboratorieundersøkelser
M: Legemiddelbehandling
I: Intensiv behandling
S: Kirurgi
P: Fødselsomsorg
Man søker etter triggerne i generell behandling, laboratorieundersøkelser og legemidler i alle opphold. De andre triggergruppene skal bare benyttes etter behov. Triggerne for intensivbehandling brukes for eksempel bare ved gjennomgang av et opphold for en pasient som har tilbrakt deler av oppholdet ved en intensivavdeling.
Dersom det trukne oppholdet er en fødsel, er det bare mødrenes journaler som skal undersøkes. Derfor tas det bare med triggere knyttet til dokumentasjon i mors journal, og skader på nyfødte måles ikke med dette verktøyet. Men om det har skjedd en skade på barnet som skyldtes fødselshjelpen, skal dette registres som skade.
Oppholdet skal gjennomgås med mål om å finne triggere, ikke leses fra start til slutt.
Det letter arbeidet å gjennomgå journalen i følgende rekkefølge:
- Epikrise (Se på diagnose- og prosedyrekoder, særlig etter infeksjoner og komplikasjoner. Les om forløp, behandling og undersøkelser som er gjort. En god epikrise gir mye nyttig informasjon.)
- Medikamentkurve
- Laboratorieresultater
- Operasjonshistorikk (operasjonsbeskrivelse og anestesijournal)
- Sykepleienotater
- Legenotater
Dersom tiden tillater det, kan andre områder i journalen (for eksempel innkomstjournal, tilsynsnotater eller notater fra akuttmottaket) gjennomgås.
Hvis oppholdet man trekker er et opphold der det i etterkant har vært en reinnleggelse, eller det oppholdet som er trukket er en reinnleggelse, bør man se på begge opphold for å vurdere sammenhengen mellom oppholdene. Det er allikevel det trukne oppholdet som er i hovedfokus.
Hvis oppholdet som er trukket er i en sammenhengende kjede av opphold som følge av behandlingsforløpet og flytting på grunn av funksjonsfordeling mellom sykehus, tas alle oppholdene i behandlingsforløpet med. Hele kjeden av opphold regnes som ett opphold.
Hvis det blir identifisert en trigger i et opphold, betyr ikke dette automatisk at man finner en skade. Flere triggere kan også peke mot en og samme skade. Når man finner en trigger, skal man gå gjennom de relevante delene av oppholdet for å finne ut om det har forekommet en skade eller ikke. Hvis en skade ikke blir funnet, skal sykepleieren gå videre og lete etter andre triggere. I enkelte tilfeller finner sykepleierne skader uten foregående triggere.
Legg merke til at enkelte triggere også er skader. Oversikt over triggerne med utdypende forklaring av hver enkelt trigger og hva sykepleierne skal se etter for å fastslå om en skade har funnet sted finnes i vedlegg G – Skadetyper.