Kapittel 2 Innledning og bakgrunn

Kontinuitet og kvalitet

Formålet med fastlegeordningen er å sikre at alle får nødvendige allmennlegetjenester av god kvalitet til rett tid, og at personer bosatt i Norge får en fast allmennlege å forholde seg til (ref. 1).

Forskning og en rekke utredninger viser at kontinuitet i pasient–legerelasjonen er avgjørende for mange helserelaterte utfallsmål. Økt kontinuitet bidrar til bedre oppfølging og behandling, høyere tilfredshet blant både pasienter og leger, og kan reduserer behovet for legevaktkonsultasjoner og sykehusinnleggelser (ref. 2–6).

Sårbare pasientgrupper

Kontinuitet er særlig viktig for sårbare grupper av pasienter med kroniske sykdommer og komorbiditet, psykiske lidelser og eldre med skrøpelighet. I noen studier er det vist at tilgjengelighet til fastlegen kan være viktigere enn kontinuitet. Dette gjelder ofte pasientgrupper som har et mindre sammensatt sykdomsbilde og/eller et mer akutt behov for legetjenester, som for eksempel yngre (ref. 7–9).

I denne rapporten undersøkes kontinuiteten i pasient-fastlege-forholdet for ulike pasientgrupper. Gruppeinndelingen bygger delvis på prinsippene som blir brukt ved utregningene av pasienttilpasset basistilskudd i fastlegeordningen.

I pasienttilpasset basistilskudd brukes blant annet antall fastlegekonsultasjoner og alder for å beregne antatt fremtidig tjenestebehov. Hyppig bruk av fastlegetjenester vurderes som et uttrykk for svekket helsetilstand og et høyt tjenestebehov (ref. 10). Gjennom denne rapporten blir hyppig bruk av fastlegetjenester og høy alder benyttet som indikatorer på sårbare pasientgrupper. Hyppig bruk av fastlegetjenester er definert som de 10 prosentene i utvalget med flest fastlegekonsultasjoner [1]. Befolkningen er inndelt i følgende seks aldersgrupper: 0–15 år, 16–19 år, 20–44 år, 45–66 år, 67–79 år og 80 år og eldre.   

Personkontinuitet i fastlegetjenesten

Kontinuitet i helse- og omsorgstjenesten kan deles opp i ulike dimensjoner (ref. 11). Rapporten ser på kontinuiteten i pasient-lege-forholdet, eller personkontinuiteten, i fastlegetjenesten. Kontinuiteten kan imidlertid også ivaretas gjennom at andre leger ved kontoret har tilgang på samme informasjon om pasienten som fastlegen i fastlegens fravær (informasjonskontinuitet).

Personkontinuitet i fastlegetjenesten kan måles på ulike måter. I norsk sammenheng, hvor fastlegen har ansvar for spesifikke innbyggere på sin fastlegeliste, kan man beregne hvor stor andel av konsultasjonene som var hos egen fastlege. Andelen beregnes ved å telle opp antall konsultasjoner som var hos egen fastlege i løpet av året, og så dele antallet konsultasjoner hos egen fastlege på totalt antall konsultasjoner pasienten hadde hos alle leger i fastlegeordningen det aktuelle året.

The Usual Provider Continuity Index, eller UPC-indeksen, er et annet mål for personlig kontinuitet. UPC-indeksen måler hvor stor andel av alle pasientens konsultasjoner som var hos pasientens mest brukte lege. Mest brukte lege er i denne sammenhengen den legen i fastlegeordningen som innbyggeren har hatt flest konsultasjoner hos i løpet av året. Mest brukte lege kan være pasientens fastlege, fastlegens vikar, en av de andre legene ved fastlegekontoret eller en lege ved et annet fastlegekontor (ref. 12–15).

Både andel konsultasjoner hos egen fastlege og andel konsultasjoner hos mest brukte lege benyttes som mål på personkontinuitet i denne rapporten. Resultatene for andel konsultasjoner hos egen fastlege sier noe om hvorvidt målet om at innbyggerne skal ha en fast lege å forholde seg til ivaretas i kommunene. Samtidig kan kontinuitet også oppnås ved for eksempel langvarige vikariater. UPC-indeksen viser om pasienten har møtt samme lege i løpet av året (ref. 15).

Perioden som beskrives er 2017 til 2024. Resultatene sier noen om kontinuiteten i pasient-lege-forholdet for ulike grupper i befolkningen, med særlig fokus på viktigheten av kontinuitet for sårbare pasientgrupper.