Alkoholbruk er en av de fremste risikofaktorene for tap av friske leveår i befolkningen.[1] Det er det mest brukte rusmiddelet i Norge, og rusmiddelet som forårsaker mest skade, helsemessig og sosialt. Det er samtidig betydelige sosiale forskjeller i alkoholrelatert sykelighet og dødelighet i befolkningen.[2] Alkohol bidrar særlig til overdødelighet blant unge voksne med lav sosioøkonomisk status.(ibid)
Alkohol berører og angår hele befolkningen, indirekte eller direkte. Alkohol medfører mer enn noe annet rusmiddel betydelige konsekvenser for andre, såkalte tredjepartsskader. Her kan du lese mer om negative konsekvenser av alkoholbruk for andre enn brukerne (fhi.no). Omsorgssvikt, frykt, ulykker, vold og fosterskader er noen eksempler. Helsetjenestene påføres store kostnader knyttet til akutte skader som trafikkulykker, andre ulykker og vold. Samtidig vet vi at bruk av illegale rusmidler, som kokain, oftere forekommer blant ungdom med et høyt alkoholbruk.
De viktigste virkemidlene i Nasjonal alkoholstrategi (regjeringen.no) er bevillingssystemet, vinmonopolordningen, reklameforbudet, aldersgrenser og avgiftspolitikken, som regnes blant de mest effektive tiltakene for å begrense totalkonsumet av alkohol i befolkningen. Til sammen dekker disse virkemidlene Verdens helseorganisasjons tre hovedanbefalinger for alkoholpolitikk: høyere priser, restriksjoner på markedsføring og redusert tilgjengelighet.[3]
En midtveis-evaluering av Nasjonal alkoholstrategi (fhi.no), har blant annet sett på hva som bør gjøres for å nå strategiens mål:
«Det mest nærliggende er å ta i bruk et sett av virkemidler. Ut fra kunnskap om forventet effekt er det følgende virkemidler som peker seg ut: økte avgifter, innstramminger av innførselskvoten, innføring av advarselsmerking, eventuelt supplert med vesentlige begrensninger i antall salgs- og skjenkesteder og i salgs- og skjenketider.»
Forebygging av alkoholrelaterte skader og dødsfall krever en bred tilnærming på flere nivåer. I tillegg til universelle tiltak rettet mot befolkningen, er det behov for målrettede tiltak for grupper i befolkningen som er vanskeligere å nå, og for å begrense skadevirkningene av et allerede oppstått problem.