Kapittel 4.4 Relevant internasjonalt regelverk og forslag til regulering

Biomedisinkonvensjonens regulering av genredigering og forskning på befruktede egg

Biomedisinkonvensjonen artikkel 18 setter rammer for forskning på befruktede egg fra mennesker. Artikkel 13 setter rammer for å gjøre genetiske endringer som kan gå i arv. Bioteknologiloven §§ 3-1, 3-2 og 3-3 setter rammer som samsvarer med eller er strengere enn biomedisinkonvensjonen.

Da det kom nyheter om at CRISPR- teknologien var brukt til å gjøre arvelige genetiske endringer i menneskeembryo, og at det var født to barn etter genredigering av embryo, var Europarådets komité for bioetikk (DH-BIO, nå styringskomite CDBIO) raskt ute med en uttalelse [178]. De pekte på prinsippene i biomedisinkonvensjonen som rammeverk for å håndtere utfordringene, og behovet for offentlig debatt om dette.

Det er avklart at forbudet mot genredigering som kan gå i arv vil være et hinder for å bruke genredigerte embryo til assistert befruktning, uavhengig av om embryoet er skapt fra humane egg- og sædceller (og dermed er et «ekte» embryo), eller laget ved hjelp av omprogrammerte stamceller (jf.  diskusjonen om SCBEM over).

Biomedisinkonvensjonen artikkel 18 om forskning på befruktede egg

Biomedisinkonvensjonen artikkel 18 om forskning på befruktede egg [181] lyder:

1. Når loven tillater forskning på befruktede egg, skal den sikre tilstrekkelig beskyttelse av det befruktede egget.
2. Det er forbudt å fremstille befruktede egg til forskningsformål.

Bestemmelsen tar ikke stilling til om det skal være lov å forske på befruktede egg eller embryo, [182] det er opptil det enkelte land å bestemme dette. Artikkelen sier at i de tilfellene det er tillatt med forskning, skal nasjonal lovgivning sikre tilstrekkelig beskyttelse av det befruktede egget eller embryo. Konvensjonen setter opp et klart forbud mot å framstille embryo for forskningsformål.

Verken konvensjonen eller kommentaren (Explanatory Report) [183] forklarer eller definerer nærmere hva et embryo er, eller når i utviklingen et embryo bør regnes som et foster. Konvensjonen setter heller ingen grenser for hvor lenge et embryo kan utvikles og forskes på i laboratoriet (in vitro).

Å skape et embryo fra humane egg- og sædceller kun for forskningsformål vil være omfattet av forbudet. Det er ikke avklart om det å skape et embryo ved omprogrammering/genredigering av andre humane celler vil være omfattet av forbudet.

Artikkel 18 har ingen begrensninger i hva slags forskning et embryo kan brukes til; det framgår av Artikkel 13 (se nedenfor).  

Biomedisinkonvensjonen artikkel 13 om endring av menneskets arveanlegg:

Artikkel 13 gjelder etiske og menneskerettslige utfordringer ved muligheter for å gjøre endringer i menneskers arveanlegg ved å:

• gi en formålsavgrensning, det vil si at artikkelen sier at det kun er tillatt å gjøre slike endringer for forebyggende, diagnostiske eller terapeutiske formål
• setter forbud mot å skape endringer i etterkommeres arveanlegg

«Artikkel 13  Endring av menneskets arveanlegg [184]

En inngripen som søker å modifisere menneskets arveanlegg, kan bare foretas til preventive, diagnostiske eller terapeutiske formål, og bare dersom den ikke har som siktemål å skape en modifikasjon i eventuelle etterkommeres arveanlegg.»

Ifølge veileder til konvensjonen er en konsekvens av forbudet at det er forbudt å gjøre genetiske endringer av sædceller eller eggceller som skal brukes i befruktning. Medisinsk forskning som har som mål å introdusere genetiske endringer i sædceller eller eggceller som ikke skal brukes til reproduksjon, er kun tillatt hvis den utføres in vitro med godkjenning fra relevante etisk eller regulatorisk instansen.

Artikkel 13 utelukker ikke intervensjoner (som fører til endring i gener) for somatiske formål som kan ha uønskede bivirkninger for egg- og sædceller (for eksempel at det skjer endringer i gener i disse cellene som en utilsiktet bivirkning). Dette kan for eksempel være tilfelle for visse kreftbehandlinger med strålebehandling eller kjemoterapi, som kan påvirke reproduksjonssystemet til personen som gjennomgår behandlingen.

Avklaring om artikkel 13 og forskning

Til tross for avklaringen i veilederen, har det vært en del spørsmål om virkeområdet for forskning, spesielt om formålsbegrensningen, og hvor grensen går for hva slags forskning som medfører endringer i menneskets arveanlegg som kan gjennomføres. Styringskomiteen for menneskerettigheter innen biomedisin og helse (CDBIO) utarbeidet et vedlegg til veilederen til konvensjonen, som ble vedtatt av ministerkomiteen i september 2022 [185].

Her framgår det at [186]

• artikkel 13 gjelder alle typer modifisering av det humane genomet, også når det gjøres i forskning, og at bestemmelsen også gjelder modifisering av humane celler
• forbudet mot å gjøre arvelige endringer betyr at verken embryo, kjønnsceller eller «their precursors» (altså forstadier til embryo eller kjønnsceller, for eksempel induserte pluripotente stamceller), kan brukes til reproduksjonsformål,
• paragraf 91 i veilederen [187], som krever godkjenning av etisk komite eller annet organ som godkjenner forskning, gjelder.

Det ble klargjort at formålsavgrensningen for genredigering også gjelder for forskning. Formålsavgrensingen må tolkes slik at forskning som har til hensikt å gi kunnskap som er relevant for forebygging, diagnostikk eller behandling/terapeutiske formål, er tillatt.

Anbefalinger om styring og kontroll med human genredigering fra WHO

WHO opprettet i desember 2018 en ekspertkomité for å undersøke vitenskapelige, etiske, sosiale og juridiske utfordringer knyttet til genredigering av det humane genomet. Komiteen har utarbeidet flere produkter og initiativer, inkludert en rapport [188] med anbefalinger for styring og kontroll av forskning som omfatter genredigering av somatiske celler og genredigering av kjønnsceller, embryo etc. Forskning som omfatter genredigering av det humane genomet vil skje på tvers av landegrensene, og derfor mener ekspertgruppen at det er behov for styring på både nasjonalt og internasjonalt nivå.

Rapporten foreslår bl.a. at det opprettes registre for forsøk med genredigering. Anbefalingene fokuserer på forbedringer på systemnivå for å bygge kapasitet i alle land for å sikre at genredigering brukes trygt, effektivt og etisk. Det legges vekt på at god styring av forskning med genredigering fremmer offentlig tillit ved å sikre at valgene tas på en transparent og inkluderende måte, og inneholder tiltak for å holde beslutningstakere ansvarlige for valgene.

Styring forstås her i betydningen å inkludere normer, verdier og regler for prosessene for å sikre transparens, deltakelse, inkludering og responsivitet. Anbefalingen peker på at god styring krever tilgang til tilstrekkelige ressurser, kapasitet og teknisk kunnskap for å utdanne, engasjere og styrke medlemmer av de vitenskapelige, medisinske og helsefaglige miljøene. God styring skal ifølge WHOs kriterier være verdibasert og prinsippdrevet. Del 3 av rapporten beskriver bl.a. verdiene og prinsippene som er viktige for hvordan beslutninger tas, og fokuserer på åpenhet, transparens, ærlighet og ansvarlighet. Ansvarlighet omfatter regelforvaltning, forvaltning av vitenskap og forvaltning av forskningsressurser.

Spørsmål som bør vurderes

WHO-rapporten nevner bl.a. spørsmål som bør vurderes på nasjonalt nivå når statene skal utarbeide verktøy for styring og kontroll for forskning som omfatter genetiske endringer i humane kjønnsceller for ikke-reproduktive formål. Rapporten nevner bl.a. disse spørsmålene [189]:

Vil grunnleggende vitenskapelig forskning som omfatter genredigering avforløperceller til kjønnsceller, kjønnsceller, embryoer og embryomodeller være tillatt?

• hvis det ikke skal være tillatt:
  • hva er straffene (sivile og strafferettslige) og hvordan identifiseres brudd på reglene; for eksempel, finnes det mekanismer som tillater enkeltpersoner eller institusjoner å rapportere brudd?
  • kan forskeren utføre forskningen i et annet land hvor det er eksplisitt tillatt, uten mulighet for straff i landet der forskeren vanligvis arbeider?
• hvis det skal være tillatt
  • er tiltakene for styring og kontroll for forskning som involverer forløpere til kjønnsceller, kjønnsceller, embryoer og embryomodeller tilstrekkelig for å ivareta hensynet til enkeltpersonene (avdøde eller fortsatt levende) som materialet ble hentet fra?
  • vil forskningen være begrenset til overskuddsembryoer fra fertilitetsbehandling, eller vil det også være tillatt å skape humane embryoer for forskningsformål?
  • hvordan vil forskerne skaffe forløpere til kjønnsceller, kjønnsceller og embryoer, og med informert samtykke fra hvem? Vil det være tillatt eller forbudt å ta betaling slikt materiale?

WHO-rapporten omtaler også spørsmål som bør vurderes ved eventuell klinisk bruk av genredigering som går i. Spørsmål som kan være aktuelle å avklare når det er et nasjonalt forbud, er bl.a. hva straffen skal være og hvordan brudd skal rapporteres. I tillegg; hva skjer dersom en kliniker bruker metoden i et land som tillater genredigering^. Vil det være straffbart?

Rapporten tar også opp tema som bør diskuteres hvis genredigering som går i arv blir tillatt i spesielle tilfeller eller mer generelt. I slike tilfeller er det aktuelt å vurdere om dette vil være underlagt spesielle regler, om det legges opp til langsiktig oppfølging av helse og sikkerhet i flere generasjoner og om det vil være monitoreringsmekanismer for å følge effekt på samfunnet. Det er også spørsmål om rettferdig tilgang til sikker og effektiv arvelig menneskelig genomredigering på tvers av befolkninger og samfunn kan påvirke en enkeltpersons tilgang.

Utfordringer knyttet til epigenetisk genredigering

WHO-rapporten peker videre på utfordringer knyttet til epigenetisk genredigering og enhancement (forbedring).

Oppsummert: Epigenetisk genredigering [190] hos mennesker gjør det mulig å gjøre kortvarige eller reversible endringer i genuttrykk uten å påvirke DNA-sekvensen. Dette gjøres ved å redigere epigenomet, som består av proteiner og små molekyler som kontrollerer når og hvor gener blir slått av eller på. For eksempel kan uttrykket av gener som er knyttet til motstand mot kjemiske faktorer, biologiske faktorer eller strålingspåvirkning, midlertidig økes eller reduseres uten varige endringer i genomet.

Fordeler og risikoer:

• DNA-sekvensen forblir uendret, noe som reduserer risikoen for skader fra DNA-reparasjon
• få, om noen, epigenetiske endringer er arvelige, så risikoen begrenses til individet som redigeres
• epigenetiske endringer kan være vanskelige å oppdage, men kan ha langvarige fysiologiske effekter
• forskning på epigenetisk redigering utvikler seg raskt, med verktøy som CRISPRoff som kan slå av gener uten å endre DNA-sekvensen.

Rapporten gir anbefalinger om hvordan styring og kontroll med denne typen genredigering kan styrkes.

Oppsummert: Enhancement [191]: I fremtiden kan genredigering [192] brukes til å forbedre egenskaper eller legge til nye egenskaper også hos mennesker. Potensielle skader og fordeler vil variere avhengig av vitenskapelige, etiske, personlige, samfunnsmessige og juridiske faktorer. Man kan se for seg at arvelig genredigering brukes for å redusere antallet mennesker som blir født med uønskede egenskaper eller øke antallet som blir født med ønskelige egenskaper. Potensielle fordeler og ulemper må vurderes fra perspektivet til personer som kan bli født ved bruk av genetisk endrede embryoer, deres foreldre, samfunnet og fremtidige generasjoner. Følgende momenter bør vurderes:

• Eventuell bruk av genredigering for å forbedre menneskelige egenskaper er kontroversielt. Å tillate denne typen genredigering kan forverre eksisterende sosiale eller økonomiske ulikheter, og dette er bekymringsfullt.
• Beslutninger om å tillate eller forby bruk av genredigering for forbedringsformål bør være gjenstand for inkluderende og åpen samfunnsdebatt.
• Samfunnsmessige bekymringer om forbedring av menneskets genetiske egenskaper kan variere. For eksempel kan oppfatninger av potensielle fordeler og ulemper være svært forskjellige hvis den foreslåtte forbedringen tar sikte på å forbedre ytelser i sport eller akademiske sammenheng, sammenlignet med endringer som tar sikte på militær dyktighet.
• Styring og kontroll bør være fleksibel nok til å evaluere foreslåtte forbedringer i forskjellige kontekster. Beslutninger om å tillate eller forby bruk av genredigering for forbedringsformål bør ta hensyn til dilemmaer knyttet til «dual use». «Dual use»-begrepet brukes ofte for å omtale forskning eller teknologiutvikling som har til hensikt å gi en klar fordel, men som også kan misbrukes for skadelige formål [193].

Rapporten konkluderer med at innovasjon innen genredigering av menneskets genom bør drives av forventet nytte for menneskers helse og kollektivt velvære, både for enkeltpersoner og samfunnet. God styring bør sikre at tilstrekkelige beskyttelsesmekanismer er på plass, både for de som trenger de potensielle fordelene ved genredigering, og de som mest sannsynlig vil oppleve de potensielle skadene.

Oppdaterte retningslinjer fra International Society for Stem Cell Research (ISSCR)

ISSCR oppdaterte sine retningslinjer i 2021 [194], slik at de nå omtaler forskning på humane stamcelle-baserte embryomodeller (SCBEM). Retningslinjene deler forskningen inn i ulike kategorier.

Kategori 1A omfatter forskning som kan unntas fra spesialiserte vitenskapelige og etiske vurderingsprosesser, men som skal vurderes etter eksisterende mandater og komiteer for laboratorieforskning. Denne kategorien inkluderer følgende aktiviteter:

• Forskning på stamcellekulturer som modellerer spesifikke stadier av utvikling eller anatomiske strukturer, men ikke kontinuerlig utvikling av et intakt embryo eller foster. Eksempler som nevnes er modeller for dannelse av amnion, utvikling av nevralrør, utvikling av primordiale kjønnsceller, morkakestrukturer, 2D- eller 3D-modeller av gastrulasjon eller post-gastrulasjon.
• In vitro stamcelle-deriverte organoider som gjenskaper de fleste aspekter av organfunksjon, men ikke organoider som omfattes av kategoriene nedenfor (1B og så videre).

Kategori 1B er forskning som skal rapporteres til det organet/komiteen som er ansvarlig for den spesielle vitenskapelige og etiske vurderingsprosessen, men som normalt ikke er underlagt annen gjennomgang (i henhold til regler og retningslinjer i jurisdiksjonen, og basert på komiteens skjønn). Denne kategorien omfatter

• In vitro-utvikling av humane embryomodeller basert på humane stamceller som ikke representerer den integrerte utviklingen av hele embryo, inkludert ekstraembryonale membraner (tilsvarer ikke-integrerte embryomodeller, jf. pkt. 3 over)

Forskere som anser at forskningen deres faller inn under kategori 1A eller 1B anbefales å konsultere institusjonens vurderingskomité eller komiteen eller organet som har ansvar for vitenskapelig og etisk vurdering, for å bestemme hvilken kategori forskningen tilhører.

Kategori 2 omfatter forskning med embryoer, visse kimærer og embryo-modeller basert på stamceller som kun er tillatt etter gjennomgang og godkjenning fra en spesialisert vitenskapelig og etisk vurderingsprosess. ISSCR anbefaler en omfattende gjennomgang som bør koordineres med andre relevante kontrolltiltak, som for eksempel komiteer som vurderer kliniske forsøk, tilsynsorganer for IVF-klinikker, og vurderingsprosesser for forskning på dyr. All slik forskning bør ha en overbevisende vitenskapelig begrunnelse for at det er nødvendig å bruke denne type materiale i stedet for alternative modeller. Forskningen bør kun bruke det minste antall embryoer som er nødvendig for å oppnå det vitenskapelige målet.

Eksempler på forskning i kategori 2 er

• utvikling av humane stamcelle-baserte embryomodeller som representerer den integrerte utviklingen av hele embryoet, inkludert ekstraembryonale membraner

Retningslinjene anbefaler at de integrerte embryo-modellene ikke dyrkes lenger i kultur enn det som er nødvendig for å oppnå det vitenskapelige formålet.

Kategori 3 er forskning som er forbudt. Forskning i denne kategorien bør ikke utføres på grunn av bred internasjonal enighet om at slik forskning mangler overbevisende vitenskapelig begrunnelse eller er allment ansett å være uetisk.

Eksempel på kategori 3-forskning/forbudt forskning er

• Overføring av embryo som er utviklet fra humane stamceller til livmoren hos et menneske eller et dyr.
  1. 4. Anbefalinger fra Nuffield Council of Bioethics

Nuffield Council of Bioethics publiserte en rapport om forskning på humane stamcellebaserte embryomodeller (SCBEM) i november 2024 [195]. Rapporten inneholder flere anbefalinger om hvordan forskning basert på SCBEM bør reguleres. Vi gjengir noen av anbefalingene.

Skille mellom SCBEM og embryo

I Storbritannia er embryo definert i The Human Fertilisation and Embryology Act fra 1990 [196]:

«In this Act (except in section 4A or in the term ‘human admixed embryo’
(a) embryo means a live human embryo and does not include a human admixed embryo (as defined by section 4A(6)), and
(b) references to an embryo include an egg that is in the process of fertilisation or is undergoing any other process capable of resulting in an embryo (…)»

Nuffield Council sier i sin rapport at dersom regulatoriske sikkerhetsforanstaltninger sikrer at SCBEM kun er en modell av et embryo, bør ikke SCBEM reguleres på samme måte som embryo.

I rapporten har rådet vurdert flere muligheter for å skille mellom SCBEM og embryoer.

Den første var å definere begrepet 'embryo' slik at SCBEM er ekskludert, men å definere SCBEM ble ansett som vanskelig, ikke bare fordi vitenskapen utvikler seg, men også fordi definisjonen av embryoet som det modellerer er uklar og omstridt.

Den andre, som de mente hadde større potensial, var å endre regelverket slik at det uttrykkelig ekskluderer SCBEMs fra definisjonen av embryo.

Rådet så problemer med begge alternativene, fordi det i begge tilfeller vil kreve en klar definisjon av SCBEMs, som inkluderer en rekke organiserte strukturer, og som generelt sett er selvorganiserte tredimensjonale modeller av aspekter ved tidlig menneskelig utvikling.

Fastslå at humane SCBEM til reproduktive formål er forbudt

Nuffield Council foreslår et klart forbud mot å overføre en menneskelig SCBEM til mennesker eller dyr med tanke på reproduksjon. De viser bl.a. til at ISSCR-kategoriseringen av stamcelleforskning satte overføring av humane SCBEM til livmor hos et menneske eller dyr (ev. «reproduktiv trakt») i sin mest restriktive kategori (kategori 3). ISSCR anbefalte i 2021 at noen praksiser «for tiden ikke er tillatt», mens overføring av en SCBEM til en vert er strengt forbudt på grunn av «bred internasjonal konsensus om at slike eksperimenter mangler en overbevisende vitenskapelig begrunnelse eller er allment ansett som uetiske».  

Nuffield Council viser også til at overføring av en menneskelig SCBEM til en livmor) for tiden anses som farlig på grunn av omfanget av manipulering av humane celler og hvilken innvirkning denne manipulasjonen kan ha på mottakeren, et fremtidig barn og barnets eventuelle etterkommere. Rådet har også kommet til at det kan være potensial for reproduktiv bruk av SCBEM, og at et forbud mot innsetting i livmor potensielt kan begrense terapeutisk bruk. De anser likevel at et forbud per nå er berettiget.

Rådet peker på at et tydelig lovforbud vil kunne gi grunnlag for straff knyttet til utvikling av SCBEM for reproduktive formål hos mennesker.