Kapittel 4.3 Humane stamcellebaserte embryomodeller (SCBEM)

Utvikling av SCBEM

Forskning på menneskets tidlige embryonale utvikling har lenge vært begrenset til forskning på befruktede egg, enten overtallige befruktede egg fra assistert befruktning, eller ved å befrukte egg for forskningsformål (noe som er forbudt i Norge og etter Biomedisinkonvensjonen artikkel 18). Forskning på humane embryo reiser en rekke etiske problemstillinger, og det har vært strengt regulert i mange land. Det er en av grunnene til at det er begrenset kunnskap om tidlig embryoutvikling hos mennesker.

Et av de største gjennombruddene siden forrige evaluering av bioteknologiloven, er muligheten for å lage humane embryomodeller fra stamceller (pluripotente eller totipotente stamceller fra embryo eller induserte pluripotente stamceller, se nedenfor). Internasjonalt er det mye diskusjon om hvordan eksisterende lovgivning forholder seg til teknologiske fremskritt på dette området, om de humane stamcellebaserte embryomodellene er omfattet av gjeldende regelverk og konvensjoner, og om de samme lovene som regulerer forskning på "ekte embryo" laget ved hjelp av egg- og sædceller også bør gjelde for embryomodellene.

Ulike typer humane, stamcellebaserte embryomodeller (SCBEM

​​​​Pluripotente og totipotente stamceller er stamceller som kan utvikle seg til alle andre celletyper i kroppen. Slike celler finnes i befruktede egg/embryo og kalles gjerne embryonale stamceller (hES når de kommer fra et mennesker). Pluripotente stamceller kan også lages ved hjelp av genmodifisering av stamceller i kroppen (kalles da gjerne humane induserte pluripotente stamceller, hiPSC) [170].

Pluripotente stamceller fra humane embryo (hES) og hiPSC har blitt brukt til å generere modeller av de tidligste stadiene av embryo-utvikling [171] Slike modeller kalles menneskelige stamcellebaserte embryomodeller (SCBEM). Embryomodeller basert på hiPSC vil være genetisk like personen som har donert stamcellene (med mindre det er gjort genredigering i tillegg). Humane embryomodeller som er laget fra stamceller i et humant embryo vil ha genetiske egenskaper fra de som donerte egg- og sædcellene.

SCBEM er et paraplybegrep som brukes om en rekke stamcellebaserte embryomodeller som varierer i sin kompleksitet og i hvor fullstendig de kan modellere et embryo. Modellene kan kategoriseres ut fra ulike egenskaper ved modellen, for eksempel hvilket utviklingsstadium i embryo som modellene er ment å representere. Vi viser til Bioteknologirådets uttalelse [172] , rapporten til UKs parlament [173] og rapporten fra Nuffield Council of Bioethics [174] for mer utfyllende beskrivelse av embryoutviklingen, og ulike bruksområder for de såkalte integrerte og ikke-integrerte embryomodeller.

Nuffield Council of Bioethics har pekt på at SCBEMs varierer i kompleksitet og i hvilken grad de etterligner (dvs. ser ut eller fungerer som) komplette embryoer, i motsetning til bestemte deler eller aspekter av embryoutvikling. De har pekt på at det er betydelige gråsoner mellom SCBEMs og andre typer stamcellebaserte organoider som modellerer embryonale eller føtale organer eller vev. Noen SCBEMs kan dyrkes for å utvikle modeller av celler, vev eller hele organer på senere utviklingsstadier.

Nuffield Council har vist til at det er flere utfordringer med inndelingen i integrerte og ikke-integrerte modeller:

• Noen SCBEM kan ikke enkelt klassifiseres som den ene eller den andre, men eksisterer i et spektrum med varierende tilstedeværelse og proporsjoner av ekstraembryonale cellepopulasjoner.
• Inndelingen kan ikke være stabil selv innenfor en enkelt studie, ettersom embryomodeller er modulære og kan tilpasses fra en enklere til en mer kompleks modell.
• Avhengigheten av ekstraembryonale strukturer som en indikator på utviklingspotensial (potensial for videre utvikling) tar ikke hensyn til mulige forbedringer i kultur som kan gjøre det mulig å opprettholde en kompleks modell in vitro uten å være avhengig av disse vevene.

Uklar regulering av SCBEM

Internasjonalt varierer reguleringen av SCBEM fra ingen eksplisitt regulering til forskjellige begrensninger på forskningen. Den internasjonale organisasjonen for stamcelleforskning (ISSCR) har advart mot å bruke begrepet «syntetisk embryo» [176]. De har også pekt på at selv om modellene kan representere tidlige stadier i menneskets embryoutvikling, så kan ikke disse modellene utvikles til noe som tilsvarer post-natale stadier av mennesker, og modellene skal ikke brukes til et slikt formål.  ISSCR viser til at det er forbudt etter deres retningslinjer å overføre embryomodeller til livmoren hos dyr eller mennesker.

I 2021 publiserte ISSCR retningslinjer for å adressere de vitenskapelige, etiske, sosiale og politiske implikasjonene av denne teknologien. Nuffield Council on Bioethics publiserte en rapport i november 2024 om mange av de samme problemstillingene, men Nuffield Council foreslår en annen tilnærming for å regulere feltet. Disse er omtalt nedenfor.

Mange land, inkludert Norge og Storbritannia, har en grense for hvor lenge det er lov å dyrke et «ekte» humant embryo i laboratoriet (in vitro) på 14 dager. Et notat til UK Parliament [177] peker på en rekke utfordringer med å bruke de samme reglene for humane embryomodeller:

• Det finnes ikke en ‘dag 0’ for befruktning som man kan bruke for å starte tellingen,
• SCBEM kan utvikle seg med forskjellig hastighet og
• SCBEM viser ikke lineær utvikling, og kan «hoppe over» eller vise forskjellige sekvenser i utviklingsstadier.

Det er derfor foreslått alternative grenser, for eksempel basert på visse morfologiske trekk.