Helsedirektoratet har mottatt flere henvendelser som gjelder tilbud om assistert befruktning i den offentlige spesialisthelsetjenesten, for eksempel eggdonasjon, assistert befruktning til likekjønnede kvinner og spørsmål om aldersgrense for å få behandling med assistert befruktning.
Ønskebarn har pekt på at offentlige klinikker i områder med høy tilstrømming av pasienter setter aldersgrensen noe lavere enn hva andre klinikker gjør. Dette skaper utfordringer for pasientene som, basert på lovgivningen, har forventninger til hva slags tilbud som finnes. Når det ikke er en fast aldersgrense, er det ikke enkelt for pasientene å vite hva de skal forholde seg til. Videre peker Ønskebarn på at mange ikke har økonomisk mulighet for å gjennomføre behandlinger med for eksempel eggdonasjon ved private klinikker. Det er derfor også en økonomisk ulikhet mellom hvem som har behov for og hvem som kan betale for disse behandlingene med assistert befruktning. Ønskebarn stiller spørsmål om dette var en tilsiktet effekt da endringene i bioteknologiloven ble vedtatt i 2020.
Behandlende lege avgjør om kvinnen eller paret skal få behandling med assistert befruktning, og avgjørelsen skal bygge på medisinske og psykososiale vurderinger av kvinnen og hennes eventuelle ektefelle eller samboer, jf. bioteknologiloven § 2-6. Det skal legges vekt på kvinnens og hennes eventuelle ektefelle eller samboers omsorgsevne og hensynet til barnets beste. Vurderingen av hvem som skal få tilbud om assistert befruktning skal være konkret og individuell, og skal blant annet bygge på hva som er medisinsk forsvarlig. Dersom kvinnen eller paret får avslag på søknaden om assistert befruktning, og mener avslaget er et brudd på deres rett til nødvendig helsehjelp, kan de klage til statsforvalteren.
Enkelte av bestemmelsene i bioteknologiloven kan forstås som at de gir uttrykk for at pasientene selv skal kunne velge metode, jf. bioteknologiloven § 2-15 fjerde ledd, eller gi inntrykk av rett til behandling inntil fastsatt aldersgrense, jf. bioteknologiloven § 2-3 a, eller forstås som rett til et tilbud om eggdonasjon, forutsatt at øvrige vilkår for rett til assistert befruktning er oppfylt.
Bioteknologiloven er en spesiallov for de fagområdene som loven regulerer. Loven er imidlertid også en del av et større helserettslig rammeverk, og må tolkes og forstås i denne sammenhengen. Helselovgivningen skal sikre at det foretas en konkret forsvarlighetsvurdering, se blant annet helsepersonelloven § 4 og spesialisthelsetjenesteloven § 2-2. Videre skal helsepersonell etter helsepersonelloven § 6 sørge for at helsehjelpen ikke påfører pasienter, helseinstitusjon, trygden eller andre unødvendig tidstap eller utgift.
Det framgår av Prop. 34 L (2019–2020) [7] pkt. 5.1 under «Forholdet til andre helselover og prioritering» at «Bioteknologiloven regulerer kun hva som er tillatt eller ikke, mens pasient- og brukerrettighetsloven regulerer om pasienten har rett til denne typen helsehjelp fra den offentlige helsetjenesten».
Om den aktuelle behandlingen skal tilbys i den offentlige spesialisthelsetjenesten må vurderes konkret, jf. pasient- og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften. I praksis kan det være vanskelige avveininger mellom tillatte behandlinger etter bioteknologiloven, og hva den enkelte pasient har rett til å motta i den offentlige spesialisthelsetjenesten, jf. pasient- og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften.
Det har for eksempel vært stilt spørsmål om Stortinget har forutsatt at en konkret behandling skal være et tilbud i den offentlige spesialisthelsetjenesten. selv om spesialisthelsetjenesten av prioriteringshensyn tilbød en annen behandling eller av kapasitetshensyn ikke kunne tilby den aktuelle behandlingen. Et eksempel er partnerdonasjon av egg i et likekjønnet par, som krever at begge kvinnene må gjennomgå behandling. I brev av 10.06.25 uttalte helse- og omsorgsminister Vestre at på bakgrunn av klare uttalelser fra Stortinget i forarbeidene til endringene i bioteknologiloven § 2-15 fjerde ledd, hadde likekjønnede kvinnelige par som oppfyller vilkårene for assistert befruktning, rett til selv å avgjøre hvilken av kvinnene som skulle bære frem barnet, så lenge deres ønske ikke var faglig uforsvarlig. Spesialisthelsetjenesten kunne derfor ikke av prioriteringshensyn avslå de likekjønnede parenes ønske om selv å få velge hvem som skulle bære frem barnet