Kapittel 2.5 Helserisiko for kvinnene og for barn født etter assistert befruktning?

Ettersom stadig flere benytter tilbud om assistert befruktning for å bli gravide og flere barn fødes etter slik behandling, er det viktig å kartlegge om behandlinger med assistert befruktning medfører økt risiko for negative helseeffekter på kort og lang sikt [18]. Informasjon om hva slags effekter nye metoder og antall forsøk og kombinasjoner har på helse, vil være viktig for vurderingene som gjøres ved klinikkene og av parene som ønsker behandling. Hva slags risiko den enkelte kvinnen/paret er villig til å ta, vil også avhenge av sannsynligheten for at utfallet blir et friskt barn eller et mislykket forsøk som ikke resulterer i graviditet. Gode underlagsdata er nødvendig for å vurdere slik risiko, og slike data genereres gjennom registrering av relevant informasjon og forskning på dataene.

Når helserisiko skal vurderes, må man forholde seg til om det er økt risiko ut over det som gjelder for alle kvinner, fostre og nyfødte barn i svangerskap, fødsel og nyfødtperioden, og se både på risiko assosiert med infertilitet og årsaker til infertilitet, og risiko som kan knyttes til behandlingen med assistert befruktning.

Generelt er det høyere risiko for negative svangerskapsutfall ved flerlingsvangerskap, der kvinnen er gravid med tvillinger eller trillinger. Trenden med vesentlig høyere andel tvillingsvangerskap etter assistert befruktning enn etter spontane svangerskap er endret, og andel tvillingsvangerskap etter behandling med assistert befruktning er nå redusert til rundt 3 prosent (2022 data). Til tross for dette, er allikevel 27 prosent av alle tvillingsvangerskap i Norge [19] et resultat av assistert befruktning. Flerlingsvangerskap har en etablert økt risiko for veksthemming hos fostrene, tap av et foster, tidlig fødsel, større blødning hos kvinnen i forbindelse med fødsel, misdannelser der det er eneggede tvillinger, og barnedødsfall før fødsel og i nyfødtperioden.

Forskning rundt risiko for kvinner som mottar donoregg indikerer at de har økt risiko for komplikasjoner i svangerskapet. Det foreligger lite forskning på konsekvenser for kvinner som mottar behandling med donoregg i Norge. Internasjonalt finnes få studier på om kvinner som mottar assistert befruktning med partnerdonerte egg har økt risiko for negative svangerskapsutfall.

Helserisiko for kvinnen

Behandling med assistert befruktning kan gi noe økt risiko for komplikasjoner [20], [21]. For kvinnen vil på kort sikt hormonbehandlingen og inngrepene som er del av behandlingen med assistert befruktning i noen tilfeller føre til overstimulering av eggstokkreserver og væskedannelse i bukhule og på lungene, og organsvikt (ovarialt hyperstimuleringssyndrom). I forbindelse med behandlingen er det også økt risiko for infeksjon etter inngrep, blødning i bukhulen eller på eggstokkene, og torkvering av eggstokker (nedsatt/stanset blodforsyning til den aktuelle eggstokken). Kvinnen vil også ha noe økt risiko for blodpropp i forbindelse med hormonbehandlingen som inngår i behandlingen. Forskning har vist at kvinner som er gravide med ett foster (ikke tvillinger) etter assistert befruktning har lett økt sjanse for å utvikle morkakesykdom i svangerskapet, inkludert høyt blodtrykk, preeklampsi (svangerskapsforgiftning), ugunstig plassering og innvekst av morkaken i livmorveggen, sammenlignet med andre gravide med ett foster. Ved svangerskap etter assistert befruktning får kvinnene oftere påvist svangerskapsdiabetes, blødninger i svangerskap og økt blødningsmengde under fødsel, og flere av fødslene igangsettes eller planlegges som keisersnitt. Det er også høyere andel av svangerskapene etter assistert befruktning der fødselen starter spontant for tidlig (før 37 fullgåtte svangerskapsuker) [22].

Hvor stor andel av risikoen som skyldes årsaker relatert til infertilitet og bakenforliggende sykdom hos paret, og hvor stor andel som er forårsaket av behandlingen med assistert befruktning, finnes det mindre forskning på. En del av trendene viser lavere risiko i svangerskap i de siste ti årene sammenlignet med tidligere år, noe som til dels kan forklares av lavere andel svangerskap med mer enn ett foster og forbedringer i behandlingsmetoder [23], [24].

Senere helseutfordringer hos kvinnen som har fått behandling med assistert befruktning

Nyere forskning tyder på at kvinner som har gjennomgått behandling med assistert befruktning kan ha en lett økt risiko for å utvikle kreft i eggstokkene (borderline ovarial tumor), eller bryst (in situ brystkreft) etter assistert befruktning [25]. MFR har pekt på at det blir viktig å kartlegge om risiko er avhengig av om behandlingen med assistert befruktning førte til graviditet og barnefødsel, og hvilken rolle underliggende årsaker til infertilitet spiller. Og videre, om antall forsøk som ble gjennomført, komplikasjoner som oppstår under forsøk eller svangerskap, og metodene som ble benyttet ved assistert befruktning gir flere negative helseeffekter senere i kvinnens liv [26],[27],[28].

Mulige konsekvenser for barnets helse

Barn som fødes etter assistert befruktning, har stort sett ikke økt risiko for negativ utvikling eller sykdom sammenlignet med barn født etter «spontan» graviditet. Det er vist forskjeller i fødselsvekt mellom barn født etter assistert befruktning og barn født etter «spontan» graviditet. Dette avhenger av hvilken metode som ble brukt. Det er også vist forskjeller i vektutvikling mellom barn født etter assistert befruktning og andre barn, men jevner seg ut i ungdomstiden [29], [30]. Flere studier viser også noe økt risiko for enkelte sykdommer hos barn født etter assistert befruktning [31].

Barna født etter assistert befruktning har normal psykomotorisk og språkmessig utvikling, og fungerer normalt sosialt. Det diskuteres om disse barna har økt risiko for cerebral parese, men data som finnes om dette spriker. Om barna har en økt risiko for å utvikle en negativ metabolsk profil som medfører økt sjanse for å utvikle diabetes eller hjerte- og karsykdom har vært diskutert, men studiene som ser på dette er relativt små, og resultatene spriker.

Noen forskningsresultater har indikert at guttebarn som er født etter assistert befruktning med mikroinjeksjon (intracytoplasmatisk spermieinjeksjon, ICSI) har dårligere sædkvalitet enn de født etter andre behandlingsmetoder, og sammenlignet med gutter født etter spontan befruktning.

En stor studie fra Norge har vist at barn som fødes etter assistert befruktning har epigenetiske forskjeller i et stort antall gener ved fødsel, og det er mulig dette påvirker genuttrykk hos nyfødte [32]. I hvilken grad dette kan ha betydning for helse senere i livet finnes det foreløpig ikke gode studier på.

Forskjell i risiko avhengig av hvilke metoder som benyttes

Ettersom teknologi og medisin er i stadig utvikling, vil også metodevalg ved assistert befruktning endres i tråd med ny kunnskap. Mens bruk av «fersk» embryooverføring oftere resulterer i nyfødte som er små for alderen (small for gestational age) og for tidlig fødsel, ser det ut til at ved overføring av embryo som har vært fryst (frozen embryo transfer, FET) er det større risiko for at kvinnen utvikler preeklampsi (svangerskapsforgiftning), og at barna har høy fødselsvekt sett i forhold til svangerskapslengde. Det er også forskning som indikerer at barna født etter FET ikke blir større dersom det befruktede egget settes tilbake etter at kvinnen har hatt eggløsning [33].

Enkelte forskningsprosjekter har vist at bruk av ICSI kan være assosiert med medfødte misdannelser, og at behandling med eggdonasjon kan være assosiert med økt risiko for preeklampsiutvikling under svangerskapet og veksthemming hos fosteret [34].

Videre kunnskapsbehov

De første barna i Norge som ble unnfanget med assistert befruktning utenfor kroppen (in vitro-fertilisering) ble født i 1984. Det vil i de kommende årene være mulig å undersøke nærmere om denne gruppen har høyere risiko for å utvikle alders- og livsstilssykdommer.

Fortsatt finnes er det lite kunnskap om langtidskonsekvenser for barnas helse. Det er en betydelig utvikling i ulike metoder til bruk ved assistert befruktning, samt økende bruk av assistert befruktning i Norge og verden. Dette gjør at det er et stort behov for gode data til forskning på både kort- og langtidseffekter av behandlingene, både hos kvinnene og barna som fødes etter ulike behandlinger. Mer kunnskap kan gi tryggere og mer individtilpasset behandling, og mulighet til å følge personer med høyere risiko for ulike negative helseutfall. Når det blir mulig å samle inn bedre data på alle behandlinger om assistert befruktning, får vi i Norge mulighet til å følge opp kvinner og barn gjennom hele livsløpet ved kobling til andre helseregistre. Forskning basert på norske data vil bidra internasjonalt til økt kunnskap om assistert befruktning, bedre behandling og tryggere fremtid for kvinnene som får behandling med assistert befruktning og deres barn (og barnebarn).

Foreningen for donorunnfangede (DUIN) har pekt på at det er behov for mer kunnskap om psykososiale forhold for donorunnfangede og deres familier.

Det finnes studier som har fulgt par/familier/enslige fra før fødsel, gjennom barnets første år og opp til voksne barn, for eksempel har den britiske sosiologen Susan Golombok publisert flere slike studier. I en forskningsoppsummering fra 2020 har hun sett på forholdet mellom foreldre og barn og barns psykologiske tilpasning i familier som er skapt ved for eksempel eggdonasjon eller surrogati. Funnene viser at familier med lesbiske mødre, homofile fedre og kvinner som har valgt å være enslige mødre, samt familier skapt ved donorbefruktning og surrogati, har like stor sannsynlighet for trivsel og gode liv som tradisjonelle familier. Selv om barna fra disse familiene noen ganger vil møte fordomsfulle holdninger fra andre, konkluderes det med at kvaliteten på familieforholdene og det bredere sosiale miljøet betyr mer for barns psykiske velvære enn antall foreldre, foreldrenes kjønn eller seksuelle orientering, eller biologisk tilknytning mellom foreldrene og barna [35].