Nødvendige helse- og omsorgstjenester fra kommunen
Det følger av pbrl. § 2-1 andre ledd, at pasient og bruker har rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester fra kommunen. Den enkeltes rettighet gjenspeiles i kommunens ansvar etter hol. § 3-1 første ledd.
Kommunens ansvar gjelder for alle pasient- og brukergrupper, herunder personer med somatisk eller psykisk sykdom, skade eller lidelse, rusmiddelproblem, sosiale problemer eller nedsatt funksjonsevne, jf. hol. § 3-1 andre ledd. Det betyr at enhver person har rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester fra kommunen vedkommende oppholder seg i.
Kommunens ansvar for helse- og omsorgstjenester er ifølge forarbeidene til helse- og omsorgstjenesteloven negativt avgrenset til tjenester som ikke er en del av statlige spesialisthelsetjenester eller fylkeskommunale tannhelsetjenester.[1] Ressurshensyn tilsier at visse tjenester ikke omfattes av kommunens plikt til å yte eller tilby nødvendige helse- og omsorgstjenester. Kommunens ansvar avgrenses derfor mot det som må anses for å være den enkeltes ansvar for egen helse og velferd.
Rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester fra kommunen skal forstås slik at den enkelte har krav på nødvendig hjelp med en forsvarlig standard, basert på en individuell helse- og sosialfaglig vurdering av behov.[2] Hva som er nødvendig hjelp er vanskelig å angi presist på et overordnet nivå, slik at omfang og nivå på hjelpen må fastsettes etter en konkret vurdering.
Det er forskjellige momenter tilknyttet den enkeltes situasjon som vil være relevante i denne vurderingen. Kommunens ressurser og prioriteringer kan også være relevante momenter i denne vurderingen. Det er imidlertid en minstestandard av hva som kan forventes, som kommunen ikke kan gå under på grunn av økonomi. I Fusa-dommen legger Høyesterett til grunn at rett til nødvendige tjenester fra kommunen innebærer en rett til et forsvarlig minstenivå av nødvendig hjelp og at kommunens økonomi ikke kan tillegges vekt ved fastleggelse av dette minstenivået.
Hva som anses som nødvendige helse- og omsorgstjenester, må som følge av dette sees i sammenheng med kravet til forsvarlige tjenester.[3] Helse- og omsorgstjenester som tilbys eller ytes etter helse- og omsorgstjenesteloven, skal ifølge hol. § 4-1 være forsvarlige. Dette innebærer at tjenestene skal være av et visst nivå, og stiller krav til hvordan kommunen tilrettelegger helse- og omsorgstjenestene.
Nødvendighetsbegrepet og forsvarlighetskravet er såkalte rettslige standarder. Det betyr at rettsreglenes innhold ikke følger av loven, men av normer innenfor fagkunnskap, faglige retningslinjer og allmenngyldige samfunnetiske normer. Hva som er nødvendig og forsvarlig vil derfor kunne endre seg over tid. Som følge av dette fungerer forsvarlighetskravet som en rettesnor for hvordan tjenestene bør være og hva som regnes som god praksis. Forsvarlighetskravet utgjør samtidig en grense mot hva som er uforsvarlig.
Videre er det i utgangspunktet kommunen som vurderer og tar stilling til hva slags hjelp og tilbud den enkelte skal tilbys. Den enkeltes rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester fra kommunen, gir som hovedregel derfor ikke rett på en bestemt helse- og omsorgstjeneste fra kommunen. Tjenester som ofte regnes for å være nødvendige helse- og omsorgstjenester og som kommunen blant annet er forpliktet til å tilby, er listet opp i hol. § 3-2. I likhet med de øvrige tjenestene som er nevnt i helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 3, vil disse tjenestene være veiledende for hva den enkelte kan forvente av helse- og omsorgstjenestetilbud i kommunen.
Selv om retten til nødvendige helse- og omsorgstjenester fra kommunen etter loven ikke er begrenset ut ifra ressurser eller prioriteringer, må slike begrensninger ifølge forarbeidene som er nevnt ovenfor innfortolkes i pbrl. § 2-1 og den kommunale helse- og omsorgstjenestens forpliktelse. I sin vurdering kan kommunen derfor legge vekt på ressurshensyn og prioriteringer når det gjelder tjenestenivå og -omfang. Dette er en del av kommunens vurdering om hva som er nødvendige helse- og omsorgstjenester for den enkelte.
Prioriteringskriteriene nytte, ressurs og alvorlighet bidrar til at kommunens ressurser brukes på personer som trenger dem mest og der ressursene gir størst nytte. Det er gitt nærmere anbefalinger for prioriteringer i kommunen i nasjonal veileder for prioriteringer i kommunale helse- og omsorgstjenester. Se også omtalen av prioriteringskriteriene i kapittel 4.1.
Pasient og bruker har videre rett til øyeblikkelig hjelp fra kommunen, jf. pbrl. § 2-1 første ledd. Dette gjenspeiles i kommunens ansvar for å straks tilby og yte helse- og omsorgstjenester til den enkelte når det må antas at slik hjelp er påtrengende nødvendig etter hol. § 3-5 og helsepersonells plikt til å yte øyeblikkelig hjelp etter hpl. § 7. Kommunens ansvar etter hol. § 3-5 er mer objektivt formulert, sammenlignet med den rettslige standarden om nødvendige helse- og omsorgstjenester.
Retten til nødvendige helse- og omsorgstjenester fra kommunen, herunder øyeblikkelig hjelp, er nærmere beskrevet i Helsedirektoratets rundskriv til pasient- og brukerrettighetsloven, under omtalen av § 2-1. Kommunens ansvar for å tilby nødvendige helse- og omsorgstjenester til personer som oppholder seg i kommunen er nærmere beskrevet i Helsedirektoratets rundskriv til helse- og omsorgstjenesteloven, under omtalen av § 3-1 og § 3-2.
Nødvendige spesialisthelsetjenester
Pasienten har ifølge pbrl. § 2-2 andre ledd, rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, når vedkommende har forventet nytte av helsehjelpen og den forventede ressursbruken står i et rimelig forhold til den forventede nytten av helsehjelpen.
Det følger av pbrl. § 1-3 bokstav c, at helsehjelp omfatter handlinger som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie- og omsorgsformål. Nødvendig helsehjelp skal ifølge forarbeidene tolkes slik at det gir den enkelte krav på nødvendig helsehjelp av en forsvarlig standard, basert på en individuell helsefaglig vurdering av behov.[4] Det er vanskelig å generelt angi innholdet i nødvendig helsehjelp på en presis måte. Det må baseres på en konkret vurdering av i hvilket omfang det skal gis helsehjelp og hvilket nivå helsehjelpen skal ha.
Begrepet nødvendig helsehjelp er en rettslig standard. Det er ovenfor gjort rede for hva en rettslig standard er. Nødvendig helsehjelp skal videre forstås slik at den enkelte har rett på nødvendig helsehjelp med en forsvarlig standard, basert på en individuell helsefaglig vurdering av behov. Omfanget og nivået på helsehjelpen må som følge av dette vurderes konkret. I likhet med nødvendige helse- og omsorgstjenester i kommunen, må kravet om nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten sees i sammenheng med kravet om faglig forsvarlighet.
Retten til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten er videre begrenset til de tjenestene som spesialisthelsetjenesten er ansvarlig for. Spesialisthelsetjenesten er som utgangspunkt en samlebetegnelse for den typen helsetjenester det ikke er funnet hensiktsmessig å legge ansvaret for i kommunen.[5] Det følger av sphl. § 2-1 at staten har det overordnede ansvaret for at befolkningen gis nødvendig spesialisthelsetjeneste. Det regionale helseforetaket skal sørge for at personer i helseregionen tilbys spesialisthelsetjenester, i tråd med prioriteringskriteriene nytte, ressurs og alvorlighetsgrad, jf. sphl. § 2-1a første og andre ledd.
Det er sykehuset som vurderer og i utgangspunktet beslutter hva slags helsehjelp den enkelte skal tilbys. Den enkeltes rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten innebærer derfor ikke rett til en bestemt form for helsehjelp eller en bestemt type tjeneste.
Vurderingen av hva som er å anse som nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, innebærer også en kost- og nyttevurdering. Vilkårene om forventet nytte av helsehjelpen og forventet ressursbruk er nærmere presisert i forskrift om prioritering av helsetjenester (prioriteringsforskriften). Se nærmere informasjon i veilederen om prioritering i pasient- og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften. Det er i tillegg utarbeidet egne prioriteringsveiledere for spesialisthelsetjenesten, hvor det gis anbefalinger om rettigheter på gruppenivå innenfor bestemte fagområder i spesialisthelsetjenesten. Disse prioriteringsveilederne skal bidra til økt forståelse og lik praktisering av prioriteringskriteriene, ved at de brukes som beslutningsstøtte i vurderingen av rett til nødvendig helsehjelp til den enkelte.
Pasienten har også rett til øyeblikkelig hjelp fra spesialisthelsetjenesten, jf. pbrl. § 2-2 første ledd. Dette har sammenheng med spesialisthelsetjenestens plikt til å yte helsehjelp som er påtrengende nødvendig, etter sphl. § 3-1, og helsepersonells plikt til å yte øyeblikkelig hjelp etter hpl. § 7. Rettigheten er ubetinget i den forstand at den ikke er tilknyttet prioriteringskriterier, slik retten til nødvendig helsehjelp etter pbrl. § 2-2 andre ledd er. Retten til øyeblikkelig hjelp gjelder avverging av akutt fare for liv, alvorlig helseskade eller alvorlig smertetilstand. Helsehjelpens art og situasjonens karakter innebærer derfor en form for prioritering av hva den enkelte har rett til.
Retten til nødvendig helsehjelp, herunder øyeblikkelig hjelp fra spesialisthelsetjenesten, er nærmere beskrevet i Helsedirektoratets rundskriv til pasient- og brukerrettighetsloven, under omtalen av § 2-2.