Helse- og omsorgstjenester skal være forsvarlige. Kravet om faglig forsvarlighet gjelder både for det enkelte helsepersonell og virksomheter som yter helsehjelp. Det gjelder videre på alle nivåer i helse- og omsorgstjenesten, i både offentlig og privat sektor.
Det følger av hpl. § 4 første ledd at helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra vedkommendes kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig. Helsepersonells plikt til forsvarlig yrkesutøvelse er tett tilknyttet helse- og omsorgstjenestens plikt til forsvarlig virksomhet.
Fylkeskommunens plikt til å tilby eller yte forsvarlige tannhelsetjenester kommer ikke direkte til uttrykk i en egen bestemmelse i tannhelsetjenesteloven, slik kommunens og spesialisthelsetjenestens plikt til sammenligning fremgår av henholdsvis hol. § 4-1 og sphl. § 2-2. Kravet om faglig forsvarlighet i tannhelsetjenesten kommer imidlertid indirekte til uttrykk i fylkeskommunens plikt etter tannhl. § 1-3a, og i Statens helsetilsyns ansvar etter tannhl. § 6-2. Det følger videre av hpl. § 16 at virksomheter som yter helse- og omsorgstjenester, skal organiseres slik at helsepersonellet blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter.
Begrepet forsvarlighet er en rettslig standard. Som nevnt ovenfor, betyr dette at rettsregelens innhold ikke er tilknyttet bestemte og entydige kriterier, men at innholdet baseres på både lov, etikk, fag og forholdsmessighetsvurderinger.
Det følger av forarbeidene til helse- og omsorgstjenesteloven at forsvarlighetskravet i helse- og omsorgstjenesten er forankret i anerkjent fagkunnskap, faglige retningslinjer og allmenngyldige samfunnsetiske normer.[1] Hva som regnes for å være faglig forsvarlig kan derfor variere over tid, i tråd med utviklingen av fagkunnskap, endringer i verdioppfatninger og liknende. Anerkjent fagkunnskap kan for eksempel komme til uttrykk i nasjonale og internasjonale faglige retningslinjer, faglitteratur og ved utdanningen av tannhelsepersonell. Kravet om faglig forsvarlighet fungerer videre som en rettesnor for tjenesten, som beskriver hvordan tjenestene bør være og hva som kan beskrives som god praksis.
Dette danner samtidig et utgangspunkt for å fastslå hva som regnes som uforsvarlig og som dermed utgjør den nedre grensen for helsehjelp og den enkeltes rettighet. Den nedre grensen for forsvarlighet beskrives også som en minstestandard. Faglig forsvarlig helsehjelp omfatter som følge av dette all helsehjelp over minstestandarden. Dette gir rom for prioriteringer, ulike behandlingsformer, samt god og best tilgjengelige praksis. Se figuren i kapittel 5.5 nedenfor, som illustrerer rammene for nødvendig og forsvarlig tannhelsehjelp. Forsvarlighetskravet innebærer videre at tjenester må holde tilfredsstillende kvalitet, ytes i tide og i tilstrekkelig omfang.
Helsepersonells krav til faglig forsvarlig yrkesutøvelse beror på hva som kan forventes ut ifra vedkommendes kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig. Se nærmere redegjørelse av helsepersonells krav til faglig forsvarlighet i Helsedirektoratets rundskriv til helsepersonelloven, under omtalen av § 4, og i forarbeidene til helsepersonelloven.[2]
Virksomheter som yter helse- og omsorgstjenester, skal ifølge hpl. § 16 og tannhl. § 1-3a organiseres slik at helsepersonellet blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter. Bestemmelsene gjelder virksomhetenes organisering og innebærer at helsepersonell skal sikres arbeidsforhold som gjør at de kan overholde plikter som følger av lov eller forskrift, som for eksempel det å yte faglig forsvarlig tannhelsehjelp. Som følge av dette skal virksomheten sørge for at det blant annet er tilstrekkelig med kvalifisert personell, tilstrekkelig og adekvat utstyr, samt tydelig fordeling av ansvar, oppgaver og myndighet, i tillegg til nødvendige instrukser, rutiner og prosedyrer.
Kravet om faglig forsvarlighet og organisering av virksomheter, har sammenheng med forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten. Forskriften skal blant annet bidra til faglig forsvarlige helse- og omsorgstjenester gjennom systematisk styring av virksomhetens aktiviteter. Det følger av forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring § 2, at den blant annet gjelder for virksomheter innenfor den offentlige tannhelsetjenesten, jf. tannhl. § 1-3a. I Helsedirektoratets veileder til forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten er det gjort nærmere rede for hvordan forskriften skal forstås.