Endringer i befolkningens behov for helsetjenester, sammen med stadig teknologisk og medisinsk utvikling, gir endring i oppgaver som sykepleietjenesten må håndtere i sykehus. Dette er også utviklingstrekk som vil fortsette å prege sykepleietjenesten i sykehus i fremtiden. Videre stilles det krav til ledere om at sykepleietjenesten skal være effektiv. Dette har gjort at for særlig sykepleiere som jobber ved sengeposter, kreves det kompetanse til å møte pasienter med et stort mangfold og bredde i kliniske problemstillinger som speiles i komplekse pasientbehov. I tillegg er det økende antall pasienter med alvorlig sykdom og/eller pasienter med uavklarte kliniske problemstillinger som mottar hjelp i fra spesialisthelsetjenesten. Dette er hovedargumenter for at a det er behov for avansert sykepleiekompetanse ved særlig sengepost, poliklinikk og dagenheter.
Representanter som jobber i lederstillinger eller som fagsykepleier ved store, regionale sykehus beskriver at man her ofte har tilgang på mer spesialisert og avansert kompetanse i faggruppen sammenlignet med mindre, lokalsykehus. Dette medfører at fagutvikling ivaretas lettere gjennom erfaringsutveksling eller gjennom hospitering internt på sykehuset. Sånn sett er det mulig at det er et særlig behov for bredere og mer avansert fagutviklingstilbud for sykepleiere som jobber ved sengepost, poliklinikk og dagenheter på mindre sykehus og/eller avdelinger hvor sykepleierne i større grad kun har grunnutdanning som kompetansenivå.
Riksrevisjonen (2019) beskriver hvordan høy turnover av sykepleiere, gjør at noen avdelinger i sykehus bruker mye ressurser på å lære opp nye. Disse avdelingene har utfordringer med å bygge sterke fagmiljøer for sykepleierne. Videre er det pekt på at ved sengeposter finner man ofte en stor andel nyutdannede sykepleiere. For å gi nyutdannede sykepleiere økt trygghet i egen rolleutvikling i et arbeidsmiljø som fremmer mestring og gode faglige holdninger, er det behov for mentorordninger, kollegaveiledning og faglig sterke rollemodeller. Noen beskrev slike rollemodeller som "faglige fyrtårn".
Representantene fra tjenestene som vi snakket med, peker på at det mange steder er få kliniske karriereveier ved vanlige sengeposter, dagenheter og i poliklinikk som gir endret ansvar og nye utfordringer innenfor pasientrettede oppgaver og klinisk virksomhet. Flere fremhever at som sykepleier ved disse tjenestestedene, er mulighetene for karriereutvikling ofte begrenset til fagutviklingssykepleier eller leder. Flere representanter fra tjenestene mener at dette kan gjøre at ambisiøse og erfarne sykepleiere som ønsker nye utfordringer, søker overføring til andre avdelinger, administrative stillinger eller slutter ved sykehuset. Dette bidrar til å holde turnover høy ved noen avdelinger og kan tappe avdelingen for kompetanse. Oppsummert beskrives avansert klinisk sykepleiekompetanse av flere aktører som nødvendig kompetansehevendetiltak for å bygge et fagmiljø som møter fremtidig krav til tjenesten, samt for å utvikle rett kompetanse til å gi helhetlig og avansert sykepleie. Det understrekes også av flere sykepleiere at det ikke er snakk om et ønske om å ta over oppgaver fra andre fagprofesjoner som for eksempel legeoppgaver, men et kompetansehevende tiltak for å sikre faglig forsvarlige sykepleie tilpasset en mer avansert sykepleiertjeneste.
Noen av sykepleierne og lederne vi snakket med opplever manglende annerkjennelse av behovet for avansert sykepleiekompetanse ved vanlige sengeposter og i poliklinikk. Dette kan gi sykepleierne ett inntrykk av å være mindre verdsatt sammenlignet med for eksempel spesialsykepleiere. Disse sykepleierne og lederne peker også på at bedriftsintern opplæring ofte er det mest brukte kompetansehevende tiltaket rettet mot denne delen av sykepleietjenesten. Dette beskrives som utilstrekkelig for å møte kompetansen som behøves i møte med nye og mer avanserte sykepleieoppgaver og at dette må suppleres av formell videreutdanning for å skape robuste sykepleiefaglige arbeidsmiljø ved en avdeling. Flere av representantene i referansegruppen etterspør videre en økt satsning på å utvikle kliniske karriereveier som målrettet tar i bruk avansert sykepleiekompetanse for å utvikle hele sykepleiertjenesten i tråd med de endringer man ser i spesialisthelsetjenesten generelt. Noen av representantene mener det mangler anerkjennelse av behovet for å utvikle sykepleiere med avansert, sykepleiefaglig kompetanse (særlig mastergrad) ved vanlige sengeposter, poliklinikker og dagenheter, fra blant annet de regionale helseforetakene. Fra særlig ledere ved større regionale sykehus fremheves det at kombinasjonen av bedriftsinterne kurs og kortere videreutdanningstilbud, har lenge vært brukt som tiltak for å utvikle sykepleiekompetansen i sykehus. Dette løftes frem som et mer tidseffektivt tiltak sammenlignet med et mastergradsløp som AKS. Lederne mener dette har fungert særlig godt der tjenestene har vært tett involvert i utvikling av det aktuelle videreutdanningstilbudet, for eksempel gjennom kombinasjonsstillinger. Dette har sikret at ledelsen i sykehuset har vært sikker på den kliniske relevansen av videreutdanningen, og sykepleierne som gjennomfører utdanningen har fått kvalitetssikret og dokumentert sin fagutvikling.
Jobbtilfredshet, engasjement i jobben, opplevd mestring og ønsket grad av autonomi, er vist å sammenfalle med lav intensjon om å skifte jobb for sykepleiere, samt bidra til økt pasienttilfredshet (De Simone et al., 2018; Sasso et al., 2019). En oversiktsartikkel som ser på funn fra flere studier peker på engasjement knyttet til egen karriere som viktig for hvorvidt sykepleieren blir værende i stillingen som sykepleier (Flinkman et al., 2010). Manglende kliniske karriereveier eller få muligheter til lønnsutvikling, samt stress og moralske kvaler som følge av opplevde utilstrekkelige rammer for god sykepleieutøvelse, er sentrale faktorer som fører til at sykepleiere trer ut av sykepleierrollen. Dette tyder på at det er både forskningsmessig grunnlag og erfaringskunnskap som tilsier at kliniske karriereveier for sykepleiere kan være et viktig virkemiddel for å beholde sykepleiere i klinisk arbeid for helseforetakene.
Situasjonsbeskrivelsen (kapittel 3) fra denne utredningen peker på at kompetanseutvikling er effektivt som tiltak for å beholde og sikre tilgang på sykepleiere i sykehusene. Helsedirektoratet mener derfor at investering i kompetanse og utvikling av ny kompetanse for sykepleiere i sykehus som jobber ved sengepost, i poliklinikk, dagbehandling, ambulante team og hjemmesykehus, kan være et tiltak som bidrar til å sikre sykehusene tilgang på nødvendig sykepleiekompetanse og kan mobilisere arbeidskraft i framtiden. Eventuelle kostander til kompetanseutvikling og kompetanseheving, må ses i sammenheng med forventede gevinster av styrket faglighet. Dette kan for eksempel bety bedre tjenester til pasientene, samt realisering av målsetninger om økt samhandling, omstilling og effektiv bruk av teknologiske løsninger.