Bakgrunn
Bakgrunn
I 2002 kom St. melding nr. 47 Resept for et sunnere Norge (Helsedepartementet, 2002). Mye av bakgrunnen for meldingen var at det stadig ble mer åpenbart at velferds- og livsstilsykdommer var på vei til å bli den store helseutfordringen i Norge, som i store deler av verden. Sykdomsutviklingen i den norske befolkningen ble i økende grad knyttet til levevaner og helseatferd. Meldingen viste til at det var godt dokumentert at disse sykdommene/risikofaktorene i stor grad kunne forebygges eller utsettes ved å endre levevaner i gunstig retning.
En av de fire hovedstrategiene i meldingen var at det skulle legges mer vekt på forebygging i helsetjenesten, og da særlig kommunehelsetjenesten som en hovedarena for individ- og grupperettet forebyggende innsats. Meldingen trakk fram fastlegene som en helt sentral aktør i det forebyggende arbeidet i helsetjenesten, da ca.70 prosent av pasientene møter hos sin fastlege minst én gang i året. Fastlegene spiller derfor en viktig rolle i arbeidet med å veilede og motivere til sunnere levevaner.
For å stimulere fastlegene til å prioritere veiledning om endring av levevaner, ble det i meldingen varslet at regjeringen ønsket å innføre en livsstilstakst. Målet var en dreining fra medikamentell behandling til livsstilstiltak og egeninnsats. Grønn resept-taksten ble innført høsten 2003. Taksten kunne bare benyttes til pasienter med høyt blodtrykk eller diabetes type 2, og som ikke fikk medikamentell behandling for aktuell sykdom. Disse begrensningene medvirket til at taksten i liten grad ble benyttet, kun 35 000–40 000 ganger per år.
Til grunn for tiltaket forelå det grundig dokumentasjon på effekt av fysisk aktivitet og kosthold i forebygging og behandling av hjerte-karsykdom og diabetes type 2.
Utvikling av oppfølgingsmodeller i kommunen
Helsedirektoratet fikk i oppdrag å utarbeide forslag til et modellforsøk med oppfølgingsaktiviteter i et utvalg kommuner. Det ble over statsbudsjettet i 2003 bevilget ca. 1 mill. kroner årlig i fem år for utvikling av kommunale oppfølgingsprogram for personer som hadde behov for hjelp og støtte til endring av levevaner (kosthold, fysisk aktivitet og røykeslutt).
På bakgrunn av kommunale og fylkeskommunale initiativ, inngikk Helsedirektoratet i 2004 samarbeid med 32 kommuner i fem fylker om å utvikle og prøve ut ulike modeller for henvisning og oppfølgingstiltak for hjelp til endring av levevaner. Disse fylkene hadde allerede gjennom noen år utviklet oppfølgingstilbud for fysisk aktivitet, før grønn resept ble innført.
Modellene i de fem fylkene hadde ulike navn på det kommunale tilbudet: Fysak resept (Nordland), Frisklivsresept (Buskerud), Opplandsresept/fysiotek (Oppland) og Helsekilden (Aust-Agder) (Mikkelsen et al., 2010) og kompetansemodellen (Troms). Etter hvert ble initiativene utvidet til å omfatte kosthold- og røykesluttkurs. I praksis var det Frisklivsmodellen og Fysiotekmodellen som ble prøvd ut i prosjektperioden 2005–2007.
Hovedskillet mellom disse modellene var at man i Fysiotekmodellen la opp til at aktivitetene i hovedsak ble gjennomført av andre aktører (frivillige lag, organisasjoner, kommersielle aktører eller offentlige tilbydere) mens Fysioteket skulle ivareta helsesamtalen, klarlegge mulige aktivitetstilbud for den enkelte og vise disse videre til en tilbyder. I Frisklivssentralmodellen ble det i større grad lagt vekt på at sentralen også selv skulle stå for å organisere aktivitetene. Også der ble det lagt stor vekt på helsesamtalen – en individuell endringsfokusert samtale basert på motiverende intervju-metoden.
Pasientene/brukerne ble henvist i hovedsak fra fastlege, men også annet helsepersonell og Nav.
Til forskjell fra grønn resept-taksten var målgruppen for oppfølgingstilbudet ikke avgrenset til noen diagnoser eller bruk av legemidler, men inkluderte alle som hadde helsemessig behov for å øke sitt fysiske aktivitetsnivå, legge om til et sunnere kosthold og/eller få hjelp til røykeslutt.
I samarbeid med de fem fylkene utviklet Helsedirektoratet verktøy, gjennomførte kompetansehevende tiltak og utarbeidet informasjonsmateriell til helsepersonell og pasienter.
Evalueringer
I 2005 ble grønn resept-ordningen evaluert blant fastleger. Evalueringsrapporten «Legers bruk og vurdering av Grønn resept ordningen» (Bringedal et al., 2006) viste at legene etterlyste muligheter til å henvise pasienter til oppfølgingsaktiviteter lokalt og flere faggrupper i kommunene (som fysioterapeuter og ernæringseksperter) for faktiske tilbud som fysisk aktivitet og kostholdsveiledning.
De eksisterende lavterskeltilbudene i de fem utprøvingsfylkene ble evaluert i 2008. Evalueringen viste bant annet at både deltagere ved lavterskeltilbudene og leger var fornøyde med opplegget (Båtevik et al., 2008). Et flertall av legene opplevde at ordningen var enkel å administrere og at ordningen ga et godt tilbud til pasientgrupper som har vanskelig for å komme i gang med fysisk aktivitet som behandlingstiltak. Nesten samtlige pasienter opplevde at de fikk et tilbud som var individuelt tilpasset deres behov og et opplegg som var realistisk å gjennomføre.
På oppdrag fra departementet fikk Helsedirektoratet 2009 i oppdrag å «tilrå departementet den videre oppfølging av grønn resept-ordningen basert på evalueringene og erfaringer, herunder vurdering av kostnader, nytteverdi og finansiering» (Helse- og omsorgsdepartementet, 2009).
Helsedirektoratet anbefalte bl.a.
- avvikling av grønn resept-taksten, og foreslo i stedet å utrede behovet for en forebyggelsestakst. Begrunnelsen var at taksten kom i miskreditt hos fastlegene bl.a. fordi de var uenige i kriteriene for taksten, særlig at den ikke kunne benyttes til pasienter som allerede sto på medikamentell behandling for aktuell diagnose.
- opprettelse av kommunale lavterskeltilbud for endring av levevanene fysisk aktivitet, kosthold og røyking i alle landets kommuner eller i interkommunale samarbeidskommuner, og at disse lavterskeltilbudene burde forankres i kommunehelsetjenesten og ha et felles nasjonalt navn.
- at målgruppen for ordningen burde omfatte alle voksne personer som kunne oppnå betydelig helsemessig gevinst av å endre levevaner innen kosthold, fysisk aktivitet og tobakk – uavhengig av diagnose eller medikamentell behandling
- at hvem som kunne henvise til lavterskeltilbud, men også at brukere kunne ta kontakt uten henvisning
Også i Stortingsmelding nr.47 (2008–2009) Samhandlingsreformen, var forebygging og tidlig innsats et av hovedmålene. Samhandlingsreformen pekte på behovet for å opprette kommunale lærings- og mestringstilbud, blant annet med lavterskeltilbud for endring av levevaner. Oppbyggingen av forebyggende helsetilbud i kommunene skulle skje over tid. Målet var at alle kommuner skulle etablere frisklivssentral (Helse- og omsorgsdepartementet, 2008), og i statsbudsjettet for 2011 ble det avsatt 6,9 mill. kroner som tilskudd til å etablere kommunale frisklivssentraler.
Veileder for kommunale frisklivssentraler
På bakgrunn av initiativ fra fylkeskommuner og etterspørsel fra kommuner om råd for etablering av frisklivssentraler, utviklet Helsedirektoratet i samarbeid med fylkeskommuner en veileder for etablering og organisering av frisklivssentraler i 2011.
I denne første utgaven av veilederen ble modellen Frisklivssentral anbefalt – en modell som kombinerte aktiviteter i egen regi og som skulle ha oversikt over lokale tilbud som pasientene/brukerne kunne sluses videre til.
Kommunene er ifølge helse- og omsorgstjenesteloven pålagt å tilby helsefremmende og forebyggende tjenester til befolkningen. Frisklivssentralen er en anbefalt måte å organisere slike helsetjenester på og en del av kommunens samlede helse- og omsorgstjenester. Veilederen beskriver anbefalinger for hvordan en frisklivssentral bør etableres og driftes
Veilederen ble revidert i 2016, og den er senere oppdatert flere ganger (2019, 2022 og 2025) på bakgrunn av utvikling av helsetjenesten, samfunnet og politikken, forskning, nye eller reviderte faglige anbefalinger, lover og stortingsmeldinger.
Samhandlingsreformen
Et av målene samhandlingsreformen (Helse- og omsorgsdepartementet, 2008) var økt satsing på helsefremmende og forebyggende arbeid. Både kommunens primærforebyggende arbeid og de forebyggende helsetjenestene i kommunen skulle styrkes. Den kommunale helsetjenesten ble pekt på som en viktig bidragsyter i arbeidet med økt forebygging og Samhandlingsreformen beskriver helsepersonell som viktige for å identifisere og følge opp individer og grupper med økt risiko for sykdom.
Samhandlingsreformen viste til evalueringene av grønn resept-ordningen og pekte på behovet for å opprette kommunale lærings- og mestringstilbud med blant annet lavterskeltilbud, og i statsbudsjettet for 2011 ble det avsatt 6,9 mill. kroner som tilskudd til å etablere frisklivssentraler.
Meldingen pekte også på behovet for å styrke kompetansen til fastlegene på flere områder, inkludert innen samtale/veiledningsmetodikk for å motivere pasienter til adferdsendring.
Utviklingen i andel kommuner med frisklivssentral 2011–2023
Fra og med 2011 ble frisklivssentraler inkludert i KOSTRA-rapporteringen. I perioden 2011–2023 økte andel kommuner med frisklivssentral fra ca. 25 prosent til ca.66 prosent. Andelen som bor i kommuner/bydeler med tilgang til frisklivssentral er 87 prosent. Det er i hovedsak de små og minst sentrale kommunene som ikke har etablert denne helsetjenesten (Ekornrud et al., 2025).
I samme periode har det vært en økning i antall ansatte ved frisklivssentraler og noe større grad av tverrfaglighet, selv om det fortsatt i hovedsak er fysioterapeuter som jobber der. Antall deltakere har også økt; fra i underkant av 16 000 i 2013 til i overkant av 32 000 i 2022. Dette er en dobling i antall unike deltakere mellom 2013 og 2022.
Hva er en frisklivssentral?
Frisklivssentraler er en kommunal helsetjeneste som gir støtte til endring av levevaner og mestring av helseutfordringer. Frisklivssentralens tilbud kan både benyttes for å forebygge eller begrense utvikling av sykdom, og være en del av behandling og rehabilitering i et helhetlig forløp.
I tillegg til oppfølgingstilbudet til risikogrupper, bidrar frisklivssentralene til å løse lovpålagte oppgaver etter folkehelseloven gjennom å gi råd og veiledning til befolkningen om helse og helsetjenester samt samarbeid med andre tjenester, sektorer og nivå. Dokumentasjon fra tjeneste inngår også i grunnlaget for kommunalt planarbeid.
Frisklivssentralen skal ifølge veilederen for kommunale frisklivssentraler gi strukturert, tidsavgrenset, helhetlig og individuelt tilpasset oppfølging med individuell og grupperettet veiledning, informasjon og aktiviteter. Det strukturerte oppfølgingstilbudet15 utgjør basistilbudet ved frisklivssentralen og omfatter støtte til fysisk aktivitet, kosthold og tobakk. I mange kommuner tilbyr frisklivssentralene i tillegg hjelp til mestring av søvnvansker, psykiske helseutfordringer og risikofylt alkoholbruk. Oppfølgingen starter og avsluttes med en helsesamtale. Plan for individuelt tilpasset oppfølging lages av deltaker og veileder i fellesskap og tar utgangspunkt i brukerens funksjonsnivå og mål for deltakelse.
Frisklivssentralen samarbeider med et bredt spekter av aktører i og utenfor helse- og omsorgstjenesten for at deltakerne skal finne aktiviteter og tilbud de kan fortsette med etter oppfølgingsperioden. Målet er at deltakeren styrker sin helsekompetanse og lærer verktøy og metoder som setter dem i stand til å opprettholde endringer og mestre hverdagen med helseutfordringer.
I tillegg til oppfølgingstilbudet til risikogrupper bidrar frisklivssentralene også til å løse lovpålagte oppgaver etter folkehelseloven gjennom å gi råd og veiledning til befolkningen om helse og helsetjenester og samarbeide med andre tjenester, sektorer og nivå. Dokumentasjon fra tjeneste inngår også i grunnlaget for kommunalt planarbeid
Tilskuddsordning
En tilskuddsordning for etablering og utvikling av frisklivs-, lærings- og mestringstilbud ble etablert i 2011, og eksisterer fortsatt (Helsedirektoratet, 2025a). Tilskuddsordningen skal stimulere kommunene til etablering og videre utvikling av kommunale frisklivs-, lærings- og mestringstilbud som bidrar til å fremme helse og livskvalitet, forebygge sykdom, tidlig intervensjon, og til at brukerne lærer å mestre livet med sykdom. I de senere årene er det fylkeskommunen som forvalter tilskuddet.
Tilskuddsordningen har vært viktig for at vi i dag har en høy andel kommuner som har etablert denne tjenesten. Se også rapporten Bruk av tilskuddsmidler til etablering og utvikling av kommunale frisklivs-, lærings- og mestringstilbud.
Utviklingssentraler
I 2014 ble det etablert en ordning med utviklingssentraler etter modell av utviklingssenter for hjemmetjenester og sykehjem. (Se kapiitel om utviklingssentraler under Etablering og organisering av frisklivvssentraler.) Utviklingssentralene er frisklivssentraler som er godt forankret i kommunale planer, har et solid basistilbud, erfaring med utviklingsarbeid og samarbeid med høyskoler/universitet. Det er én til to utviklingssentraler i hvert fylke, totalt 18 utviklingssentraler fordelt på alle fylker.
Utviklingssentralene bidrar til å implementere anbefalinger og kvalitetskrav gitt i Veileder for kommunale frisklivssentraler med vekt på forankring i kommunal ledelse, planer og budsjett og etablering av basistilbudet. De bidrar til erfaringsutveksling, nettverks- og kompetansebygging, kvalitet og videreutvikling av kommunale frisklivs-, lærings- og mestringstilbud regionalt og nasjonalt. Utviklingssentralene er viktige samarbeidspartner for SF og FK regionalt. I 2023 ble det utgitt en egen rapport om utviklingssentralenes arbeid (Helsedirektoratet, 2024e).
Fra grønn resept til takst for livsstilsintervensjon
Bruken av grønn resept-taksten lå i mange år ganske stabilt på 35 000–40 000 takster per år. Fra 1. juli 2022 ble grønn resept (takst 101) slått sammen med røykeavvingstakst (takst 102) (legeforeningen.no)og fikk endret navn til Livsstilsintervensjon (takst 101) og ny beskrivelse (Den Norske Legeforening, 2025).
Den endrede taksten kan, til forskjell fra den gamle, benyttes uavhengig av om pasienten står på medikamentell behandling for den aktuelle diagnosen. Den kan dessuten gis pasienter med, eller med risiko for, hjerte- og karsykdom, diabetes type 2 og fedme – ikke bare diabetes type 2 eller høyt blodtrykk. Som før kan den benyttes inntil tre ganger per pasient per kalenderår. Tall fra Helfo viser at bruken har økt. I 2023, det første hele året med ny ordning, ble bruken nesten doblet, til 312 039 takster på godkjente refusjonskrav (Brækhus, 2024). I 2024 ble det totalt skrevet ut 361 692 takster for livsstilsintervensjon.
Takst for livsstilsintervensjon ble brukt av 6227 ulike leger mellom 1. juli 2022 og fram til 22. oktober 2023. Det tyder på at denne taksten er godt kjent blant fastlegene. Vi har imidlertid mangelfull kunnskap om hvordan taksten brukes av fastlegene, blant annet om de følger opp pasientene selv, hvem de eventuelt henviser til og hvordan / hva som inngår i en behandlingsplan. Kjennskapen til frisklivsentraler ser ut til å variere blant fastleger. Noen er godt kjent med denne tjenesten, mens andre ikke visste om kommunen hadde dette tilbudet (Rønnevik et al., 2020).
Mer informasjon om frisklivssentraler.