Bruk av digitale verktøy
Bruk av digitale verktøy
Under koronapandemien tok mange frisklivssentraler i bruk digitale verktøy i større grad enn tidligere. Dette åpnet for nye måter å følge opp deltakere på, særlig i kommuner med store geografiske avstander eller der deltakere har utfordringer med å møte fysisk. Digitale verktøy har også gjort det mulig å dele kurs og ressurser på tvers av kommunegrenser, og å tilby fleksibel oppfølging for personer i arbeid eller med andre forpliktelser. Det gir også nye muligheter for samarbeid om kompetansebygging samt deling og gjenbruk av læringsressurser på tvers av tjenester, nivå og fagområder.
Erfaringer fra blant annet Bydel Frogner i Oslo og Stavanger kommune viser at digitale løsninger kan forenkle administrasjon og samhandling med andre tjenester og aktører, samtidig som de øker tilgjengeligheten for brukerne. Likevel mangler det fortsatt kunnskap om hvordan digitale verktøy benyttes i praksis ved frisklivssentralene, og hvilken effekt de har på helseatferd og utfall og på ressursbruk.
Kartlegginger fra Helsedirektoratet og utviklingssentralene viser at de fleste frisklivssentraler gjenopptok fysiske møter etter pandemien, og at flere fortsetter å benytte digitale helsesamtaler, kurs og treningstilbud som supplement. Dette oppleves som fleksibelt og ressurseffektivt, særlig ved store avstander eller oppfølging av personer som ikke kan delta på dagtid. Samtidig viser kvalitative studier at det sosiale fellesskapet og erfaringsutvekslingen som oppstår i fysiske møter, er vanskeligere å gjenskape digitalt. Dette er en viktig innsikt, ettersom sosial støtte og tilhørighet ser ut til å være en nøkkelfaktor for motivasjon og mestring (se kapittel 5 – hvordan virker det strukturerte oppfølgingstilbudet ved kommunale frisklivssentraler for deltakerne?).
Muligheter og barrierer ved digitalisering
Digitale plattformer, som sosiale medier, benyttes i økende grad til å informere om og til å synliggjøre frisklivssentralens tilbud overfor både befolkningen, helsepersonell og samarbeidspartnere i andre tjenester og sektorer (Helsedirektoratet, 2020, 2024a).
Bruk av digitale verktøy i frisklivsarbeidet kan bidra til bedre ressursutnyttelse og effektiv drift. Administrative oppgaver som innkalling og påmelding kan automatiseres, noe som frigjør tid til direkte oppfølging. Digitale løsninger gir også nye muligheter for kommunikasjon, for eksempel gjennom bruk av chat eller videokonsultasjoner. Dette kan gjøre det enklere å opprettholde kontakten mellom veiledere og deltakere, og mulighet for å gi tettere oppfølging over tid. Det finnes også tilgjengelige løsninger som kombinerer øvelser, informasjon og oppfølging i app eller nettbasert løsning med noe oppfølging fra veileder. Noen løsninger har dokumentert større rekkevidde per veileder/behandlerårsverk og et like godt sluttresultat (Haglo et al., 2021; Knapstad et al., 2025).
Digitale løsninger gir også nye muligheter for deling og gjenbruk av informasjon og gir muligheter for bedre dokumentasjon fra tjenestene. Det kan få betydning for kvaliteten i tjenesten gjennom digital samhandling og deling av informasjon om tilbud, kompetansebyggende tiltak og læringsressurser for ansatte i tjenesten og samarbeidspartnere på tvers av kommuner og regioner. Elektroniske pasientjournaler (EPJ) er i dag ikke tilpasset arbeidet i frisklivssentralene, og data fra tjenestene inngår ikke i KPR (kvalitetsindikator for primærhelsetjenesten) (Helse Midt-Norge RHF et al., 2021). Dersom det tilrettelegges for dette, vil det bli mulig å følge med på innholdet i tjenesten og resultater av arbeidet - også som grunnlag for videre forskning og tjenesteutvikling.
Samtidig finnes det barrierer knyttet til ivaretakelse av enkeltpersoner, personvern og økonomi. Enkelte grupper kan ha utfordringer med å benytte seg av digitale tilbud (Helsedirektoratet, 2020, 2024a). Dette kan forsterke eksisterende sosiale og helsemessige ulikheter, og skape digitale helsekløfter. Sikkerhet og personvern er en annen viktig utfordring. Digitale løsninger i helsesektoren må oppfylle strenge krav til datasikkerhet og taushetsplikt. Erfaringer fra blant annet Danielsen et al. (2024) viser at juridiske begrensninger i det digitale rommet kan gjøre det vanskelig å følge opp deltakerne på samme måte som i fysiske møter.
I tillegg kan økonomiske hensyn være en barriere. Implementering av nye digitale systemer krever investeringer. I en presset kommuneøkonomi kan det være krevende å prioritere slike satsinger uten nasjonale føringer eller støtteordninger.
Til tross for disse utfordringene peker litteraturgjennomgangen og erfaringene fra frisklivssentralene på at digitale løsninger har potensial til å effektivisere og supplere, men ikke erstatte, det ordinære tilbudet. Digitalisering kan gjøre det mulig å nå ut til flere, dele kurs og ressurser på tvers av kommuner, og tilby oppfølging som er bedre tilpasset ulike livssituasjoner. Det er behov for mer kunnskap om hvordan digitale løsninger og verktøy best kan brukes, og for nasjonale føringer som støtter videre utvikling av digitale arbeidsformer og verktøy for dokumentasjon av tilbud og resultater tilpasset arbeidet i frisklivssentraler.