1.1. Vurdering av pasientens ernæringsstatus, tiltak og oppfølging 

Vurdering av ernæringsstatus

Vektendring over tid i kombinasjon med KMI  er det  enkleste målet på endringer i ernæringsstatus. Alle pasienter bør derfor veies ved innkomst og jevnlig videre. Pasienter på sykehus skal veies ukentlig, beboere på sykehjem/hjemmebaserte tjenester månedlig. Det finnes ulike screeningsverktøy som kan brukes for en rask vurdering av ernæringsstatus. Vurderingen av ernæringsstatus skal dokumenteres i pasientens journal. I kommunehelsetjenesten skal ernæringsstatus dokumenteres i IPLOS-systemet.

Dersom pasienten er i ernæringsmessig risiko, bør det gjennomføres en grundigere vurdering av årsaksfaktorer som for eksempel sykdom, fysisk funksjon, medisiner, psykososiale forhold.

Vurdering av ernæringsbehov

Pasienter og beboere i institusjon skal få dekket sitt grunnleggende ernæringsbehov. Pasienter med god ernæringsstatus skal få tilbud om nøkkelrådskost, og pasienter i ernæringsmessig risiko eller underernærte skal få tilbud om energi- og næringstett kost. For noen kan det være behov for å regne ut det individuelle behovet for energi, protein og væske.

  • En tommelfingerregel for energibehovet for voksne med lavt aktivitetsnivå er 30 kcal/kg kroppsvekt/døgn. Sykdomstilstander som brannskader, leversykdom, kronisk obstruktiv lungesykdom og feber kan gi økt energibehov og bør tas med i vurderingen. 
  • Proteiner er svært viktig for å opprettholde muskelmasse ved sykdom. Tommelfingerregelen for utregning av proteinbehov er 1 gram/kg kroppsvekt/døgn.
  • Tilstrekkelig væskeinntak er nødvendig for å hindre dehydrering og opprettholde allmenntilstanden. Tommelfingerregelen for utregning av væskebehov er 30 ml/kg kroppsvekt/døgn.

Barn og ungdom har høyere behov per kilo kroppsvekt enn voksne på grunn av vekst, og behovet deres bør vurderes ut fra alder og sykdomstilstand.

Vurdering av matinntak i forhold til behov

Det kan være behov for å kartlegge pasientens matinntak dersom det er risiko for å utvikle underernæring. Dette dokumenteres gjennom en kostholdsanamnese eller kostregistrering. En kostanamnese er en samtale med pasienten om pasientens spisevaner, preferanser og behov for tilpasninger av kosten. Kostregistrering kan brukes til å kartlegge om pasienten dekker sitt behov for energi, protein og væske. Det danner grunnlaget for konkrete og tilpassede ernæringstiltak og brukes til å dokumentere effekt av tiltak.

En kostregistrering skal inneholde alt pasienten spiser og drikker i løpet av dagen. Type brød og pålegg, spisefett, snacks, mellommåltider og drikke skal inkluderes. Mengdeangivelser bør være så nøyaktige som mulig for at verdien av registreringen skal bli god. Tidspunktet for matinntaket kan også ha betydning.

Utarbeidelse av ernæringsplan og igangsetting av tiltak

Ernæringsplan skal inneholde dokumentasjon om ernæringsstatus, behov, matinntak, målrettede tiltak og tidspunkt for evaluering. Hvilke tiltak som settes i gang er avhengig av ernæringsproblemet til hver enkelt pasient.

Hvor dyptgående tiltak som er nødvendig avhenger av hva formålet er, for eksempel å hindre underernæring, behandle underernæring eller forebygge komplikasjoner.

Sentrale ernæringstiltak å vurdere er:

  • behandling av underliggende faktorer (faktorer som påvirker matinntaket)
  • spisehjelp eller annen tilrettelegging av spisemiljø
  • kostholdsveiledning
  • valg av kostform, nøkkelrådskost, energi- og næringstett kost eller spesialkost
  • berikning eller konsistenstilpasning
  • mellommåltider
  • næringsdrikker, eventuelt bestilling av spesielle typer
  • sondeernæring eller intravenøs ernæring

En ernæringsplan bør inneholde:

  • diagnose/aktuell problemstilling
  • faktorer som påvirker matinntaket
  • ernæringsstatus: vekt, høyde, BMI, evt vekttap
  • energibehov
  • mål for ernæringsbehandlingen
  • hvilke tiltak som skal settes inn
  • evaluering av tiltakenes effekt
  • oppfølgingsplan
  • veiledning av annet personell/pasient/pårørende
  • plan utformet av / hvem har ansvar for oppfølging

Oppfølging og evaluering

God ernæringspraksis innebærer gode rutiner i alle ledd. Den individuelle ernæringsplanen bør evalueres og oppdateres jevnlig og minimum i forbindelse med at pasienten blir veid. Ved utskriving må det vurderes om målet er nådd og ernæringsstatus er stabil, eller om planen skal videreføres. Dette skal i så fall videreformidles til neste omsorgsledd. Ved utskriving til hjemmet må det vurderes om pårørende, fastlege og/eller hjemmesykepleien skal videreføre oppfølgingen av pasienten og ernæringsplanen.

Sist faglig oppdatert: 14. juni 2016