Bruk av digitalt tilsyn er en måte å yte helse- og omsorgstjenester på. Det er derfor de alminnelige reglene for ytelse av helse- og omsorgstjenester som gjelder, herunder regler om samtykke og andre rettsgrunnlag, beslutningskompetanse, medvirkning og informasjon, forsvarlighet, taushetsplikt, dokumentasjon, personvern og informasjonssikkerhet.
Når bruk av digitalt tilsyn vurderes, må det tas stilling til rettsgrunnlaget
Ved digitalt tilsyn med sensorteknologi overføres personlig informasjon om pasient eller bruker til personell på et vaktrom, responssenter, hjemmetjenesten eller annet varselmottak for oppfølging. Digitalt tilsyn er derfor – på samme måte som ordinær helsehjelp – et inngrep i personens private sfære, og krever et rettsgrunnlag. Aktuelt rettsgrunnlag for digitalt tilsyn er enten samtykke fra personen som har behov for tiltaket, eller beslutning/vedtak med hjemmel i lov hvis personen ikke har beslutningskompetanse. Hvilket rettsgrunnlag som er aktuelt avhenger bl.a. om personen har beslutningskompetanse, formålet med det digitale tilsynet og hvordan personen stiller seg til tiltaket. Dette forklares nærmere nedenfor.
Beslutningskompetanse
Hvem som har beslutningskompetanse etter pasient- og brukerrettighetsloven (pbrl.) følger av § 4-2 første ledd. (Du kan lese mer om hvem som har beslutningskompetanse her).
Det følger av pbrl. § 4-2 andre ledd at beslutningskompetansen kan bortfalle dersom det er overveiende sannsynlig at pasienten ikke er i stand til å forstå hva den aktuelle beslutningen gjelder, og konsekvensene av beslutningen. For at en person skal ha beslutningskompetanse må hen med andre ord være i stand til å forstå hva hen samtykker til eller motsetter seg. I dette ligger også at personen må forstå konsekvensen av å si ja eller nei, samt kunne resonnere med relevant informasjon i valget mellom de ulike alternativene.
Hvis en person har beslutningskompetanse, kan vedkommende selv samtykke til digitalt tilsyn.
Hvis det er tvil om en pasient eller brukers beslutningskompetanse, må ansvarlig personell sikre at det gjøres en faglig forsvarlig vurdering av beslutningskompetansen, for eksempel av fastlegen eller annet kvalifisert helsepersonell. Kommunen bør ha rutiner som sikrer en forsvarlig vurdering av beslutningskompetanse der dette er nødvendig. Vurderingen skal være begrunnet og skriftlig, og nedtegnes i journalen.
Du kan lese mer om vurdering av beslutningskompetanse her.
Når pasient eller bruker har beslutningskompetanse
Pasient eller bruker som har beslutningskompetanse i saken, kan samtykke til digitalt tilsyn. Det er da ikke nødvendig å fatte særskilt vedtak etter pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6a. Samtykket dokumenteres i EPJ.
Når pasient eller bruker ikke har beslutningskompetanse
Digitalt tilsyn for trygghetsformål
Der en person ikke har beslutningskompetanse, gir pbrl. § 4-6a hjemmel for helse- og omsorgstjenesten til å bruke digitalt tilsyn for trygghetsformål hvis personen ikke motsetter seg digitalt tilsyn, og vilkårene i bestemmelsen av oppfylt:
- Tiltaket må være nødvendig for å hindre eller begrense risiko for skade på personen selv.
- Tiltaket må være i personens interesse. I denne vurderingen skal det blant annet legges vekt på om tiltaket står i rimelig forhold til den aktuelle risikoen, om tiltaket fremstår som det minst inngripende alternativet, og om det er sannsynlig at personen ville gitt tillatelse til tiltaket.
- Om mulig skal det innhentes informasjon fra personens nærmeste pårørende om hva personen ville ha ønsket.
Du kan lese mer om vilkårene her.
Bestemmelsen gir ikke hjemmel for kontinuerlig observasjon eller overvåkning med bilde eller lyd. Du kan lese mer om grensen mot kontinuerlig overvåkning og observasjon her. Bestemmelsen gir heller ikke hjemmel for bruk av digitalt tilsyn der personen motsetter seg dette, eller hvis risikoen for skade gjelder andre enn personen selv.
Det skal fattes et vedtak om at digitalt tilsyn skal tas i bruk. Vedtaket skal dokumenteres i EPJ. I tillegg må personen selv, nærmeste pårørende og ev. verge få informasjon om vedtaket.
Digitalt tilsyn som ledd i helsehjelp
Varslingsteknologi i form av digitalt tilsyn kan også brukes som ledd i helsehjelp. For pasienter som er innlagt i sykehjem, kan sensorbaserte tilsyns- og varslingsanlegg være nødvendig for forsvarlig helsehjelp.
Når digitalt tilsyn er ledd i nødvendig helsehjelp, er også rettsgrunnlaget det samme som for helsehjelp. Det vil si at en beslutningskompetent pasient kan samtykke til digitalt tilsyn. Hvis pasienten ikke har beslutningskompetanse i spørsmålet, følger det av pbrl. § 4-6 andre ledd at dersom det anses å være i pasientens interesse, og det er sannsynlig at pasienten ville ha gitt tillatelse til slik hjelp, kan den som er ansvarlig for helsehjelpen ta beslutningen etter samråd med annet kvalifisert helsepersonell. Der det er mulig skal det innhentes informasjon fra pasientens nærmeste pårørende om hva pasienten ville ha ønsket.
Vurderingen og beslutningen dokumenteres i EPJ. Ved beslutning om digitalt tilsyn etter denne bestemmelsen er det ikke behov for å fatte vedtak om digitalt tilsyn etter pbrl. § 4-6a.
Personer som motsetter seg digitalt tilsyn
Hvis en person med beslutningskompetanse i spørsmålet motsetter seg digitalt tilsyn, er utgangspunktet at digitalt tilsyn ikke kan benyttes. Hvis personen motsetter seg digitalt tilsyn og mangler beslutningskompetanse, kan digitalt tilsyn ev. vurderes etter pbrl. kapittel 4A eller helse- og omsorgstjenesteloven (hol.) kapittel 9 hvis personen har utviklingshemming.
Digitalt tilsyn må være forsvarlig
I tillegg til vilkårene som følger direkte av lovteksten må det vurderes om bruk av digitalt tilsyn i det enkelte tilfellet vil være forsvarlig. Et sentralt element i forsvarlighetsvurderingen er om digitalt tilsyn i det enkelte tilfelle – og i tilstrekkelig grad – kan hindre eller begrense risiko for skade. Det må gjøres en konkret vurdering av det individuelle risikobildet med utgangspunkt i den enkelte tjenestemottakerens helsetilstand, fungeringsnivå og andre relevante forutsetninger. Videre må det vurderes om personen har hjelpebehov som ikke kan ivaretas med digitalt tilsyn, slik at andre former for hjelp eller tilsyn må gis i tillegg.
For at det skal være forsvarlig å ta i bruk digitalt tilsyn er det også nødvendig å sikre en klar plassering av ansvaret for å respondere på varsler, og at nødvendig respons iverksettes tilstrekkelig raskt. Hvor rask responstid som er nødvendig vil avhenge av den enkeltes helsetilstand og konkrete risikobilde. Det må videre sikres tilstrekkelig opplæring av personellet som skal ta imot varsler og vurdere respons. Det må også sikres at utstyret er tilstrekkelig pålitelig.
For personer som har en progredierende sykdom, f.eks. demens, må det gjøres jevnlige vurderinger av om tiltaket fortsatt er egnet og forsvarlig, ev. om andre tjenester bør settes inn i tillegg.
Medvirkning og informasjon
Det er et viktig prinsipp at tjenestetilbudet så langt som mulig bør ta hensyn til den enkeltes ønsker og personlige behov. Pasient og bruker har derfor rett til å medvirke ved utformingen av et tjenestetilbud, og det skal legges vekt på hva pasienten eller brukeren mener. Dette er viktigere jo mer vesentlig tjenesten er for brukerens eller pasientens velferd og livssituasjon. Hvis pasient eller bruker trenger å være alene for å få slappe av, eller har behov for fysiske besøk for å føle tilstrekkelig trygghet i hverdagen, er dette hensyn som skal tillegges vekt.
En forutsetning for å kunne medvirke, er at man har mottatt tilstrekkelig informasjon. Etter pbrl. § 3-2 første ledd og åttende ledd har hhv. pasient og bruker pasienten rett til den informasjon som er nødvendig at de skal få innsikt i sin helsetilstand og i helsehjelpen eller tjenesten som er tenkt iverksatt. Pasienten skal også informeres om mulige risikoer og bivirkninger. Etter pbrl. § 3-2 åttende ledd har bruker rett til den informasjonen som er nødvendig for at hen så langt det er mulig kan få nødvendig innsikt i tjenestetilbudet. De må få informasjonen om hvordan digitalt tilsyn vil fungere, hvordan varslingen skjer, hvem som mottar varselet, hvem som vil respondere og hvordan, og hva pasient eller bruker ev. selv må gjøre.
Hvis pasient eller bruker mangler beslutningskompetanse, har nærmeste pårørende rett til å medvirke sammen med pasient eller bruker. I slike tilfeller har både pasient, bruker og nærmeste pårørende rett til informasjon etter reglene i pbrl. § 3-2.
Dokumentasjon ved ytelse av helse- og omsorgstjenester
Personell som yter helsehjelp har plikt til å nedtegne eller registrere relevante og nødvendige opplysninger om pasienten og helsehjelpen i en journal for den enkelte pasient. Pasientjournalforskriften § 8 nevner en rekke opplysninger som skal føres inn i journalen dersom det er relevant og nødvendig. Virksomheter som yter helsehjelp, f.eks. sykehjem, sykehus og kommuner, skal organiseres slik at helsepersonellet blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter, herunder dokumentasjonsplikten. Alle virksomheter som yter helsehjelp en plikt til å opprette journalsystem.
I forskrift om helsepersonellovens anvendelse § 2 første punktum er det gjort unntak fra reglene om dokumentasjonsplikt for personell som yter tjenester «som ikke er å anse for helsehjelp» (dvs. personlig assistanse herunder praktisk bistand og opplæring og støttekontakt, avlastning og tjenester i institusjon som ikke er helseinstitusjon). På den annen side er kommunen pålagt plikter som forutsetter at tjenesteytelsen i en viss grad likevel dokumenteres, jf. hol. §§ 4-1 og 4-2 og forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten (lovdata.no). Dette er bl.a. understreket i Helsetilsynets oppsummeringer av landsomfattende tilsyn med disse tjenestene.
Kommunen må derfor tilrettelegge for dokumentasjon av relevant og nødvendig informasjon også innenfor disse tjenestene. Som et utgangspunkt kan det ses hen til reglene og prinsippene som gjelder for dokumentasjon av helsehjelp, selv om disse ikke gjelder direkte.
Særlig om journalføring ved bruk av digitalt tilsyn
Utgangspunktet i regelverket er at det skal avgjøres i hvert enkelt tilfelle hva som er journalverdig. I pasientjournalforskriften §§ 5-8 er det angitt (ikke uttømmende) en rekke opplysninger som skal journalføres dersom de er relevante og nødvendige. Ved bruk av digitalt tilsyn vil i utgangspunktet følgende opplysninger være relevante og nødvendige (ikke uttømmende):
- bakgrunnen for tilsynsbehovet og vurdering av hvorfor digitalt tilsyn anses som en forsvarlig måte å ivareta tilsynet på
- rettsgrunnlaget for å ta i bruk digitalt tilsyn, dvs. samtykke eller lovhjemmel
- vurdering av pasient eller brukers beslutningskompetanse
- eventuelle vedtak
- hvilke hendelser og situasjoner som det vil bli varslet om
- konkrete hendelser og utløste varsler, og hvilken personelloppfølging som har skjedd
- en overordnet, løpende evaluering av hvordan det digitale tilsynet fungerer, herunder at det er egnet og forsvarlig
Det ovenstående er et utgangspunkt. Det må i hvert enkelt tilfelle vurderes konkret hva som vil være relevant og nødvendig dokumentasjon.
Personvern og informasjonssikkerhet
Når det tas i bruk digitalt tilsyn, er det mange hensyn som må tas for å sikre et godt personvern og tilfredsstillende informasjonssikkerhet. Digitalt tilsyn innebærer behandling av helse- og personopplysninger, og løsningene kan i enkelte tilfeller gi tilgang til lyd, bilde eller andre opplysninger om andre enn pasienten. Det er derfor viktig å vurdere både hvordan teknologien påvirker pasientens personvern, og hvordan den påvirker andre personer som kan bli berørt av løsningen.
En særlig utfordring ved digitalt tilsyn er at det ikke nødvendigvis bare er pasienten som blir berørt av behandlingen av personopplysninger. Ansatte, pårørende, besøkende og andre personer som oppholder seg hos eller besøker pasienten, kan også bli fanget opp av kamera, mikrofon eller andre sensorer. Virksomheten må derfor ha et bevisst forhold til hvilke opplysninger som samles inn, hvem som kan få tilgang til opplysningene, hvor lenge opplysningene skal lagres, og hvordan opplysningene skal sikres.
Det bør også vurderes hvordan løsningen kan utformes og brukes slik at innsamlingen av personopplysninger begrenses til det som er nødvendig for formålet med det digitale tilsynet. Dette kan blant annet innebære vurdering av når kamera eller mikrofon skal være aktiv, hvilken informasjon som faktisk skal registreres, og hvilke personer som skal ha tilgang til informasjonen. Før en løsning for digitalt tilsyn tas i bruk, må virksomheten vurdere hvilke personvern- og informasjonssikkerhetsrisikoer løsningen medfører. I mange tilfeller vil det også være krav om å gjennomføre en personvernkonsekvensanalyse (DPIA). En DPIA skal blant annet bidra til å identifisere og vurdere risikoen for de registrertes rettigheter og friheter, og til å avklare hvilke tiltak som må gjennomføres for å redusere risikoen. Virksomhetens personvernombud skal involveres der virksomheten har personvernombud.
I tillegg må løsningen risikovurderes med utgangspunkt i virksomhetens behov og bruk av løsningen. Risikovurderingen bør blant annet omfatte hvilke verdier og opplysninger som skal beskyttes, hvilke trusler og sårbarheter som finnes, og hvilke konsekvenser en uønsket hendelse kan få. Det bør også vurderes hvordan løsningen skal sikres gjennom hele livsløpet, blant annet når det gjelder tilgangsstyring, autentisering, logging, oppdateringer, lagring og sletting av data.
Normens veileder for Risikostyring for informasjonssikkerhet og personvern beskriver hvordan virksomheten kan arbeide systematisk med risikovurdering, og hvilke forhold som bør vurderes og hvem som bør involveres. Veilederen inneholder også veiledning om vurdering av personvernkonsekvenser.
Det er viktig at vurderingene gjennomføres før løsningen tas i bruk, og at de oppdateres dersom løsningen, teknologien eller måten bruken av løsningen endres. Resultatet av vurderingene bør brukes aktivt til å stille krav til løsningen og leverandøren, og til å etablere nødvendige tekniske, organisatoriske og fysiske sikkerhetstiltak.
For digitalt tilsyn bør virksomheten derfor ikke bare spørre om løsningen «er sikker», men om den er sikker og personvernvennlig sett opp mot den konkrete bruken. Det bør blant annet vurderes om det er mulig å begrense innsamlingen av opplysninger, om kamera eller mikrofon kan aktiveres bare når det er nødvendig, hvem som skal ha tilgang til informasjonen, og hvordan pasientens og andre berørtes personvern kan ivaretas i praksis.
For praktisk veiledning kan kommunene benytte Kvikk-guide for velferdsteknologi (KS.no).
Les mer:
- Informasjonssikkerhet og personvern ved bruk av teknologi i kommuner (velferdsteknologi) - 2.1. Behandlingsgrunnlag
- Bruk av video, lyd og bilde - 2. Sentrale krav i Normen
- Videokonsultasjon (faktaark 54) - 2.1. Normens krav til informasjonssikkerhet ved videokonsultasjon med pasient/bruker
- Veileder på Bruk av video, lyd og bilde
- Informasjon Kameraovervåking - hva er lov? | Datatilsynet
Relevant pågående arbeid: Det pågår arbeid med å utvikle en nasjonal selvdeklareringsløsning for dokumentasjon av krav til informasjonssikkerhet og personvern for helseteknologiske løsninger. Formålet er å gjøre det enklere for kommuner og andre virksomheter å vurdere om produkter og tjenester oppfyller relevante krav til personvern og informasjonssikkerhet.