Bestemmelsen trådte i kraft 1. september 2013, og er nærmere omtalt i Prop. 90L (2012-2013).

Bestemmelsen regulerer helse- og omsorgstjenestens adgang til å treffe vedtak om bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi som ledd i helse- og omsorgstjenester til pasient eller bruker over 18 år som ikke har samtykkekompetanse.

Formålet med bestemmelsen er å understøtte et mest mulig selvstendig, trygt og verdig liv for personer med kognitiv svikt som er avhengige av helse- og omsorgstjenester. Det er ikke meningen å påtvinge velferdsteknologi uten at dette fremstår som et gode for pasienten.

Bestemmelsen gjelder varslings- og lokaliseringsteknologi. Med dette menes for det første teknologi for å varsle helse- og omsorgspersonell om endringer i situasjonen eller behov hos pasient eller bruker, og for det andre teknologi som kan beregne og opplyse om brukers eller pasients geografiske posisjon. Eksempler kan være fallalarmer, bevegelsesalarmer og GPS. Bestemmelsen er teknologinøytral, det vil si at også annen type teknologi som har til formål å varsle eller lokalisere en person er omfattet. Også teknologi som gjør bruk av lyd eller bilde kan omfattes, forutsatt at vilkårene for øvrig er oppfylt. Bestemmelsen gir likevel ikke hjemmel for kontinuerlig observasjon eller overvåkning med bilde eller lyd.

Første ledd fastsetter at helse- og omsorgstjenesten kan ta i bruk varslings- og lokaliseringsteknologi som ledd i helse- og omsorgstjenester til pasienter eller brukere som mangler samtykkekompetanse.

Bestemmelsen regulerer ikke bruk av teknologi mellom private. Dersom private løsninger knyttes opp mot helse- og omsorgstjenesten vil reglene likevel gjelde, for eksempel i forbindelse med avlastning. Helse- og omsorgstjenesten er da ansvarlig for at vilkårene er oppfylt.

Reglene er arenanøytrale. Det vil si at bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi skal kunne tas i bruk for pasienter og brukere uten samtykkekompetanse i hele helse- og omsorgstjenesten. Pasienter og brukere som benytter slik teknologi i kommunen, vil dermed kunne nyttiggjøre seg slike hjelpemidler også under opphold i spesialisthelsetjenesten. Bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi kan benyttes både som ledd i helse- og omsorgstjenester i hjemmet og som ledd i slike tjenester i institusjon. Formålet med bruk av teknologien kan likevel innebære at det kun er aktuelt med slike tiltak når det er helse- og omsorgspersonell i umiddelbar nærhet.

Bestemmelsen gjelder personer over 18 år uten samtykkekompetanse. For barn gjelder bestemmelsen i § 4-4 om foreldrenes samtykke til helsehjelp på vegne av barn, ellers gjelder vergemålsloven.

Bruk av medisinsk teknisk utstyr for varsling reguleres av § 4-6, jf. andre setning i første ledd. Det vil si at medisinsk teknologi for varsling om endringer i helsetilstand, som for eksempel hjerteovervåkning, epilepsialarm, sensorteknologi, som varsler temperaturendringer, hjerterytme osv., reguleres av § 4-6 som tidligere.

Forvaltningslovens regler gjelder for avgjørelse om bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi. Slike avgjørelser skal fattes i form av enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 2. Kompetanse til å beslutte bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi er lagt til helse- og omsorgstjenesten. Helse- og omsorgstjenesten er definert i pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav d som den kommunale helse- og omsorgstjenesten, spesialisthelsetjenesten, tannhelsetjenesten og private tilbydere av helse- og omsorgstjenester. Kommune og helseforetak kan delegere vedtakskompetansen på vanlig måte. For enkelte typer tiltak kan det også være hensiktsmessig og forsvarlig at private tilbydere treffer vedtak.

I forbindelse med vedtaket må helse- og omsorgstjenesten ta stilling til om pasienten eller brukeren mangler samtykkekompetanse. Det er presisert i tredje setning at reglene om samtykkekompetanse i §§ 4-1 til 4-3 gjelder tilsvarende også for brukere. Vurderingen innebærer helsefaglige vurderinger. Dersom vedtakskompetansen er gitt til personell uten tilstrekkelig helsefaglig kompetanse til å avgjøre om pasient eller bruker har samtykkekompetanse må det sikres at det foreligger en faglig forsvarlig vurdering av dette spørsmålet, for eksempel fra fastlegen.

Andre ledd stiller opp vilkår for at varslings- og lokaliseringsteknologi kan tas i bruk etter bestemmelsen. For det første må tiltaket være nødvendig for å hindre eller begrense risiko for skade på pasienten eller brukeren. For det andre skal tiltaket være i pasientens eller brukerens interesse. I andre setning gir loven veiledning med hensyn til den konkrete vurderingen som skal foretas. Det følger her at det blant annet skal legges vekt på om tiltaket står i rimelig forhold til den aktuelle risikoen, om tiltaket fremstår som det minst inngripende alternativet, og om det er sannsynlig at pasienten eller brukeren ville ha gitt tillatelse til tiltaket. Det følger videre av tredje setning at det, om mulig, skal innhentes informasjon fra pasientens eller brukerens nærmeste pårørende om hva pasienten eller brukeren ville ha ønsket.

I tillegg til vilkårene som følger direkte av lovteksten er det også nødvendig å vurdere om bruk av det aktuelle tiltaket i det enkelte tilfellet vil være i tråd med det grunnleggende kravet til faglig forsvarlighet, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1, spesialisthelsetjenesteloven § 2-2 og helsepersonelloven § 4. Kravet påhviler både virksomheten og det enkelte personell som yter helse- og omsorgstjenester.

Et sentralt element i forsvarlighetsvurderingen vil være anvendeligheten av det aktuelle tekniske tiltaket, herunder om dette er egnet til å hindre eller begrense risiko for skade. Dette forutsetter at det gjøres en konkret vurdering av det individuelle risikobildet. Utgangspunkt må tas i tjenestemottakerens forutsetninger og evner, for eksempel om vedkommende kan ferdes trygt utendørs, vurdere temperatur og påkledning, bevegelsesmønster osv. Dette må vurderes i lys av risikobildet i nærområdet, for eksempel med hensyn til trafikk og innsjøer i nærheten. Det må også vurderes om utstyret er tilstrekkelig pålitelig.

For at det skal være forsvarlig å ta i bruk varslings- og lokaliseringsteknologi er det også nødvendig med klar ansvarsplassering og tilstrekkelig rask tilgjengelighet for å kunne reagere til rett tid. Hvor rask responstid som er nødvendig vil avhenge av de konkrete farene for den konkrete personen i det konkrete nærmiljøet. Også helse- og omsorgstjenestens mulighet for opplæring og oppfølgning av personellet knyttet til den konkrete teknologiske løsningen må vurderes.

Vilkåret om at tiltaket må være nødvendig for å hindre eller begrense risiko for skade på pasienten eller brukeren forutsetter at det gjøres en konkret vurdering av behovet for å ta i bruk det aktuelle tiltaket. Begrunnelsen kan for eksempel være at det er risiko for å bli påkjørt, falle i vannet, falle og brekke benet eller utsette seg for forfrysninger eller andre skader hvis vedkommende ikke blir funnet. Bestemmelsen gir kun hjemmel for å ta i bruk slike tiltak når risikoen gjelder tjenestemottakeren selv. Om vedkommende innebærer en risiko for andre gir dermed ikke grunn til å ta i bruk varslings- og lokaliseringsinnretninger etter denne bestemmelsen.

Loven stiller krav om at det foreligger en risiko. Se eksempler ovenfor. Både pasientens, brukerens og pårørendes opplevelse av utrygghet bør være et moment i risikovurderingen. Det kan ikke kreves at det allerede er skjedd en skade, men det må likevel foreligge noen objektive grunner for å oppfylle vilkåret, for eksempel at man har erfaring for at en bruker eller pasient ofte beveger seg rundt eller i retning av farlige områder, som trafikkerte veier eller innsjøer eller at vedkommende ikke finner veien hjem.

Bruk av det aktuelle tiltaket må være nødvendig for å hindre eller begrense den aktuelle risikoen. Om tiltaket er nødvendig må blant annet vurderes ut fra om det fremstår som det minst inngripende alternativet. Det må dermed vurderes om det finnes alternative og mindre inngripende tiltak som kan forebygge den aktuelle risikoen. For eksempel kan overskuelige omgivelser og aktivitetstilbud forebygge at personer med demens forlater boligen eller institusjonen, og dermed utsetter seg for risiko for skade. I mange tilfeller vil det å tilrettelegge livssituasjonene og tjenestetilbudet på en bedre måte være tilstrekkelig for å hindre den aktuelle risikoen.

Det er videre et vilkår at tiltaket skal være i pasientens eller brukerens interesse. Det skal i vurderingen legges vekt på om det er sannsynlig at pasienten eller brukeren ville ha gitt tillatelse til tiltaket og at det skal innhentes informasjon fra brukerens eller pasientens nærmeste pårørende om hva pasienten eller brukeren ville ha ønsket, der dette er mulig, jf. andre ledd andre setning.  Dette er regulert på samme måte som i § 4-6 andre ledd som gir hjemmel for å gi helsehjelp som innebærer et alvorlig inngrep til personer uten samtykkekompetanse, jf. ovenfor.

Utgangspunktet er hva som objektivt sett er til pasientens eller brukerens beste. Helse- og omsorgstjenesten må foreta en bred og konkret vurdering av fordeler og ulemper, med utgangspunkt i den enkeltes situasjon. Hvis det ikke er mulig å konkludere på hva vedkommende sannsynligvis ville ha ønsket må man falle tilbake på den objektive vurderingen av hva som vil være til personens beste.

I denne vurderingen vil hensynet til forholdsmessighet mellom tiltaket og hva man vil oppnå med tiltaket være et moment, det vil si at tiltaket står i et rimelig forhold til den aktuelle risikoen. Det kan også ses hen til hvor inngripende tiltaket vurderes å være for pasienten eller brukeren, og hvorvidt tiltaket samlet fremstår som det minst inngripende alternativet. Dette gjelder også med hensyn til valg av teknologi.

Vilkårene for bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi gjelder ikke bare på vedtakstidspunktet, men så lenge det aktuelle tiltaket er i bruk. For å sikre dette må tiltaket være under jevnlig vurdering og avsluttes dersom behovet endres eller vilkårene av andre grunner ikke lenger er oppfylt, for eksempel at bruk av lokaliseringsteknologi ikke lenger er forsvarlig. 

Av tredje ledd fremgår det at bestemmelsen ikke kommer til anvendelse dersom pasienten eller brukeren motsetter seg tiltaket. Slik motstand mot helsehjelp kan komme til uttrykk på ulike måter, for eksempel verbalt eller fysisk. Uttrykksformen er ikke avgjørende, og i praksis vil spørsmålet ofte måtte avgjøres på bakgrunn av en tolking av reaksjonene til pasienten eller brukeren, noe som kan kreve god kjennskap til vedkommende. Forventet motstand er likestilt med uttrykt motstand. Motstand kan være et krevende avgrensningskriterium overfor personer med kognitiv svikt, ettersom disse ofte ikke vil kunne gi uttrykk for egenvilje og være konsistente i hva de uttrykker. Hvorvidt pasienten eller brukeren viser motstand, må baseres på et konkret skjønn. Ved tvil må det legges til grunn at vedkommende motsetter seg tiltaket.

Reglene i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4 A gir hjemmel for bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi overfor pasienter som motsetter seg helsehjelp, jf. loven § 4A-4, forutsatt at vilkårene for dette er oppfylt.