Helsetjenestens og helsepersonells plikt til å bruke tolk følger av forsvarlighetskravet i helsepersonelloven § 4 (lovdata.no) og § 10 (lovdata.no) og av pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-2 (lovdata.no) til 3-4 (lovdata.no). Videre følger det av pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5 (lovdata.no) at pasienten har rett til informasjon som er tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn. Dette gjelder uavhengig av om tjenestene tilbys av offentlige eller private virksomheter.
Når det er nødvendig for å ivareta pasientsikkerheten og for å yte forsvarlige helse- og omsorgstjenester har helse- og omsorgstjenesten plikt til å bruke kvalifisert tolk.
Tolkeloven gjelder for offentlige organer og private som utfører tjenester for et offentlig organ, som bestiller og bruker tolk. Kommuner og helseforetak er offentlig organ. Loven gjelder også for tolker.
Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) er fagmyndighet på tolkefeltet og har mye nyttig informasjon om tolkeloven og de viktigste bestemmelsene (IMDi.no).
For fastleger og fysioterapeuter er plikten regulert i forskrift om fastlegeordningen, jf. forskrift om fastlegeordningen, jf. § 28 (lovdata.no) og i § 20 i forskrift om funksjons- og kvalitetskrav for fysioterapeuter med kommunal driftsavtale (lovdata.no).
Virksomheter som tilbyr helse- og omsorgstjenester skal sørge for at medarbeiderne har nødvendig kunnskap og kompetanse. Opplæring i tolkebruk inngår i dette ansvaret, jf. forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten (lovdata.no).
Det følger av tolkeloven § 7 at når et offentlig organ har plikt til å bruke tolk, skal det brukes kvalifisert tolk. Det samme gjelder når plikten til å bruke tolk er regulert i en annen lov, dersom bruk av tolk er nødvendig for å yte forsvarlig hjelp og tjeneste. Med kvalifisert tolk menes en tolk som oppfyller kravene til å bli oppført i Nasjonalt tolkeregister jf. § 10 i tolkeforskriften (lovdata.no).
Tolkeloven § 4 (lovdata.no) forbyr offentlige organer å bruke barn opptil 18 år som tolk. Unntak fra forbudet kan gjøres når det er nødvendig i nødsituasjoner eller når det ut fra hensynet til barnet og omstendighetene for øvrig må anses forsvarlig.
Ved jevnlig bruk av tolk, ca. én gang i uken, har virksomhetsleder ansvar for å utarbeide retningslinjer for bruk og bestilling av tolk, tolkeloven § 9 første ledd og tolkeforskriften § 2. Retningslinjene må tilpasses lokalt og ta utgangspunkt i minimumskravene til retningslinjenes innhold, jf. tolkeforskriften § 2.
IMDi har informasjon om hvordan lage egne retningslinjer for bruk av tolk i din virksomhet.
I konsultasjoner der det brukes tolk, bør det settes av god tid, minst dobbelt så lang tid hvis tolkingen foregår konsekutivt/sekvensielt. Alt som blir sagt, skal sies to ganger.
Helse- og omsorgstjenesten kan bruke fremmøtetolking eller fjerntolking. Ved bruk av fjerntolking skal helse- og omsorgstjenesten sikre tilfredsstillende tekniske løsninger, opplæring av ansatte og ivaretakelse av personvernet, jf. § 8 i tolkeloven.
I vurderingen av om bruk av tolk er nødvendig, skal det legges vekt på om det kan kommuniseres forsvarlig uten tolk, og på sakens alvorlighet og karakter, jf. § 6 i tolkeloven første ledd. Ved tvil om kommunikasjonen blir forsvarlig uten tolk, vil det som oftest være nødvendig å bruke tolk.
Dersom pasienten ikke ønsker å bruke tolk, må helsepersonellet foreta en faglig vurdering ut ifra pasientens helsesituasjon og mulige konsekvenser ved å la være å bruke tolk. Helsepersonellet kan i utgangspunktet ikke påtvinge pasienten en tolk. I noen tilfeller kan bruk av tolk være avgjørende for å gi helsehjelp på forsvarlig måte, og det kan være en forutsetning for at pasienten skal kunne samtykke til helsehjelp. Nødrett kan da legitimere bruk av tolk uten pasientens/brukerens samtykke.
For samiskspråklige er det i tillegg særlige regler om rett til å bruke samisk for samiskspråklige som oppholder seg i forvaltningsområdet for samisk språk (regjeringen.no). Dette innebærer at de som ønsker å bruke samisk overfor offentlige helse- og omsorgsinstitusjoner i språkutviklingskommuner og språkvitaliseringskommuner, har rett til å bli betjent på samisk, jf. sameloven § 3-5 (lovdata.no). Dersom helsepersonellet ikke kan samisk, skal tolk bestilles.
Helse- og omsorgstjenesten skal informere pasienten/brukeren eller pårørende om:
- mulighet for bruk av tolk
- at det kan benyttes enten fremmøtetolk eller fjerntolk
- hvorfor det kan være nødvendig å bruke tolk, se brosjyren: Tolk for deg som er pasient i helsetjenesten – Rett til informasjon på ditt språk
- muligheten til å registrere behov for tolk i pasientens felter i nasjonal kjernejournal, og ved behov bistå pasienten med å registrere tolkebehovet. Se informasjon om å gjøre egne registreringer om spesielle kommunikasjonsbehov i nasjonal kjernejournal (helsenorge.no).
- forbudet mot å bruke barn opptil 18 år som tolk
- at pårørende eller andre personer ikke bør benyttes istedenfor kvalifisert tolk
Unntak fra forbudet kan gjøres når det er nødvendig i nødsituasjoner eller når det ut fra hensynet til barnet og omstendighetene for øvrig må anses forsvarlig, jf. tolkeloven § 4.
Helse- og omsorgstjenesten bør dokumentere vurderinger av behov for tolk i pasientens journal
- Den som yter helsehjelp skal, når det er relevant, dokumentere vurdering av tolkebehov og eventuelt gjennomført tolking i pasientens journal, jf. helsepersonelloven § 39 og helsepersonelloven § 40 og pasientjournalforskriften § 4 (lovdata.no). Det bør også registreres dersom pasient eller pårørende har motsatt seg bruk av tolk der helsepersonell mener det er behov.
- Fastleger og annet helsepersonell bør registrere tolkebehov i henvisninger.