1. Bruk av tolketjenester i helse- og omsorgstjenesten

Helsetjenestens og helsepersonells plikt til å bruke tolk følger av forsvarlighetskravet i helsepersonelloven § 4 (lovdata.no) og § 10 (lovdata.no) og av pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-2 (lovdata.no) til 3-4  (lovdata.no). Videre følger det av pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5 (lovdata.no) at pasienten har rett til informasjon som er tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn. Dette gjelder uavhengig av om tjenestene tilbys av offentlige eller private virksomheter. 

Når det er nødvendig for å ivareta pasientsikkerheten og for å yte forsvarlige helse- og omsorgstjenester har helse- og omsorgstjenesten plikt til å bruke kvalifisert tolk. 

Tolkeloven gjelder for offentlige organer og private som utfører tjenester for et offentlig organ, som bestiller og bruker tolk. Kommuner og helseforetak er offentlig organ. Loven gjelder også for tolker.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) er fagmyndighet på tolkefeltet og har mye nyttig informasjon om tolkeloven og de viktigste bestemmelsene (IMDi.no).

For fastleger og fysioterapeuter er plikten regulert i forskrift om fastlegeordningen, jf. forskrift om fastlegeordningen, jf. § 28 (lovdata.no) og i § 20 i forskrift om funksjons- og kvalitetskrav for fysioterapeuter med kommunal driftsavtale (lovdata.no).

Virksomheter som tilbyr helse- og omsorgstjenester skal sørge for at medarbeiderne har nødvendig kunnskap og kompetanse. Opplæring i tolkebruk inngår i dette ansvaret, jf. forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten (lovdata.no).

Det følger av tolkeloven § 7 at når et offentlig organ har plikt til å bruke tolk, skal det brukes kvalifisert tolk. Det samme gjelder når plikten til å bruke tolk er regulert i en annen lov, dersom bruk av tolk er nødvendig for å yte forsvarlig hjelp og tjeneste. Med kvalifisert tolk menes en tolk som oppfyller kravene til å bli oppført i Nasjonalt tolkeregister jf. § 10 i tolkeforskriften (lovdata.no). 

Tolkeloven § 4 (lovdata.no) forbyr offentlige organer å bruke barn opptil 18 år som tolk. Unntak fra forbudet kan gjøres når det er nødvendig i nødsituasjoner eller når det ut fra hensynet til barnet og omstendighetene for øvrig må anses forsvarlig.

Ved jevnlig bruk av tolk, ca. én gang i uken, har virksomhetsleder ansvar for å utarbeide retningslinjer for bruk og bestilling av tolk, tolkeloven § 9 første ledd og tolkeforskriften § 2. Retningslinjene må tilpasses lokalt og ta utgangspunkt i minimumskravene til retningslinjenes innhold, jf. tolkeforskriften § 2.

IMDi har informasjon om hvordan lage egne retningslinjer for bruk av tolk i din virksomhet.

I konsultasjoner der det brukes tolk, bør det settes av god tid, minst dobbelt så lang tid hvis tolkingen foregår konsekutivt/sekvensielt. Alt som blir sagt, skal sies to ganger. 

Helse- og omsorgstjenesten kan bruke fremmøtetolking eller fjerntolking. Ved bruk av fjerntolking skal helse- og omsorgstjenesten sikre tilfredsstillende tekniske løsninger, opplæring av ansatte og ivaretakelse av personvernet, jf. § 8 i tolkeloven.

I vurderingen av om bruk av tolk er nødvendig, skal det legges vekt på om det kan kommuniseres forsvarlig uten tolk, og på sakens alvorlighet og karakter, jf. § 6 i tolkeloven første ledd. Ved tvil om kommunikasjonen blir forsvarlig uten tolk, vil det som oftest være nødvendig å bruke tolk. 

Dersom pasienten ikke ønsker å bruke tolk, må helsepersonellet foreta en faglig vurdering ut ifra pasientens helsesituasjon og mulige konsekvenser ved å la være å bruke tolk. Helsepersonellet kan i utgangspunktet ikke påtvinge pasienten en tolk. I noen tilfeller kan bruk av tolk være avgjørende for å gi helsehjelp på forsvarlig måte, og det kan være en forutsetning for at pasienten skal kunne samtykke til helsehjelp. Nødrett kan da legitimere bruk av tolk uten pasientens/brukerens samtykke. 

For samiskspråklige er det i tillegg særlige regler om rett til å bruke samisk for samiskspråklige som oppholder seg i forvaltningsområdet for samisk språk (regjeringen.no). Dette innebærer at de som ønsker å bruke samisk overfor offentlige helse- og omsorgsinstitusjoner i språkutviklingskommuner og språkvitaliseringskommuner, har rett til å bli betjent på samisk, jf. sameloven § 3-5 (lovdata.no). Dersom helsepersonellet ikke kan samisk, skal tolk bestilles. 

Helse- og omsorgstjenesten skal informere pasienten/brukeren eller pårørende om:

• mulighet for bruk av tolk
• at det kan benyttes enten fremmøtetolk eller fjerntolk
• hvorfor det kan være nødvendig å bruke tolk, se brosjyren: Tolk for deg som er pasient i helsetjenesten – Rett til informasjon på ditt språk
• muligheten til å registrere behov for tolk i pasientens felter i nasjonal kjernejournal, og ved behov bistå pasienten med å registrere tolkebehovet. Se informasjon om å gjøre egne registreringer om spesielle kommunikasjonsbehov i nasjonal kjernejournal (helsenorge.no).
• forbudet mot å bruke barn opptil 18 år som tolk
• at pårørende eller andre personer ikke bør benyttes istedenfor kvalifisert tolk

Unntak fra forbudet kan gjøres når det er nødvendig i nødsituasjoner eller når det ut fra hensynet til barnet og omstendighetene for øvrig må anses forsvarlig, jf. tolkeloven § 4.

Helse- og omsorgstjenesten bør dokumentere vurderinger av behov for tolk i pasientens journal

• Den som yter helsehjelp skal, når det er relevant, dokumentere vurdering av tolkebehov og eventuelt gjennomført tolking i pasientens journal, jf. helsepersonelloven § 39 og helsepersonelloven § 40 og pasientjournalforskriften § 4 (lovdata.no). Det bør også registreres dersom pasient eller pårørende har motsatt seg bruk av tolk der helsepersonell mener det er behov.
• Fastleger og annet helsepersonell bør registrere tolkebehov i henvisninger.

At tolken som bestilles er kvalifisert innebærer at tolken oppfyller krav til å være registrert i Nasjonalt tolkeregister (IMDi).

Øvrige krav til tolken er regulert i tolkeloven - kapittel 3 Krav til tolken

• God tolkeskikk - som blant annet innebærer at tolken
  • har tilstrekkelig tolkefaglig kompetanse for tolkeoppdraget
  • opptrer upartisk
  • ikke misbruker informasjon tolken har fått kjennskap til gjennom tolking
  • forsikrer seg om at forholdene ligger til rette for forsvarlig utførelse av tolkeoppdraget
• Taushetsplikt - som betyr at tolken er underlagt samme taushetsplikt som helsepersonellet jf. tolkeloven § 15 annet ledd (lovdata.no) og jf. helsepersonelloven § 21 flg (lovdata.no).
  • helse- og omsorgstjenesten skal sørge for at tolken gjøres kjent med sin taushetsplikt, og kan kreve at tolken skriftlig bekrefter at innholdet i reglene om taushetsplikt er kjent
•  Habilitet - som betyr at tolken
  • ikke kan påta seg oppdrag hvis tolken er inhabil.
  • er inhabil når det foreligger forhold som nevnt i forvaltningsloven § 6 første eller andre ledd (lovdata.no).
  • tar stilling til sin egen habilitet og informerer oppdragsgiver om forhold som kan medfører inhabilitet
  • likevel kan ta oppdrag når det er nødvendig i nødssituasjoner, eller at det ut fra omstendighetene må anses forsvarlig

Alle kan varsle IMDi om tolker som ikke overholder kravene til god tolkeskikk, taushetsplikt og habilitet jf. tolkeloven § 19 jf. §§ 14 til 16. For mer informasjon se brudd på tolkelovens krav til tolker (imdi.no).

Unntak fra kravet om å bestille kvalifisert tolk

Etter tolkeloven § 7 annet ledd kan kravet om å bruke kvalifisert tolk fravikes når: 

• det ikke er forsvarlig å vente til en kvalifisert tolk er tilgjengelig
• det er nødvendig i nødssituasjoner 
• andre sterke grunner

Fram til 31. desember 2026 er det dispensasjon fra kravet om å bruke kvalifisert tolk, jf. tolkeloven § 7 femte ledd. Det vil si at offentlige organer ikke er pliktige til å bruke kvalifisert tolk før etter denne datoen.

Flerspråklige ansatte bør ikke benyttes som tolk, da de kan få en uklar rolle. De kan imidlertid bruke sine språkkunnskaper innenfor egne arbeidsoppgaver og den stillingen de er ansatt i.

Når bruk av tolk er nødvendig for å kunne tilby en forsvarlig tjeneste og oppfylle retten pasienten har til tilrettelagt informasjon, dekkes utgiftene til tolk av virksomheten som yter den aktuelle tjenesten jf. helsepersonelloven § 4 og § 10, og jf. pasient- og brukerettighetsloven § 3-5.

• Kommunene skal dekke utgiftene til bruk av tolk i kommunale helse- og omsorgstjenester. Kommunen bør ha et system for betaling av utgifter til tolk, som er kjent for helse- og omsorgspersonellet og det bør være avklart hvor i kommunen ansvaret for betaling skal ligge. 
• For fysioterapeuter med kommunal driftsavtale følger det av § 20 i forskrift om funksjons- og kvalitetskrav for fysioterapeuter med kommunal driftsavtale, at utgifter til tolk dekkes av kommunen. 
• De regionale helseforetakene skal dekke utgifter til tolketjenester i spesialisthelsetjenesten. 
• Fylkeskommunen skal dekke utgifter til bruk av tolk i forbindelse med tannbehandling til personer som har rett til nødvendig tannhelsehjelp etter tannhelsetjenesteloven § 2-1 (lovdata.no), jf. § 1-3 første ledd (lovdata.no), og til personer som tilbys nødvendig tannhelsehjelp etter budsjettvedtak fra Stortinget. Dette gjelder både når tannhelsehjelpen utøves av ansatte i den offentlige tannhelsetjenesten og av privatpraktiserende tannleger som har avtale med den offentlige tannhelsetjenesten. 
• Kjeveortopedi inngår ikke i den offentlige tannhelsetjenesten. 
• Utlendingsdirektoratet dekker utgifter i forbindelse med akutt tannbehandling for beboere i ankomstsentre og transittmottak.
• Pasienten må selv dekke utgifter til tolk ved bruk av private tilbydere av helsetjenester som ikke har avtale med det offentlige.

Helse- og omsorgstjenestens plikt til å legge til rette for bruk av tolk til disse gruppene er den samme som ved språktolker.

Tolkeloven omfatter tolking mellom norsk tale og norsk tegnspråk. Den omfatter også tolking mellom norsk og andre lands tegnspråk og annen tolking som taktiltolking og skrivetolking. Tolkeloven og folketrygdloven gjelder ulike forhold. Tolkeloven handler blant annet om plikt for offentlige organer til å bruke tolk, mens folketrygdloven gir den enkelte en generell rett til stønad til tolketjenester til arbeids- og dagliglivet. Folketrygdloven handler dessuten om bruk av tolk på flere områder enn i kontakt med offentlige organer. Folketrygdloven gir også en utvidet rett til stønad til ledsagertjenester for døvblinde.

Reglene om rett til stønad til tolk etter folketrygdloven for personer som er døve, hørselshemmede og døvblinde er ikke til hinder for at tolkeloven også kan gjelde.

Retten til stønad til tolketjenester for disse gruppene er regulert i folketrygdloven kap. 10 og i disse forskriftene: 

• Forskrift om stønad til tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde (lovdata.no)
• Forskrift om stønad til tolkehjelp for hørselshemmede (lovdata.no) 

NAV Hjelpemiddelsentral har ansvar for å formidle og utføre tolkeoppdrag for døve, døvblinde og hørselshemmede. Alle tegnspråktolker, døvblindtolker og skrivetolker som arbeider for NAV, har nødvendige kvalifikasjoner og godkjenninger. 

Informasjon om retten til tolkehjelp:

• Tolking for døve, døvblinde og hørselshemmede (nav.no)
• Når du skal bruke tolk (kunnskapsbanken.no)