Dersom pasienten er ute av stand til å oppgi pårørende, skal den som yter helsehjelp ta stilling til hvem som er nærmeste pårørende. Helsepersonell må gjøre en konkret vurdering i det enkelte tilfelle av hvem pasienten sannsynligvis ville ha utpekt.
Nærmeste pårørende vil vanligvis være den som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten, likevel slik at det tas utgangspunkt i følgende rekkefølge: Ektefelle, registrert partner, personer som lever i ekteskapslignende eller partnerskapslignende samboerskap med pasienten, barn over 18 år, foreldre eller andre med foreldreansvaret, søsken over 18 år, besteforeldre, andre familiemedlemmer som står pasienten nær, verge eller fremtidsfullmektig med kompetanse på det personlige området.
Det fremgår rundskriv til § 1-3 b at det skal mye til før man er "ute av stand til" å velge pårørende: "Det kan være vanskelig å ta stilling til om en pasient er «ute av stand til å oppgi» nærmeste pårørende. Det å oppgi hvem som er nærmeste pårørende er et personlig valg basert på følelser og tillit, og når pasienten uttrykker et ønske skal det derfor mye til å fravike dette."
Helt irrasjonelle valg av nærmeste pårørende, som for eksempel offentlige personer, kan helsepersonell se bort fra.