Valg av metode for vannbehandling bør baseres på en risikovurdering og ivareta formålet om å hindre vekst og spredning av legionella via aerosol

En risikovurdering skal gjøres for å kunne etablere rutiner som sikrer at drift og vedlikehold gir tilfredsstillendevern mot vekst og spredning av legionella via aerosol, jf. forskrift om miljørettet helsevern §11 b.

Fremgangsmåte ved risikovurderinger står utførlig beskrevet i kapittelet Risikokartlegging og forebyggende tiltak.

Rengjøring før desinfeksjon

En grundig rengjøring kan være nødvendig for å hindre at belegg/biofilm i ledninger, tanker og på øvrige flater reduserer effekten av desinfeksjonen. Rengjøringen bør derfor alltid gjøres forut for desinfeksjonen, slik at virkestoffene får best mulig effekt.

Rengjøring kan utføres ved å

spyle, evt. med høytrykk, koste, stake slamsuge, tappe beredere, etc. (husk beskyttelsesutstyr for de som kan bli eksponert for legionellainfiserte aerosoler)
bruke kjemikalier/vaskemidler som fjerner biofilm, og ved behov også kjemikalier som løser opp korrosjonsprodukter, humus og kalk

Desinfeksjon

Desinfeksjon kan utføres ved hjelp av sjokkoppvarming eller kjemiske midler. Det er viktig at hele anlegget behandles, ikke bare de lett tilgjengelige delene. Husk også på områder som er fuktige, men ikke nødvendigvis fylt med vann, som blindledninger, blindsoner, vegger over vannlinjen og flater som får vannsprut.

Ved valg av metode bør det innhentes dokumentasjon på om vannbehandlingens effekt og egnethet. Ethvert middel som benyttes i drikkevann må være godkjent av Mattilsynet jf. drikkevannsforskriften § 14 (lovdata.no).

Virkestoff skal være godkjent i henhold til biocidforskriftens liste over godkjente kjemikalier (lovdata.no).

Nedenfor er hver metode beskrevet, med anbefalinger for praktisk gjennomføring, og kjente fordeler og ulemper med den aktuelle metoden.

Varmebehandling av vannanlegg

Varmebehandling (sjokkoppvarming) innebærer å gjennomspyle anlegget med vann på minst 70 °C i minimum fem minutter. Temperaturen må opprettholdes i hele anlegget, også ved tappesteder.

Ved akutte situasjoner, som ved påvist legionellasmitte, bør berørte tappesteder gjennomspyles med 80 °C vann i 30 minutter. I større bygg kan behandlingen ta flere dager, da hvert tappested (eller bruksenhet) må gjennomspyles i tur og orden.

Erfaring viser at sjokkoppvarming ofte ikke er nok dersom legionellabakteriene har fått etablere seg. Årsaker kan være

mangelfull rengjøring (slam og belegg beskytter bakteriene)
ikke tilstrekkelig temperatur i hele anlegget (f.eks. blindledninger)

Det finnes automatiske løsninger for varmebehandling, og det bør dokumenteres at temperaturen har vært høy nok. Utstyr bør ha temperaturlogg, og dette bør kreves av leverandør.

Vekstbetingelsene for legionellabakterier er nærmere beskrevet i kapittelet Bakgrunn, metode og prosess.

Bruk av biocider i vannbehandling

Valg og dosering av biocider må tilpasses hvert enkelt anlegg og følge gjeldende forskrifter (biocidforskriften og drikkevannsforskriften). Kun godkjente produkter kan brukes, og miljøskadelige eller resistente biocider bør unngås. Det skal foreligge dokumentasjon på helserisiko, trygg håndtering og forsvarlig bruk. Effektiv legionellakontroll krever riktige kjemikalier og riktig oppfølging og kontroll.

Man skiller på to typer biocider:

Oksiderende biocider: Brukes til kontinuerlig eller periodisk behandling, samt til akutt desinfeksjon.

Ikke-oksiderende biocider: Her brukes minst to ulike midler vekselvis for å hindre resistens. Effektiviteten påvirkes av pH og konsentrasjon, da lavt nivå kan føre til ny bakterievekst.

Viktige hensyn ved valg av biocidprogram er

oppholdstid og nedbrytning av biocidet, mengde begroing
vannets pH
skjulte bakterieområder i anlegget
kjemikaliehåndtering
lover og restriksjoner (f.eks. drikkevann og utslipp)

Mer spesifikke anbefalinger knyttet til bruk av biocider i bestemte innretninger, er omtalt i de respektive kapitler. Dette gjelder f.eks. kjøletårn.

Oksiderende biocider

Fritt klor

Sjokk-klorering har som formål å drepe mikroorganismer ved høy klorkonsentrasjon over kort tid. Ved sjokk-klorering anbefales at:

det doseres 20 mg/l fritt klor i 2 timer, eller 50 mg/l i 1 time (forutsetter at flatene er rengjort på forhånd). Under behandling bør vannet sirkuleres slik at fersk klor når alle flater.
maks vanntemperatur er 60 °C (klor blir mer korrosivt ved høyere temperaturer). Vurder alltid materialenes tåleevne mot klor og temperatur.
anlegget før behandling rengjøres grundig og at belegg/biofilm fjernes der det er mulig.
det etter behandling måles en restkonsentrasjon på minst 15 mg/l ved opprinnelig 20 mg/l, og minst 40 mg/l ved opprinnelig 50 mg/l.
klornivået justeres med et egnet reduksjonsmiddel (for eksempel natriumtiosulfat eller askorbinsyre) til en konsentrasjon på 0,5-1 mg/l før utslipp dersom avløpet skal slippes ut i en sårbar resipient. Vær oppmerksom på at klor blir til korrosivt klorid, som kan være vanskelig å fjerne helt fra systemet.

Vedvarende klorbehandling kan oppnås ved:

kontinuerlig tilsetning av klor. Den nødvendig tilsatte mengde klor kan variere ut fra vannkvalitet, gjennomstrømning og hvor mye biofilm som finnes i anlegget.
at den tilgjengelige konsentrasjonen av desinfeksjonsmidlet ligger mellom 1 og 2 mg/l. Dersom det forekommer områder med stillestående vann i blindledninger, eller ledninger som sjelden er i bruk, eller andre sirkulasjonsproblemer i fordelingsnettet, vil klor ikke inaktivere de mulige legionellabakteriene i disse områdene.

Klor vil ikke virke i områder med stillestående vann, i blindledninger, ledninger som sjelden er i bruk, eller ved andre sirkulasjonsproblemer i fordelingsnettet.

Klordioksid

Klordioksid bekjemper bakterier effektivt i både kaldt og varmt vann. Stoffet er en kraftig oksidant som må lages på stedet, siden det brytes raskt ned. Det produseres vanligvis ved å tilsette syre eller klor til klorittløsning, som gir rester av klorgass, kloritt og klorat i blandingen. Klordioksid finnes også som tabletter eller ferdigblandet løsning (klorittprodukter). Anbefalt mengde i interne rørsystemer er 0,1–0,4 mg/l, og det kan ta 6–24 måneder før full effekt oppnås i et infisert system. Klordioksid kan også brukes til sjokkbehandling for å fjerne biofilm eller redusere legionellabakterier. Mattilsynet tillater maks 0,7 mg/l av kloritt og klorat i drikkevann.

Monokloramin

Monokloramin dannes ved at klor og ammonium blandes i vannet i et gitt forhold. Monokloramin benyttes bare som vedvarende behandling, og er mest aktuelt i interne ledningsnett. Monokloramin virker langsommere enn klor, men effekten holder seg over lengre tid. Metoden hindrer dannelse av biofilm, og trenger inn i eksisterende biofilm der eventuelle legionellabakterier ligger beskyttet.

Anodisk oksidasjon

Anodisk oksidasjon desinfiserer vann ved hjelp av elektrolyse, der substanser i vann blir omdannet til kraftige oksiderende stoffer, som oksygen- og hydroksylradikaler, samt aktive klorforbindelser. Disse stoffene virker sterkt desinfiserende, men effekten er lokal og kortvarig (ingen langvarig rest-effekt). Effekten av klorforbindelsene som dannes nedstrøms installasjoner, er noe tilsvarende effekten ved bruk av f.eks. natriumhypokloritt. Mengden fritt klor avhenger av saltinnholdet i vannet. Ved lavt saltinnhold (typisk for norske overflatevann) må man ofte tilsette vanlig bordsalt (natriumklorid) for å få ønsket effekt.

Ozon

Ozon (O₃) er en gass som fremstilles der den skal brukes. Den produseres i en ozongenerator ved at luft føres gjennom et elektronisk utladningsfelt. Gassen tilsettes vannet og fungerer som et sterkt oksidasjonsmiddel, og ødelegger bakterier og virus. Ozon kan også lages ved hjelp av UV-lys. Når UV-lys med kort bølgelengde (ca. 180 nm) treffer oksygen (O₂) i luft, spaltes molekylene til enkeltatomer. Disse atomene reagerer med O₂ og danner ozon (O₃). Etter bruk brytes ozonet ned til vanlig oksygen, og etterlater ingen skadelige rester.

Hydrogenperoksid

Behandlingen utføres med en konsentrert løsning av hydrogenperoksid som er tilsatt sølv for å gjøre den mer stabil. Det er hovedsakelig hydrogenperoksidets evne til å drepe bakterier som utnyttes, men kombinasjonen med sølv gir også en viss ekstra effekt.

Kobber-/sølvionetilsetning

Kobber- og sølvioner brukes hovedsakelig i interne drikkevannsnett for å hemme bakterievekst. Vanlig dosering er 200–400 µg/l for kobber og 20–40 µg/l for sølv, selv om effekt er dokumentert ved sølvkonsentrasjoner helt ned til 10 µg/l. Mattilsynet har tidligere godtatt inntil 1000 µg/l kobber og 100 µg/l sølv, men nyere godkjenninger har redusert dette til 400 µg/l kobber og 40 µg/l sølv. Disse nivåene anses trygge for helsen, men utslipp til avløpsvann bør begrenses av miljøhensyn – spesielt når slam fra renseanlegg brukes i landbruket. Langvarig bruk antas å kunne gi bakterier resistens, spesielt ved lave doser, men dette er ennå ikke bevist i drikkevannssystemer.

Ultrafiolett bestråling (UV-bestråling)

Ultrafiolett (UV) lys brukes ofte for å desinfisere drikkevann. UV-lys med bølgelengde rundt 254 nm dreper bakterier ved å skade DNA-et deres, slik at de ikke kan formere seg. UV-lampen bør plasseres så nærme vannkraner eller dusjhoder som mulig. Det bør også være rutiner for å rengjøre vannrørene fra UV-lampen til tappestedet, for å hindre vekst av legionellabakterier. Kvartsglasset rundt UV-lampen må også rengjøres jevnlig for at systemet skal virke godt.

Ultrafiltrering

Ultrafiltrering fjerner bakterier fra vann ved å presse det gjennom tynne membraner – helt uten bruk av kjemikalier. Metoden brukes mest i interne vannsystemer og krever ingen spesiell godkjenning.

Det finnes to typer filtrering:

Sentral filtrering: skjer før vannet når kranene. Fjerner både bakterier og næringsstoffer med svært små porer (<0,03 µm).
Filtrering ved tappepunktet (f.eks. dusjhoder): har litt større porer (<0,2 µm) og fjerner kun bakterier.

Sentral filtrering gir varierende resultater, mens filtrering ved tappepunktet ofte fungerer bedre. Uansett løsning er det viktig med jevnlig vedlikehold, filterskift og sørge for at tilbakespyling fungerer som den skal.

Ultralyd

Ved ultralydbehandling benyttes høyfrekvent lyd, over 16 kHz, for å løsne fastsittende biofilm fra rør og flater. Metoden er blant annet brukt i kjøletårn. Hensikten med metoden er å rengjøre, med etterfølgende desinfeksjon. Erfaringer med metodens egnethet til å forebygge legionellavekst foreløpig begrenset.

Behandlingsmetodenes fordeler og ulemper

Fordeler og ulemper/begrensninger ved ulike behandlingsmetoder
Behandlingsmetode	Fordeler	Ulemper / begrensninger
Varmebehandling	Kjemikaliefri Effektiv ved riktig temperatur og anlegg	Skoldingsfare Risiko for lekkasjer Rask gjenvekst mulig Krever god utforming/design
Fritt klor / Sjokklorering	Billig og lett å tilpasse Effektiv ved riktig temperatur og pH	Korrosjon Danner biprodukter Fungerer dårlig ved høy pH og organisk materiale
Klordioksid	Effektiv mot biofilm pH-uavhengig Få biprodukter	Brytes ned av UV-lys Kan danne helseskadelige biprodukter Korrosjonsfare på plast
Monokloramin	Effektiv mot biofilm Få biprodukter	Begrenset erfaring ved Legionellakontroll
Ozon	Kraftig desinfeksjon pH- og temperaturuavhengig	Kortvarig effekt, avtar raskt nedstrøms Økt fare for biofilm Kan være korroderende Krever sikkerhetstiltak
Hydrogenperoksid	Miljøvennlig sluttprodukt (vann og oksygen) Løser biofilm	Lite erfaring Begrenset kunnskap
Kobber-/sølvioner	Kontinuerlig beskyttelse Lang brukserfaring	Miljøgifter (sølv/kobber) Redusert effekt ved hardt vann/høy pH Regulering/usikkerhet
UV-bestråling	Ingen kjemikalier Enkel installasjon Ingen biprodukter	Ingen resteffekt Redusert effekt ved partikler og farge Bør kombineres med filtrering
Ultrafiltrering	Enkel installasjon Ingen kjemikalier	Varierende erfaringer ved sentral behandling
Ultralyd	Ikke oppgitt	Ikke oppgitt

Ikke-oksiderende biocider

To midler benyttes for å hindre resistens. Lav konsentrasjon kan føre til bakterievekst, mens pH vil påvirke effektiviteten.

Eksempler på ikke-oksiderende biocider (Kim et al., 2002)
Biocidtype	Eksempel	Bruk	Dosering (mg/l)	Effektivitet	Kommentar
Isothiazoloner	Kathon, BIT	Kjøletårn/metall	1-100	Moderat	Kathon > BIT
Guanidiner	PHMB	Samme	Samme	Høy
Halogenerte amider	DBNPA	Samme	Samme	Høy
Halogenerte glykoler	Bronopol	Samme	10-500	Varierende	Avgir formaldehyd
Aminer	Kvaternære	Kjøletårn	10-500	Varierende
Aldehyder	Glutaraldehyd	Kjøletårn	Som aminer	Moderat til høy	Mellom Kathon og DBNPA
Andre	Flere	Varierende	-	Ineffektive/mulige	Lite data, avgir formaldehyd

Varmebehandling er en relevant metode for å kontrollere legionellabakterier fordi bakterien kun er aktiv mellom 20–50 °C, og gradvis dør ut ved 50–60 °C, med økende dødelighet over 60 °C. WHO viser til undersøkelser fra 1984 og 1987 som dokumenterer at 90 % reduksjon skjer raskere ved stigende temperaturer, selv om bakterier kan overleve kortvarig inni amøber ved temperaturer helt opp mot 70 °C (Bartram J et al, 2007). Dette begrunner anbefalingen om å holde sirkulerende vann på minimum 55–60 °C og kombinere dette med regelmessig sjokkoppvarming til 70 °C i fem minutter for å hindre vekst. Likevel må det tas høyde for at gjenvekst kan skje raskt dersom systemet ikke er godt nok rengjort, eller dersom enkelte deler av anlegget – som blindledninger – ikke oppnår tilstrekkelig temperatur.

Varmebehandling har fordeler som at metoden ikke krever kjemikalier og er effektiv når anlegget er riktig dimensjonert, men den innebærer også betydelig skoldingsfare og risiko for lekkasjer i kaldtvannsledninger ved termisk belastning. I tillegg kan komplekse rørnett og begrensninger i tekniske komponenter hindre at nødvendige temperaturer oppnås.

Bruk av biocider er et nødvendig supplement eller alternativ fordi de kan redusere mikrobiologisk aktivitet både ved periodisk rengjøring og kontinuerlig behandling. Biocider reguleres gjennom biocidforskriften (Lovdata) som krever at alle aktive stoffer er godkjent i EU/EØS. Dersom biocider skal brukes i drikkevannssystemer, kreves også godkjenning gjennom drikkevannsforskriften administrert av Mattilsynet). Under kontrollerte forhold er biocider vist å være effektive mot legionellavekst, og valg av type og mengde avhenger blant annet av vannkvalitet, mikrobiologisk belastning og teknisk utforming. Overflateaktive stoffer kan forbedre virkningen ved å bryte ned biofilm og gjøre bakteriene mer tilgjengelige for biocidene.

Laboratorieforsøk og erfaringer med ulike biocider varierer, og ikke alle har vist like stor effekt. Et eksempel er monokloramin, der erfaringene med å kontrollere legionellavekst er begrenset, men økende (Duda et al., 2014). En amerikansk studie av legionelloseutbrudd i flere sykehus fant at risikoen var betydelig lavere når vannverk brukte monokloramin i stedet for fritt klor (Kool et al., 1999). I Norge brukes monokloramin sjelden, og det er usikkert om amerikanske funn kan overføres, da USA vanligvis benytter 5–10 ganger høyere desinfeksjonsdose enn Norge. Monokloramin kan være aktuelt lokalt i spesifikke anlegg. Utstyr for kontinuerlig behandling av interne nett er nå kommersielt tilgjengelig.

Effekten av et biocid kan også påvirkes av vannets pH-verdi, som for eksempel ved kobber-/sølvioner, der effekten av kobber avtar dramatisk ved høy pH-verdi i vannet (Yu-Sen E. Lin et al., 2002). Et annet aspekt som har vært drøftet når det gjelder kobber-/sølvionisering, er den teoretiske sjansen for at bakterieresistens kan oppstå ved langvarig bruk. Det er imidlertid ikke funnet entydig dokumentasjon på at behandling med kobber og sølvioner i interne ledningsnett har resultert i resistensutvikling til tross for at metoden har vært brukt i mange år. Sjansen for utvikling av resistens øker imidlertid dersom det over tid benyttes konsentrasjoner som er for lave til å drepe bakteriene (subletale konsentrasjoner) (Pettersen, og Lund, 2015). Et føre-var-hensyn når det gjelder mulig resistensutvikling forsterker ovennevnte miljøargumenter om å begrense bruken. Leverandørene anbefaler en kontinuerlig tilsetning til interne ledningsnett, og det antas (men mangler erfaring) at metoden kan fungere også på diskontinuerlig drift (Oesterholt, 2006).

Enkelte biocider, for eksempel klordioksid, har vist å kunne redusere levetiden på plastrør. Kunnskapen om mekanismene bak den korroderende effekten på plastrør er imidlertid begrenset (Jacobsen, 2011).

Bartram, J. ,. C. Y. ,. L. J. V. ,. P. K. ,. &. S. S. (. ). (2007). Legionella and the prevention of legionellosis WHO. Hentet fra https://www.who.int/publications/i/item/9241562978

Duda, S., Kandiah, S., Stout, J. E., Baron, J. L., Yassin, M., Fabrizio, M., Ferrelli, J., Hariri, R., ... Rogers, D. (2014). Evaluation of a new monochloramine generation system for controlling Legionella in building hot water systems. Infect Control Hospital Epidemiology, 35(11), 1356-63.

Jacobsen, K. (2011). Prevention of Legionella with long term use of ClO2 and its impact on pipework. 26th Meeting of the European Working Group for Legionella Infections (EWGLI) European Working Group for Legionella Infections (EWGLI).,.

Kim, B. R., Anderson, J. E., Mueller, S. A., Gaines, W. A., & Kendall, A. M. (2002). Literature review--efficacy of various disinfectants against Legionella in water systems. Water Res, 36(18), 4433-44.

Kool, J. L., Carpenter, J. C., & Fields, B. S. (1999). Effect of monochloramine disinfection of municipal drinking water on risk of nosocomial Legionnaires' disease. Lancet, 353(9149), 272-7.

Lin, Y. E., Stout, J. E., & Yu, V. L. (2011). Controlling Legionella in hospital drinking water: an evidence-based review of disinfection methods. Infect Control Hosp Epidemiol, 32(2), 166-73.

Lin, Y. S., Vidic, R. D., Stout, J. E., & Yu, V. L. (2002). Negative effect of high pH on biocidal efficacy of copper and silver ions in controlling Legionella pneumophila. Appl Environment Microbiology, 68(6), 2711-5.

Oesterholt F. (2006). Evaluation of Practical Tests with Alternative Technologies for the Prevention of Legionella (Not distributed to the public): KWR Water Research Institute.

Pettersen, J. E. L. V. (2015). Bruk av kobber- og sølvioner til kontroll av legionellavekst – Litteraturstudie om mulig utvikling av sølvresistens hos bakterier. Vann, , nr. 1 2015 s 18-23.

Siste faglige endring: 07. januar 2026 Se tidligere versjoner