3. Planlegging, gjennomføring og kompetanseoppbygging i vurderingsarbeidet
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
For å bli godkjent/registrert som utdanningsvirksomhet må det legges frem en plan for hvordan læringsmålene innen den gitte spesialiteten kan oppnås. Planene skal blant annet inneholde opplysninger om hvordan det legges til rette for supervisjon og hvordan veiledning og vurdering organiseres og gjennomføres i virksomheten.
Vurdering vil være knyttet til daglige arbeidsoppgaver eller strukturerte læringsaktiviteter og både veileder og en eller flere supervisører skal delta i vurderingen før læringsmålet godkjennes av leder.
I denne veilederen gis det råd og anbefalinger om vurderingsformer knyttet til ulike typer nærmere definerte læringsaktiviteter eller til daglig praksis. Disse anbefalingene vil danne grunnlaget for planlegging og gjennomføring av vurdering.
Begrunnelse
Utdanningsvirksomhetens ansvar for å utarbeide utdanningsplaner som inkluderer plan for organisering og gjennomføring av vurdering, er hjemlet i spesialistforskriften (FOR-2016-12-08-1482).
Referanser
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
Utdanningsvirksomheten har ansvar for at det tidlig i arbeidsforholdet utarbeides en individuell utdanningsplan for den enkelte LIS. Planene skal bygge på utdanningsplanen for spesialiteten og inneholde informasjon om hvor og når LIS-en skal gjennomføre de ulike aktivitetene og når og hvordan kompetansen skal vurderes.
Det er arbeidsgivers ansvar at hver LIS har en individuell utdanningsplan. Veileder skal følge med i den faglige progresjonen under spesialiseringsforløpet og bidra til individuelle tilpasninger, revisjoner og konkretiseringer av utdanningsplanen. Veileder skal også, sammen med LIS-en, følge med på og sørge for at LIS får vurdert oppnådd kompetanse (summativt). Mengdetrening og hvor ofte man må følges opp med tilbakemelding og vurdering på de ulike læringsmålene vil variere for den enkelte LIS. Det er viktig å rette fokus og ressurser mot de områdene der det viser seg at LIS-en trenger mest trening og tilbakemelding.
Kompetansevurdering kan medføre at den individuelle utdanningsplanen må justeres. For eksempel er det for spesialiteter som har nasjonalt anbefalte prosedyrer, lagt inn et minimum antall repetisjoner per prosedyre. Dersom en kompetansevurdering tilsier at LIS-en vil trenge flere repetisjoner enn den anbefalte mengden, kan informasjon om dette legges inn i Kompetanseportalen. Det kan også legges inn informasjon om hvor ofte en supervisør må signere for gjennomførte prosedyrer, eventuelt med kommentar.
Planen skal revideres underveis i løpet ved behov.
Begrunnelse
Individuelle utdanningsplaner er eksplisitt hjemlet i spesialistforskriften § 25 bokstav a, der det heter at:
«Virksomheten skal sørge for at det utarbeides en individuell utdanningsplan med et utdanningsløp i samråd med legen og at planen revideres etter behov» (spesialistforskriften). Planen bør utarbeides ved ansettelsen eller helt i begynnelsen av arbeidsforholdet (Høringsnotat, 2016 og Rundskriv I-2/2019). Dette vil bidra til forutsigbarhet og til forventningsavklaring både for LIS og virksomheten.
Referanser:
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
Individuell utdanningsplan med utdanningsløpet for den enkelte LIS bør organiseres i avgrensede spesialiseringsperioder, f. eks. 6 måneder eller etter avsluttet opphold på en læringsarena. Det bør spesifiseres hvilke læringsaktiviteter som skal gjennomføres og hvilke læringsmål som skal oppnås i perioden, samt hvilke vurderinger som skal ligge til grunn for godkjenning av aktiviteter og mål. LIS og veileder skal samarbeide om dette.
Avgrensede læringsmål kan godkjennes underveis i den enkelte periode. Mer sammensatte læringsmål eller grupper av læringsmål som krever at man observerer LIS-en over tid og i flere situasjoner, kan med fordel godkjennes mot slutten av perioden, gjerne ved bruk av et vurderingskollegium (se anbefaling om vurderingskollegium).
I kompetanseportalen vil det kunne legges inn læringsarena knyttet til læringsmål. Ofte vil det være hensiktsmessig å planlegge opphold ved en læringsarena som en spesialiseringsperiode. I helseforetakene brukes begrepet spesialiseringsperiode spesifikt om de tilfeller LIS må reise til annet sykehus eller foretak for å oppnå læringsmål.
Begrunnelse
Å dele opp spesialistutdanningen i avgrensede spesialiseringsperioder gir bedre oversikt for LIS og virksomhet over hvilke læringsmål som forventes oppnådd innenfor en aktuell periode og hvilke læringsaktiviteter som skal inngå. Det gir også mulighet for å se læringsmål i sammenheng.
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
LIS-en kan ta ansvar for egen læring gjennom aktivt å be om tilbakemeldinger på gjennomført arbeid og delta aktivt i utforming og revisjoner av sin individuelle utdanningsplan. Dersom LIS-en mener at det er grunnlag for å revidere utdanningsplanen fordi forventet kompetanse er, eller ikke er, utviklet, kan LIS-en be om et møte med veileder/leder for å få denne kompetansen vurdert og for å eventuelt få justert utdanningsplanen. For øvrig er det leders ansvar å legge til rette for best mulig progresjon i utdanningsløpet.
Begrunnelse
LIS-enes ansvar for egen læring er hjemlet i spesialistforskriften. Selv om ny spesialistutdanning legger mye ansvar på utdanningsvirksomhetene for tilrettelegging og gjennomføring, vil læring og progresjon ikke finne sted uten aktiv deltakelse fra LIS.
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
I pedagogikken skilles det ofte mellom underveisvurdering (formativ vurdering) og sluttvurdering (summativ vurdering). Læringsfremmende tilbakemelding til LIS-en underveis i utdanningsforløpet skal være et grunnprinsipp for all vurdering av læringsaktiviteter, både i supervisjon, veiledning, kurs, simuleringsøvelser etc.
Tilbakemeldingene vil ha noe ulik form om de er knyttet til supervisjon eller veiledning, om de gis individuelt eller i gruppe og om de gis skriftlig eller muntlig etc. Men for å oppnå læring bør tilbakemeldingen inneholde følgende elementer:
- Ta utgangspunkt i LIS-ens perspektiv (be om egenvurdering av læringsbehov og mestring)
- Gi konkret tilbakemelding med innledende fokus på det LIS-en mestrer
- Gjennomføre en dialog om forbedringspunkter
- Trekke konklusjoner sammen med LIS-en
Se utdypning av disse punktene i kapittelet om vurderingsformer i supervisjon og veiledning.
Når LIS-en i samråd med supervisører og veileder vurderer at den kompetansen som er beskrevet i læringsmål er oppnådd, skal han/hun be om godkjenning av oppnådd læringsmål fra leder. I denne sluttvurderingen innhenter leder vurdering fra både veileder og minst èn supervisør.
Grunnlaget for vurderingen er delvis registrert i kompetanseportalen gjennom signatur på at læringsaktivitetene er tilfredsstillende gjennomført, men det kan også være nødvendig å innhente andre vurderingsinnspill, for eksempel gjennom dialog i et vurderingskollegium. Se anbefaling om vurderingskollegium.
Begrunnelse
Det er viktig at vurderingsarbeider legges opp slik at det fremmer læring og ikke utelukkende tjener en kontrollfunksjon. Ved læringsfremmende tilbakemelding på kompetanse underveis får LIS-en mulighet til å lære og korrigere seg selv. Tilbakemelding bidrar til å gjøre læringserfaringer sterke og varige. Underveisvurdering gir mulighet for å oppdage læringsutfordringer hos den enkelte LIS på et tidlig stadium og kunne justere den individuelle utdanningsplanen tilsvarende.
En løpende vurdering av om læringsmålene er oppnådd er et grunnprinsipp i spesialistutdanningen. I spesialistforskriftens § 26 heter det at «Utdanningsvirksomheten skal sørge for at legen får løpende vurdering av om læringsmålene er oppnådd og at oppnådde læringsmål dokumenteres så snart som mulig». Noen hovedtrekk for vurdering av LIS-en i den nye spesialiststrukturen er beskrevet og begrunnet i spesialistforskriften (spesialistforskriften) og i forarbeidene til forskriften (Høringsnotatet 2016). Se også rundskriv I-2/2019 Spesialistforskriften med kommentarer og merknader til bestemmelsen (§ 26) og Forskrift om Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring med henvisning til Det europeiske kvalifikasjonsrammeverket for livslang læring (Forskrift om NKR og EQF).
Sluttvurdering av det enkelte læringsmål har en avgjørende betydning for spesialistgodkjenning fordi den er en endelig bekreftelse på at LIS-en har oppnådd forventet kompetanse. Bekreftelsen vil ikke bli overprøvd av Helsedirektoratet ved spesialistgodkjenningen.
Referanser
- FOR-2016-12-08-1482 om spesialistutdanning og spesialistgodkjenning for leger og tannleger
- Forarbeider til spesialistforskriften: Høringsnotatene datert 22. juni 2016 og 23. mars 2018.
- Temahefte 5 - Vurdering av LIS1. Oslo: Helsedirektoratet 2017.
- FOR-2017-11-08-1846 Forskrift om Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring og om henvisningen til Det europeiske kvalifikasjonsrammeverket for livslang læring.
- Rundskriv I-2/2019 ("Spesialistforskriften med kommentarer").
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
Til hjelp i arbeidet med å godkjenne læringsmål skal det gjennomføres vurdering av utførte læringsaktiviteter. Når en læringsaktivitet er tilfredsstillende gjennomført, skal den dokumenteres. Dette skjer ved en signatur i Kompetanseportalen, der all dokumentasjon om gjennomførte læringsaktiviteter og godkjente læringsmål fortløpende registreres for den enkelte LIS.
For noen læringsaktiviteter kan LIS-en selv signere at aktiviteten er gjennomført, men ofte vil det være supervisør eller veileder som signerer for gjennomført aktivitet. Også andre aktører kan signere for tilfredsstillende gjennomførte læringsaktiviteter. Det bør fremgå av den individuelle utdanningsplanen hvem (LIS selv, supervisør, veileder etc) som skal attestere.
Den som signerer har ansvar for å sikre at aktiviteten er tilfredsstillende gjennomført. Dersom den som har signeringsansvaret er usikker på om læringsaktiviteten er godt nok gjennomført, kan det markeres med «avvist» i portalen, gjerne sammen med en frihåndskommentar om utfordringer og anbefalte tiltak, og saken kan følges opp overfor LIS i supervisjon eller veiledning. Kommentarfeltet kan også anvendes til utfyllende merknader når læringsaktiviteten anses tilfredsstillende gjennomført.
Kompetanseportalen er et digitalt verktøy som skal støtte prosessen og dokumentasjonen av utdanningsforløpet for LIS-er. Verktøyet er til bruk for registrering av læringsaktiviteter og godkjente læringsmål, samt dokumentasjon av veiledningssamtaler. Portalen er tilgjengelig for alle godkjente og registrerte utdanningsvirksomheter.
I en travel hverdag kan det være krevende for leder og veileder å forsikre seg om at LIS-en i det daglige får tilstrekkelig trening for å oppfylle læringsmålene. Det vil derfor være en fordel å knytte supervisjonsarbeidet tett opp til de strukturerte læringsaktivitetene som inngår i den aktuelle spesialiseringsperioden.
Begrunnelse
Et system for en fortløpende dokumentasjon av fremdrift i den enkelte LIS sin spesialistutdanning er blant annet begrunnet i Høringsnotat 2016 til spesialistforskriften, se pkt. 10.3.8 og 12.4.
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
Leder for LIS-en har ansvar for å godkjenne læringsmål og for å innhente anbefalinger fra veilederen og minst en av dem som har deltatt i supervisjonen. Leder kan delegere oppgaven med å godkjenne læringsmål, men ansvaret kan ikke delegeres. En leder i sykehus er den som har både faglig, administrativt og personellmessig ansvar i den enheten LIS-en er ansatt. En leder i kommunen vil både for en LIS ansatt i kommunen eller på et fastlegekontor som har avtale med kommunen, være en linjeleder i kommunens administrasjon, for eksempel en helse- og sosialsjef.
I høringsnotatet heter det at gjennomføring av vurdering og dokumentasjon om et læringsmål er oppnådd bør skje innen seks uker etter at de relevante læringsaktivitetene er gjennomført (Høringsnotat 2016, s. 124). Dette for å sikre en reell vurdering av kompetansen i "sanntid" og progresjon i læringsforløpet. Som påpekt andre steder i denne veilederen, kan det imidlertid være nødvendig å vente med godkjenning av enkelte læringsmål dersom det er viktig å se kompetansen i sammenheng.
Leder kan innhente anbefaling fra veileder og supervisør(er) på flere måter. Noen ganger vil attesterte læringsaktiviteter og gjennomført veiledning være tilstrekkelig som anbefaling, under forutsetning av at de som har attestert har foretatt en reell vurdering av at de enkelte læringsaktiviteter er godt nok gjennomført. Ved mer sammensatte læringsmål vil det være nødvendig å foreta en helhetsvurdering i en veiledningstime eller at leder avholder et vurderingskollegium.
Begrunnelse
Prosessen for godkjenning av læringsmål er beskrevet i spesialistforskriften. Forankring av godkjenningen hos leder er viktig fordi leder har ansvar for at LIS-en får gjennomført sin utdanning og for at kompetansen i avdelingen er god nok. Samtidig er det viktig at leder innhenter råd fra de som veileder og de som jobber sammen med LIS-en. Dette gjelder ikke minst i tilfeller der leder ikke er lege eller ikke er spesialist i det aktuelle faget.
Vurderingskollegium er spesielt nyttig ved vurdering av sammensatte eller sammenhengende læringsmål innenfor et tema som det tar tid å oppnå og som krever observasjon fra flere. Gjerne i løpet av en spesialiseringsperiode
I et vurderingskollegium bør leder, veileder, aktuelle supervisører og eventuelt andre kolleger av LIS-en delta. Det bør være åpenhet om hvem som deltar og hvilke kompetanser som vurderes, og det skal henvises til forskriftsfestede læringsmål. Systematiske vurderingsskjemaer kan være nyttige hjelpemidler i et vurderingskollegiums arbeid. Se anbefalinger om vurderingsverktøy.
Som en hovedregel bør LIS-en selv delta i vurderingskollegiets møte. LIS-en kan eventuelt få tilbakemelding fra veileder i ettertid.
En variant av vurderingskollegium er den såkalte 360-graders vurdering, der spørsmål formuleres på forhånd, og der et stort antall medarbeidere trekkes inn i vurderingen (Whitehouse, 2005). 360-graders evaluering kan gjennomføres skriftlig, anonymt eller åpent, eller muntlig ved at LIS-en intervjuer leder, kollegaer og andre samarbeidspartnere.
Grunnlaget for vurderingene vil kunne variere fra uformelle skjønnsmessige vurderinger til vurderinger basert på skjemaer eller sjekklister utarbeidet for formålet eller gjennomgang av flere forskjellige læringsaktiviteter (se anbefalinger om vurderingsverktøy). I enkelte spesialiteter er det utviklet vurderingsskjemaer for dette formålet (f. eks. innen barnekirurgi).
I Danmark anvendes blant annet vurderingsskjema til bruk ved 360 graders vurdering.
For LIS-en vil det være en trygghet at det er flere personer til stede som har observert LIS-en i ulike situasjoner. Samarbeid om vurdering av kompetanse vil også kunne styrke det kollektive ansvaret for spesialistutdanningen. Ikke minst vil dette være en arena for leder til å være involvert i vurderingsarbeidet selv om selve oppgaven med å godkjenne ved avkrysning i kompetanseportalen er delegert til andre.
I Danmark er det et uttalt mål ved flere utdanningsinstitusjoner at det skal gjennomføre 360-graders vurdering fordi dette anses som det beste virkemidlet for en god og helhetlig vurdering.
Referanser
- Whitehouse AB, Hassell A, Wood L, Wall D, Walzman M, Campbell I. Development and reliability testing of TAB a form for 360° assessment of Senior House Officers' professional behaviour, as specified by the General Medical Council. Medical Teacher. 2005;27(3):252-8. doi: 10.1080/01421590500047062.
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
Gjennom individuell utdanningsplan og revisjoner av denne skal virksomheten legge til rette for at læringsmål kan oppnås. Dersom læringsmål likevel ikke oppnås, kan dette ha sammenheng med forhold ved virksomheten eller ved den enkelte LIS. Dersom utdanningen er godt tilrettelagt og LIS-en likevel har mangelfull kompetanse, bør leder søke å komme til enighet og forståelse med LIS-en om hvordan dette best kan løses. Prinsipper for god personalforvaltning og arbeidsrettslige regler må følges i alle prosesser. Det er gjort en del forskning på hvilke faktorer som bidrar til dårlig progresjon eller til at det oppstår krevende situasjoner i samarbeid med andre eller i møte med pasienter. Hagelsteen et al. identifiserer 11 problemområder som angir risikofaktorer for at det oppstår problemer med gjennomføringen av spesialistutdanningen.
Dersom LIS-en i del 2/3 får underkjent ett eller flere læringsmål, men likevel ønsker å fortsette i det spesialistløpet som er valgt, har LIS-en krav på en ny vurdering. Dersom legen ber om det, skal det regionale helseforetaket for godkjente virksomheter eller fylkesmannen for registrerte virksomheter sørge for en vurdering fra en annen virksomhet, enten ved at LIS-en midlertidig flytter til annen virksomhet eller ved at representanter fra annen virksomhet kommer til det stedet LIS-en er ansatt. Dersom læringsmålet ikke nås etter ny vurdering, må LIS-en gjennomføre relevante læringsaktiviteter i minst seks måneder før ny vurdering kan gjennomføres.
LIS i del 1 har ikke rett på ny vurdering. Dersom læringsmålene ikke oppnås i del 1 kan helseforetaket eller kommunen ansette LIS-en i en ny stilling, men er ikke pliktig til dette. Dersom utdanningsvirksomheten eller kommunen ikke vil ansette legen i en ny stilling, må legen søke reststilling for å oppnå de læringsmålene legen mangler. LIS1 vil ikke kunne gå videre i del 2/3 før alle læringsmålene fra del 1 er godkjent. (Jfr. Spesialistforskriftens § 18 og kommentarer til bestemmelsen i Rundskriv 1-2-2019).
Referanser
- Hagelsteen K, Johansson B-M, Bergenfelz A, Mathieu C. Identification of Warning Signs During Selection of Surgical Trainees. J Surg Educ. 2018 Dec
- FOR-2016-12-08-1482 om spesialistutdanning og spesialistgodkjenning for leger og tannleger
- Rundskriv I-2/2019 "Spesialistforskriften med kommentarer"
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
Når alle læringsmålene i spesialiteten er oppnådd og utdanningen gjennomført etter gjeldende regelverk, søker LIS-en Helsedirektoratet om å få godkjent spesialistutdanningen (jfr. spesialistforskriftens § 29 og kommentarer til bestemmelsen i Rundskriv 1-2-2019).
Søknaden skal kunne sendes direkte fra kompetanseportalen.
Kriteriene for godkjenning er som følger:
- Alle læringsmål skal være dokumentert oppnådd
- Utdanningen er gjennomført i henhold til kravene i § 2 i spesialistforskriften
- Legen har autorisasjon etter helsepersonelloven § 48a
Det er ikke lagt opp til en avsluttende eksamen. Ved underveisvurdering og sluttvurdering av et enkelt eller flere læringsmål sammen, og godkjenning av hvert enkelt læringsmål, forutsettes det at LIS-en har oppnådd spesialistkompetanse. Det vil bli lagt til rette for at LIS-en kan søke om godkjenning som spesialist direkte fra kompetanseportalen når alle kravene anses oppfylt.
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
Overgangen fra en vurderingspraksis som i hovedsak har bestått av kvantitative krav og uformelle vurderinger, til ny spesialistutdanning hvor LIS-en skal dokumentere oppnåelse av alle læringsmål i spesialiteten, krever målrettet kompetanseoppbygging og god rolleforståelse blant veiledere, supervisører og ledere. Ledere og andre med ansvar for å lage planer for vurdering må ha grunnleggende kjennskap til vurderingens funksjon i et utdanningssystem og til de ulike vurderingsformenes styrker og svakheter. Veiledere og supervisører må ha kompetanse i bruk av vurderingsmetodikk, inkludert kompetanse i å gi læringsfremmende tilbakemeldinger.
Det er et betydelig felles gods av ferdigheter i kommunikasjon, veiledning og supervisjon. Opplæring i kompetansevurdering vil derfor kunne inngå i både veilednings-, supervisjons- og kommunikasjonstreningen.
Det forutsettes at det innføres opplæring for de som skal planlegge og gjennomføre kompetansevurdering, gjerne ved bruk av "Train the trainer"-modellen (se under pkt. praktisk)
Opplæring av kompetansevurdering kan skje på følgende måte:
1. Grunnutdanning for alle (overleger og LIS-er):
Alle supervisører får grunnopplæring i supervisjonsmetodikk med vekt på å kunne gi LIS-ene en konstruktiv tilbakemelding, både gjennom daglige og uformelle muntlige tilbakemeldinger og systematisk tilbakemelding ved bruk av observasjonsverktøy. Dette er en omfattende oppgave, da praktisk talt alle erfarne leger har supervisjonsoppgaver overfor LIS-ene. For å nå flest mulig kan e-læring tas i bruk, eller supervisjonsmetodikk kan være tema i internundervisning. Alle supervisører bør i tillegg ha tatt et grunnkurs i klinisk kommunikasjon på et nivå tilsvarende læringsmål for kommunikasjon i FKM.
Siden de aller fleste veiledere også er eller har vært supervisører, og LIS-ene har læringsmål som omfatter veiledning og kommunikasjon kan denne grunnopplæringen ligge i bunnen for både veiledere, supervisører og LIS-er.
2. "Train The Trainer"-opplæring for noen:
Et korps av nøkkelpersoner innen hver virksomhet eller grupper av kommuner læres opp for å bidra til opplæring av supervisører og veiledere lokalt. En god opplæring vil kunne gjennomføres ved et kursprogram over 8-10 dager over 2-3 år, med et basiskurs i klinisk kommunikasjon i bunnen og opplæring i supervisjons- og veiledningspedagogikk med vekt på teori, praktiske øvelser og utprøvning av ulike opplærings- og vurderingsmetoder i praksis. Etter hvert vil disse nøkkelpersonene kunne tilby kurs for supervisører og veiledere lokalt.
Begrunnelse
I tilknytning til grunnutdanningen i medisin bruker universitetene mye ressurser på å utvikle gode vurderingsformer og på å støtte de vitenskapelig ansatte gjennom kompetansebygging på vurdering. På samme måte vil dette være et mål innen spesialistutdanningen for de som innehar vurderingsansvar av læringsaktiviteter eller læringsmål for LIS. I de flest andre europeiske og nordamerikanske land gjøres dette systematisk for å sikre at LIS-ene innehar den kompetansen de skal ha som ferdige spesialister.
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
Lokal vurdering og godkjenning av kompetanse hos LIS-er er bærebjelken i ny spesialistutdanning. Målet er at lik kompetanse skal vurderes likt og at vurderingen er etterprøvbar.
Det er virksomhetenes ansvar å sørge for en god vurdering og at egnede vurderingsformer tas i bruk. I vurderingsarbeidet kan det være nødvendig å starte enkelt, og så bygge ut med nye metoder etter hvert. Tre faktorer som må komme på plass for å kunne gjennomføre vurdering er tilrettelegging, kompetanse og kulturutvikling. For å få til en best mulig vurdering raskest mulig, bør det jobbes systematisk og kontinuerlig med disse faktorene.
Hver enkelt avdeling bør utvikle egnede enkle rutiner for å gjennomføre veilednings- og supervisjonsoppgavene og vurderingsarbeidet. Det er viktig at det settes av tid i tjenesteplanene, f. eks. en fast tid per uke, som er avsatt til veilednings- og supervisjonsoppgaver for alle leger i en avdeling. Dette innebærer ikke at hver LIS skal ha ukentlig veiledning, men at det settes av en fast tid som kan anvendes på ulike måte for å gjennomføre aktivitetene knyttet til spesialistutdanningen. For fastleger bør utdanningsoppgaver og ansvar legges inn i avtalen mellom kommune og fastlege.
De enkelte utdanningsvirksomhetene bør gi prioritet til å styrke vurderingskompetansen for å komme i gang med vurdering av læringsmål. Det er realistisk å regne med at det for mange læringsaktiviteter fortsatt måtte anvendes skjønn. Etter hvert som den nye spesialistutdanningen har fungert en stund, vil og bør flere vurderingsverktøy utvikles og tas i bruk.
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
Felles standarder for spesialistutdanningen blir først og fremst sikret gjennom de detaljerte læringsmål som er utarbeidet og med tilhørende læringsaktiviteter. Samtidig bør det tilstrebes felles faglige kriterier for oppnådde læringsmål gjennom samarbeid om vurdering på tvers av de enkelte foretak og kommuner.
I tillegg vil praktisering av de vurderingsmetodene som anbefales i denne veilederen bidra til systematisk vurdering av oppnådd kompetanse. Det bør tilstrebes samarbeid om vurderingsmetodikk på tvers av de enkelte foretak og kommuner. Her vil både de respektive spesialitetskomiteer, de regionale utdanningssentrene og samarbeidende kommuner spille en viktig rolle.
Sist faglig oppdatert: 21. mai 2019