Første ledd: Tvangsmidler kan kun anvendes i institusjon som er godkjent for tvungent psykisk helsevern med døgnopphold. Det vises til forskriften §§ 1, 2 og 3. 

Andre ledd: Unntaksvis kan det forekomme situasjoner hvor det er nødvendig å bruke tvangsmidler overfor pasienter i andre typer institusjoner, og i annet ledd åpnes det for dette. Det kan for eksempel være aktuelt ved en avdeling som kun har frivillige innleggelser eller ved poliklinikk. 

Unntaket bør ikke benyttes regelmessig, for eksempel dersom en pasient gjentatte ganger fysisk motsetter seg tvangsmedisineringen ved en poliklinikk. Se brev om bruk av tvangsmiddel ved DPS som ikke er godkjent for tvungent vern med døgnopphold. (lenke kommer) 

Tredje ledd: Det åpnes for å gjøre vedtak om enkeltstående bruk av korttidsvirkende legemidler i beroligende eller bedøvende hensikt, og kortvarig fastholding ved gjennomføring av tvungen legemiddelbehandlingen i sykehjem. Selve vedtaket gjøres av faglig ansvarlig, jf. forskriften § 27 første ledd. Som følge av stor risiko for alvorlige bivirkninger vil det svært sjelden være aktuelt å gi pasienter med alvorlig demenssykdom og alvorlig sinnslidelse depotinjeksjoner. Det legges derfor til grunn at den mest aktuelle formen for tvang vil være å blande legemiddelet inn i mat og drikke uten at pasienten får vite det (Prop. 31 L (2024–2025) kapittel 6.2.5.3).